Hils på Kaizer!

september 19, 2013 in Kaizer

KaizerI litt over en uke har denne herremannen bodd hos oss nå, og han er en herlig liten krabat. Det meste av dagen vil han bare kose, men innimellom blir han som kattunger flest og løper rundt som en villmann. De siste dagene som har vært nå har han fått prøvd seg litt ute i hagen, og da vises virkelig den aktive krabaten som bor langt inne i han bak sofagrisegenskapene hans. Han er en blandingskatt, og mamman hans er av rasen bengal. Bengalen i han kommer egentlig bare til syne i utseendet og spesielt mønsteret i pelsen hans, men jeg er helt fortapt!

Kaizer

 

Prosjekt «storjente».

august 7, 2013 in 2-3 år

Ane er veldig opptatt av å være stor og flink jente for tiden. Helst vil hun begynne på skolen også. Jeg var klar over at hun alltid har hatt det litt travelt altså, men travelt skal hun ikke ha det da! Heldigvis er det noe som setter en stopper for skoleplanene hennes foreløbig, men snart begynner hun på ny avdeling i barnehagen og det blir stas!

I vår snakka vi mye om at vi kunne gi bort smokkene hennes til lammene på nabogården, og hun var veldig enig. Hun var stor, og de var babyer, men hun holdt godt på smokken sin når vi var der når lammene var nyfødte. Vi snakka litt mer om det etter vi kom hjem, og hun forsto nok at dette var noe hun var kjempeflink om hun gjorde så neste gang vi gikk på tur dit sa hun plutselig: «her lammet du ska få smokken min!» helt på eget initiativ. Og etter det var det nesten ikke ett ord om smokken. Hun kunne spørre etter den de første dagene, men når vi sa at den hadde hun jo gitt bort så sa hun bare: «ja, æ e stor jente no, æ.»

Smokkeslutt

Nå i det siste har truser vs bleier liksom vært det store spørsmålet. Hun ville helst ha truse hele tiden, men vi har holdt igjen litt ettersom hun hadde litt doskrekk, og tenkt at en myk overgang måtte være det beste. I løpet av ferien har hun gått mye naken på terassen i finværet og alltid løpt til potta eller doet når hun måtte tisse, og jeg bestemte meg for at når vi kom hjem fra Sandnes skulle hun få prøve seg ordentlig. Vi gikk på truseshopping og jenta var stoltere enn noen gang! Samme dagen hadde hun et par uhell, men det gikk over all forventning så hun fikk bruke truse de påfølgende dagene også. Nå har hun vært bleiefri på dagtid i en uke, og jeg kan telle uhellene på en hånd! Til og med i barnehagen går det knirkefritt! Før barnehagen begynte igjen var hun veldig innstilt på at hun hadde slutta med bleie så det var en kamp hver kveld å få på henne bleien. Vi ble enige om at hun skulle få prøve en dupp i barnehagen uten bleie og om det gikk fint så skulle hun få prøve på natta også. Hun sover nemlig ikke dupp hjemme lenger. Og det var ei stolt frøken som fikk ha på seg truse når hun skulle legge seg på mandag. Enda stoltere var hun når hun sto opp på tirsdag og senga hennes var helt tørr! I natt kom hun gråtende inn til oss å fortalte at det var vått i senga hennes, men hun drakk veldig mye før hun la seg i går så vi får bare prøve oss litt frem i forhold til om vi evt skal vekke henne for å gå på do når vi legger oss eller ikke de dagene hun drikker mye på kvelden.

Jeg har laget ett belønningsskjema for henne så hun får en stjerne for hver dag/natt uten uhell og en om hun bæsjer på do ettersom det fortsatt er litt skummelt. Og det har vært stor suksess så snart får hun ny barnehagesekk!

Belønningsskjema

Begge bildene er hentet fra instagram. Følg meg gjerne der!

 

Pannelugg.

april 3, 2013 in 2-3 år

PanneluggPappan i huset har lenge ment at vi må klippe håret til Ane. Jeg var egentlig ikke enig. Jeg syns hun var kjempesøt når hun endelig fikk nok hår til å kunne bruke spenner og strikk, men etter jeg begynte å jobbe frokostvakt så jeg ikke er her når hun steller seg før barnehagen, har jeg mange ganger hentet henne i barnehagen med masse hår i ansiktet. Og nå jobber hun virkelig med å bli selvstendig, hun skal gjøre og bestemme alt selv. Så vil hun ikke ha strikk i håret, ja, så vil hun ikke det. Jeg syns virkelig ikke at håret skal være noe som irriterer henne, og eventuelt hemmer henne på noen som helst måte. Hun er jo bare 2 år, og lek og utvikling kommer lenge før forfengelighet.

Når vi var godt i gang med å klippe negler i kveld spurte jeg om hun hadde lyst til at jeg skulle klippe håret hennes, og det ville hun. Jeg var mildt sakt veldig spent på om jeg ville bli nødt til å sende henne i barnehagen med en halvklipt lugg i morgen, men hun satt relativt stille mens hun så på seg selv i speilet. Og hørte faktisk etter de gangene jeg måtte be henne sitte i ro, eller se på meg. Selv syns jeg ikke det ble så aller verst ettersom hårklipping ikke akkurat er mitt fagfelt, og selv sa hun «Ane fiin!» når vi var ferdig. Hva syns dere?

Ane blogger: 2 år!

mars 22, 2013 in Ane blogger

Leos lekelandLeos lekeland er ett paradis! Beklager dårlig bilde, men jeg hater å stå rolig når mamma skal ta bilde av meg.

Heisann, alle sammen. Siden sist har jeg nå blitt 2 år! Det er faktisk en hel finger mer enn når jeg bli 1 år det! Jeg har nemlig lært å vise frem to fingre samtidig som jeg sier «2 år!» om noen spør hvor gammel jeg er! Merkelig ting av mamma og pappa å fokusere på å lære meg, men hey, kunnskap gir superkrefter så jeg vil gjerne lære alt!

I helgen skal jeg ha bursdagshelg, og det kommer masse folk. Silje, fadderen min, skal bo hos oss, og jeg gleder meg veldig! Mamma maser også om hva jeg ønsker meg i gavene mine, og jeg forstår virkelig ikke greia, hun har jo brukt to måneder på å fortelle meg at julenissen ikke kommer tilbake før om leeenge, og nå begynner hun å mase om gaver. Om nissen ikke kommer, hvem er det da som liksom kommer med de gavene? Den dama gjør meg så forvirra innimellom altså!

Nå er jeg i barnehagen og koser meg sammen med vennene mine før det blir helg. Mamma er hjemme å baker, hun har lovet meg drømmehagenkake, og jeg gleder meg til å se den! Håper bare den blir bra, mamma blir alltid i så rart humør om bakingen ikke går som hun vil. Men om det blir krise så kan jeg sikkert bake boller og skolebrød, det er jeg nemlig ganske flink til. Sist vi lagde det skreiv vi om det på facebook, og vips så var huset fullt av folk. Og ikke lenge etterpå var det tomt. Suksess, med andre ord!

Nå må jeg stikke, tviler på at de som jobber i barnehagen liker at jeg sitter her. Kos dere i helga da, folkens!

 

Ønskeliste: Ane, 2 år.

mars 16, 2013 in 18-24 mnd, Ønskelister

Mange etterlyser bursdagsønsker fra den kommende 2åringen, og jeg syns det er vanskelig. Jeg føler liksom at hun har det meste, og når jeg spør henne så er det eneste hun ønsker seg badekar. Men det fikk vi i hus i går, så da syns hun sikkert alt er fint og flott. Men jeg har kommet frem til et par ting etterhvert som jeg har lagt hodet mitt i bløtt.

Ønskeliste 2årsdag1. Sandkasse med lokk.
2. Badeleker.
3. Lysekrone fra ikea.
4. Eventyrbok – veldig mange har «barnevennlige» eventyr, men vi lengter etter ei med de «gode gamle».
5. Bøker – mamman er veldig glad i Karsten og Petra, Lillesøster og klassikere som feks Albert Åberg, Karius og Baktus, og Tassen.
6. Sengesett til dukken.
7. Klær og utstyr til baby born – gjerne også strikket eller sydd.
8. Uteleker til sommeren, feks trillebår.
9. Oppbevaringskasse.
10. Uglelampe.
11. Lekemat i tre (evt stål). Hun har en del grønnsaker og noen kasseroller med tilbehør fra før.
12. Puslespill.

Pappan begynner å bli lei av å bygge duplo da, så han ønsker henne Lego Friends, tiltross for at han egentlig drømmer om Star Wars-lego.

 

Tatt av vinden.

mars 1, 2013 in Hagen, Hverdagen

De av dere som følger meg på instagram har sikkert fått med dere dagens hendelser, men for resten av dere, her kommer det.

I september:
Anne Lotte: «Kanskje vi skal ta ned trampolina på søndag?»
Stian: «Nesh, trenger vi det da?»
Anne Lotte: «Ja! Om det blir mye vind så blåser den avgårde, og jeg har ingen planer om å plukke den ned når den er full av snø!»
Stian: «Det går nok bra! Den står da lunt der..»

I oktober:
Anne Lotte: «Kan du ikke få med deg noen som kan hjelpe deg å plukke den trampolina da?»
Stian: «Neida, vi trenger ikke det.»
Anne Lotte: «Men hva om den blåser bort da?»
Stian: «Den gjør ikke det…»

I mars:
Stian: «Haha, du vet det du sa om trampolina?»
Anne Lotte: «Ehm, ja?»
Stian: «Jeg skulle hørt på deg, vøttø…»
Anne Lotte: «HÆ?! Hvor er den nå da?»
Stian: «Den ligger nå nedpå her…»

Et bilde sier mer enn tusen ord. Og den har sikkerhetsnett, bak den busken der…Tatt av vinden

Jeg og Ane kommer hjem fra barnehagen:
Ane: «Tamponina! Ane håpp!»
Anne Lotte: «Heh, nei, det er nok ikke mulig…»
Ane: «Itte no håpp. Morra?»
Anne Lotte: «Nei, kanskje når det blir sommer…»
Ane: «Miii tamponinia!»
Anne Lotte: «Du kan ikke hoppe nå, kom så går vi inn.»

Senere samme kveld:

Tidsfordriv Ikke akkurat min favorittaktivitet på fredagskveld i sludd og minusgrader…

Og neste gang jeg prøver å fortelle han noe og han ikke er enig, hører han på meg da? Neppe.
Blir jeg bittelitt oppgitt? Ja!

Hverdagslykke.

februar 1, 2013 in 18-24 mnd, Hverdagen

Av og til blir jeg veldig sentimental, og ikke minst takknemlig for det jeg har fått og oppnådd her i livet.  Mange ganger skjønner jeg ikke hva jeg har gjort for å fortjene det, men noe rett må jeg iallefall ha gjort! Jeg er ikke alltid like flink til å sette pris på det jeg har, det tror jeg ikke noen av oss er, men enkelte dager føler jeg meg som verdens heldigste! Og hvorfor i dag? Jeg vet ikke, kanskje fordi jeg sitter her alene, og kjeder meg mens jeg venter på at Ane og Stian skal være her igjen, men egentlig så bryr jeg meg ikke så mye om hvorfor, jeg prøver bare å nyte følelsen.

Stian & AneAne og pappan venter spent på hva julenissen har å by på.

Jeg er så heldig å få dele livet mitt med en fantastisk mann. Han varmer meg når jeg fryser, forteller meg hvor fin jeg er hver gang jeg legger litt ekstra innsats i det, kjører på butikken for meg om jeg spør, måker og strør trappa når det er snø og glatt ute så vi ikke skal slå oss, lager fantastisk mat, og er ikke redd for å hverken rydde eller vaske om det trengs. Og han er en fantastisk far.

Ane er den som står mitt hjerte nærmest. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så ufattelig glad i noen, hun er mitt alt, det kjæreste jeg har. Og når hun kommer krypende opp i senga vår for å kose smelter jeg helt. De små tingene betyr så ufattelig mye, når hun feks kosa med håret mitt mens jeg tok på henne skoene før hun dro i barnehagen i dag, eller når hun holder hardt rundt meg mens hun gir meg en klem. Og hvem hadde trodd at «mamma mii!» skulle være ord som betyr så mye?

Selv om livet ikke alltid er en dans på roser, så elsker jeg dem, og de gjør meg lykkelig – og det er en herlig følelse!

Sykdom.

januar 30, 2013 in Hverdagen

Ane har nå gått i barnehagen litt over ett år, og veldig mange forteller om x-antall sykedager etter barnet starter i barnehagen. Vi har vært heldige, selv etter så mange runder de fleste i barnehagen hennes har hatt med omgangssyke, influensa, vannkopper osv. så har Ane vært frisk. Litt snørr innimellom, men hun har ikke vært syk. Kun hatt litt feber og vært litt dårlig i magen når tennene kom, men med en gang de var igjennom var det over.

I helga ble hun syk. Kokende varm, skikkelig slapp, lite matlyst, og foretrakk å ligge på sofaen. Ikke lik seg selv med andre ord. Men på mandag var hun fast bestemt på at hun skulle ut på tur. Formen hennes var bedre, så jeg satt henne godt påkledd i vogna og gikk en liten tur med henne. Hun la seg når vi kom hjem, i senga vår ettersom alt i hennes seng var til vask etter en hostekule som endte i at hun kasta opp masse slim natta før, og når hun kom tuslende ut på stua igjen spurte hun etter brødskive med salami – og vips så var hun frisk!

Samme dag ble Stian i dårlig form, og på kvelden fikk jeg det også. Dagen etter måtte hun jo være hjemme fra barnehagen fordi de skal ha en feberfri dag før de kommer tilbake. Stian hadde mannefeber, så han var naturlignok dødssyk, og jeg var vel strengt tatt ikke i særlig mye bedre form enn han. Jeg prøvde så godt jeg kunne å bli med både på å mate dukkene hennes og å tegne, men følte over hodet ikke at jeg strakk til. Utpå ettermiddagen kjørte Stian henne til svigermor, og hun sov der i natt. Og takk gud for det! Vi jamra oss om hverandre her i går, og gikk å la oss klokka 8. På slike dager er det fantastisk å ha familie i nærheten som hjelper til når vi trenger det.

I dag er formen min bedre. Min bedre halvdel ligger fortsatt i senga, men han kommer seg han også. Nå sitter jeg her og har dårlig samvittighet for å ha vært syk. Jeg kan overhodet ikke noe for det, det er jo ikke noe jeg kan styre. Men jeg får helt vondt av den stakkars jenta som gikk rundt her i går mens mamman og pappan hennes lå halvdøde å så på henne. Hodet mitt verker fortsatt om jeg prøver å få gjort noe, og huset trenger virkelig en ryddesjau, men jeg klarer ikke. Men om jeg sitter på sofan føler jeg meg liksom i ok stand. Det er frustrerende! Men jeg savner solstrålen min, og jeg gleder meg til å hente henne i barnehagen. Tanken min er at vi skal spise middag, slenge oss på sofan å se litt drømmehagen og lese bøker. Det er ting hun liker som jeg føler at jeg kan klare i dag. Men før jeg kjører for å hente henne bør kjøkkenet nesten ryddes, så jeg bør vel bare starte..

Ane Jeg regner med at kokke-Ane mer enn gjerne hjelper til med middagen i dag også.

 

Foreldre og dobbeltmoral.

januar 27, 2013 in Tanker og meninger.

De siste dagene har jeg tenkt litt på hvordan vi foreldre fungerer, vi er faktisk høyst merkelige skal jeg si dere. Og ja, det er vilkårlig om det er mamma eller pappa, og gutter eller jenter som blir brukt som eksempler – det gjelder alle uansett hvilket kjønn som blir nevnt.

Se for dere følgende: en liten baby sitter ved matbordet, og for å få i junior mat så sier pappa: «Tut-tut! Brooom. Åpne garasjen!» Og babyen gaper opp og spiser som en helt. 3 år senere så får junior kjeft for å leke med maten. Og hvem er det som har lært han det?

En mor går rundt med en baby på skulderen, hun har nemlig vondt i magen sin, og etter noen timer så er det jubel i stua når lillesøster endelig får opp rapen, eller promper skikkelig. Mor blir kjempeglad! Men hvilke reaksjoner får storesøster, som sitter på gulvet å leker, om hun raper eller promper?

En pappa forklarer jentungen sin at det er viktig å bruke hjelm når hun sykler fordi hun kan falle å slå seg, men bruker han hjelm selv? Han kan vel også sykle seg av? Og det er vel også mulig for han å skade seg?

Barna får beskjed om å være stille mens foreldrene snakker, men er vi like flinke til å behandle barna med den samme respekten?

Mange har lange kamper for å få barna til å bruke refleksvest, men vi går ikke foran som et godt eksempel og bruker det om vi skal ut å gå i mørket, gjør vi vel?

Og hva med de som kaster ungene i lufta, kiler, leker og ler, og når ungen er i 110, blir irritert fordi ungen ikke faller til ro når han skal sove?

Vi prøver også å lære barna våre at de ikke skal lyve, men det er vi som sier «neeida, det gjør ikke vondt!» når de skal få sprøyter.

Denne listen med eksempler kunne fortsatt i det uendelige. Og jeg er helt sikker på at flere kan kjenne seg igjen i iallefall noen av punktene. Og poenget er ikke å fortelle noen at det de gjør er feil, jeg tviler på at junior i det hele tatt husker at det var pappa som lærte han at man kan leke billeker med maten, og jentungen blir nok neppe skadelidende av at pappan ikke bruker hjelm den dagen han sykler seg rett ned i ei grøft. Men vi hadde kanskje ikke hatt vondt av å prøve å se enkelte ting med barnets øyne, og reflektere litt over hvordan vi velger å håndtere enkelte situasjoner?

Livet.

januar 16, 2013 in Hverdagen

De siste 8 månedene har vært krevende for meg. Veldig krevende. Jeg har uten tvil lært mye, både om organisering, ledelse, planlegging, utførelse, og ikke minst meg selv. Men det har krevd mye også, alt for mye til at jeg vil anbefale det for andre med småbarn og en mann som jobber godt over gjennomsnittet med timer i løpet av uka. Det har tatt alt jeg har av hjernekapasitet og energi, og vel så det. Innimellom var jeg så sliten at når jeg kom hjem etter jobb at jeg nesten ikke huska at jeg hadde kjørt derifra, og det er ikke mye forsvarlig å forlate senga igjen når du har brukt hele natta på å vri deg frem og tilbake i egne tanker, og fått én og en halv time søvn før neste dag klasker deg i panna og det er bare å henge med.

Når jeg sto midt oppi alt så hadde jeg lyst til å brekke foten hver eneste dag, i håp om at noe skulle nekte meg å fortsette som jeg gjorde. I dag ser jeg tilbake på det som en lærerik tid. Om noen hadde spurt meg om å gjøre det samme igjen hadde jeg tenkt h***ette heller! og takket høflig nei, men det er nok uten tvil de 8 månedene i løpet av min arbeidskarriere som har gitt meg mest også. Nå som jeg har fått pusten tilbake, og kan se forbi hvor sliten jeg var så vet jeg at jeg gjorde en god jobb, en veldig god jobb faktisk, tatt i betraktning hvilke kunnskaper jeg hadde når jeg tok på meg jobben, og hvordan jeg hadde det.

Nå er kafeteriaen lagt i armene på sin nye driver, og jeg har hoppet inn på kontoret sammen med Stian. Det er nye utfordringer, og massevis jeg ikke kan, men det er langt ifra like mye stress, og selv om jeg savner noen av jentene jeg delte dagene mine med tidligere så føles det overraskende greit å jobbe rett ved pulten hans hver dag også. Iallefall så langt. Jeg er spent på hvordan det vil fungere å være så mye sammen på sikt, men jeg tror vi kan være et bra team i arbeidssammenheng også.