Hund og hormoner.

januar 22, 2011 in Baileyz, Graviditet

Mange sier at hunden deres kan merke at de er gravid, og også at de har vondt. Med Baileyz så har dette vist seg å stemme ganske bra. Hun har forsåvidt alltid vært ganske rolig inne, men forandringene hennes det siste halvåret overrasker meg virkelig! Jeg sliter jo som kjent med bekkenløsning, noe jeg fikk ganske tidlig, men som bare har blitt værre og værre. Og Baileyz er en drøm å leve med når det kommer til dette, tidligere inviterte hun til lek både seint og tidlig, og ville gjerne gå lange turer å være mye ute.

Ettersom tiden går blir hun roligere og roligere, og er ikke så opptatt av å leke lenger (med meg, that is), men kos og nærhet tar stadig mere over. Hun er veldig var på hvor jeg er, maser ikke om å ut før hun må og avslutter til tider turen før jeg mener det er på tide å gå hjem, enkelte ganger må jeg til og med hente henne og løfte henne ut for at hun skal bli med meg på tur, og tempoet på turene (når hun har bånd på seg vel å merke) er også stadig mer tilpasset et tempo som passer meg uten at jeg har gitt henne beskjed om å ta det rolig. Om hun får gå uten bånd løper hun rundt som en gal til tider, men alltid i nærheten.

Hun har et teppe som hun pleier å dra rundt på som vi skal kaste så hun kan hente det, dra i, løpe etter henne når hun har fanget osv, men når det er bare jeg som er hjemme er ikke dette så viktig lenger. Nå er det å ligge i varmen foran peisen eller på gulvet å bli klødd på magen som gjelder. Det skal sies at hun alltid har likt det, men nå er det egentlig kun det som er viktig når det er bare vi som er hjemme. Får vi besøk derimot, da ser hun helst at de leker med henne, og om jeg forteller henne at Stian kommer hjem, eller at hun hører han, løper hun for å hente leketeppet sitt og piper og syter om han ikke leker med henne så godt som med en gang han har tatt av seg yttertøyet. Jeg kan ikke gjøre annet enn å le av den hunden!

Det er også tydelig at hun skal passe på meg, hun er ikke aggressiv på noen måte, men mye mer på vakt ovenfor folk vi feks. møter ute når det er mørkt om de kommer nært og jeg ikke snakker til dem. Hun følger etter meg over hele huset til tider, spesielt når de er bare vi som er hjemme, og følger alltid med på hvor jeg er. Det virker ikke som hun er stresset, men hun har bare et mye større behov for å være i nærheten av meg og ligger stortsett alltid på det rommet jeg oppholder meg i. Om noen andre skal ta henne med ut og jeg ikke tar på meg jakke og sko så er hun ikke alltid like villig til å bli med, iallefall ikke før jeg gir henne beskjed om at hun skal gå.

Noen mener jo også at de har merket på hunden at det var på tide å dra på sykehuset når de var i tvil om det var rier eller sterke kynnere de hadde. Eller at hunden deres ble veldig urolig noen timer før vannet gikk eller riene startet. Men jeg tror at man kan bli gal om man skal gå å over-analysere hundens oppførsel for å se om det kan være fødsel på gang snart, så jeg har ingen planer om å henge meg opp i dette. Selv om jeg sikkert kommer til å tenke over om hun endret adferd, sånn i ettertid, om hun er hjemme når det starter.

Hvordan hun reagerer på babyen blir også spennende å se, jeg tror nok ikke det blir noe problem. Men jeg har også hørt mange historier om hunder som vokter barnevogna, vugga eller senga til babyen. Hun har lenge vært veldig var på at det er noe inni magen min, før lå hun gjerne der om jeg lå på ryggen på sofaen, men om jeg prøver å legge henne der nå så blir hun gal og hopper unna. Hun kan gjerne ligge på fanget eller ved siden av meg med hode oppå magen min, støtte seg mot den om jeg ligger på siden eller sette fram-labbene der om jeg sitter på gulvet og hun skal opp i ansiktet på meg, men hun nekter å ha hele kroppsvekta si der nå. Ikke det at hun er så tung akkurat, men hun tror jo selv at hun er en ridgeback så det har vel noe med det å gjøre sikkert. Det skal iallefall bli spennende å se hvordan hun reagerer på det nye familiemedlemmet, hun har alltid vært veldig tålmodig med barn, men det kan jo også være hun blir sjalu. Hun har jo tross alt vært den eneste «babyen» min snart 6 år, og nå skal hun snart dele oppmerksomheten og tiden med et menneskebarn. Jeg satser på at det ikke blir noe problem, men man vel jo tross alt aldri!