Verdens herligste!

mars 25, 2011 in 0-6 mnd

Mange har nok fått med seg at prinsessa vår har kommet til verden. Og for dere som ikke har det, nå er hun endelig her! Etter noen lange måneder fylt med masse spenning, tanker og en merkelig form for lengsel kom hun til verden forrige lørdag, altså 19. mars. Og det er virkelig godt, vi koser oss masse alle sammen. Hun er bare helt fantastisk! Det finnes ikke ord som kan beskrive henne. Hun er det fineste jeg noen gang har sett, og det herligste lille mennesket jeg noen gang har møtt. Jeg skjønner virkelig ikke hva vi har gjort for å fortjene et så nydelig barn, men noe har vi iallefall gjort riktig.

Det blir mye skryt her, men hva kan man forvente? Jeg har jo blitt mor, og alle mødre er vel litt sånn? Jeg merker at jeg til tider lever i min egen lille boble, jeg storkoser meg og nyter dagene som nybakt mor til det fulle. Det er klart at man får ikke tid til alt man burde gjort, sykehusbagen har jeg for eksempel ikke rukket å tenkt på å pakke ut en gang ennå, men hva har vel det å si når slike ting må prioriteres bort for å kose seg sammen med ei nydelig lita jente? Hun krever mye oppmerksomhet, noe hun også får i bøtter og spann, men det gjør meg fint lite at jeg må gi henne så mye av tiden min. Det er nesten så jeg vil si at hele huset gjerne må støve ned for min del, så lenge vi får ha henne her.

Prinsessa har jo selvfølgelig også fått et navn, jeg merker at jeg kun har lyst til å skrive om hvor fantastisk hun er og glemmer alt annet. Hun heter Ane. Mange lurer på om hun er oppkalt etter noen, og hun er vel egentlig ikke det. Hun har slektninger både på min og Stian sin side som het det, og på en måte så kan det jo også komme etter navnet mitt og navnet til mora til Stian, men det er vel egentlig mest tilfeldig. Vi bestemte oss tidlig for at vi ikke ville at hun skulle ha et typisk motenavn og at vi ikke ville bestemme oss for hva hun skulle hete før hun ble født. Men når vi endelig hadde henne der var det ingen diskusjon en gang, dette var Ane.

Nå er det tid for babykos her, så dere får heller høre mer om henne senere. Jeg vil avslutte med å takke for alle gratulasjoner, gaver, blomster, og ikke minst all oppmerksomheten og omtanken vi har fått fra alle rundt oss både før og etter fødselen. Tusen takk, alle sammen!

 

Hekledilla.

mars 18, 2011 in Hekling

Mange har nok fått med seg at jeg i begynnelsen av februar lærte meg å strikke – igjen, og etter ca en måned med strikking fant jeg ut at jeg skulle begynne å hekle også. Jeg har alltid vært god venn med google, men den siste måneden tror jeg nok det er akkurat der jeg har tilbringt mest tid på nettet. Man kan virkelig finne ut alt der! Også må jeg nok en gang skryte av garnstudio sine nettsider, jeg hadde ikke klart meg uten den når jeg skulle lære meg hvordan jeg skulle gjøre alt! Der kan man finne blandt annet beskrivelser, bilder og filmer av hvordan man skal hekle og strikke. Og fantastiske forklaringer på det meste som har med strikking og hekling å gjøre. De har selvfølgelig også masse oppskrifter – og det beste av alt, de koster ikke en krone!

Tilbake til det jeg egentlig skulle snakke om. Jeg har som sakt begynt å hekle. Det hele startet med at jeg fant ei oppskrift på hvordan man skulle hekle bestemorruter på bloggen til Rebekka. Jeg fant frem garn i mange forskjellige farger, og startet jakten på hvilke farger jeg ville bruke. Det skal sies at jeg har heklet en del ruter som jeg enda ikke har brukt, og det er ikke sikkert jeg kommer til å bruke dem til noe heller. Men jeg er iallefall fornøyd med løsningen, og det er vel det viktigste? Jeg er ikke ferdig med teppet, jeg mangler fortsatt noen rader med ruter og kant rundt før jeg skal si meg fornøyd, men jeg har bestemt meg for å vise dere hvordan det ser ut nå. Så lover jeg å vise resultatet når det er ferdig.

Jeg har brukt baby-ull fra Nille i fargene hvit, lys rosa, cerise (ser rødt ut på bilde) og lys grønn. Og pinne nr. 4.

Etter jeg hadde montert sammen de rutene jeg var ferdig med (rett og slett fordi jeg var lei av å gjøre det samme hele tiden, og alt for ivrig på å se hvordan det kom til å bli – utålmodig sier du?) bestemte jeg meg for å lage noe annet for å få en pause. Jeg kom over en blogg med hekleoppskrifter, denne er komisk nok også skrevet av ei som heter Rebekka. Dette resulterte i at kvelden i går gikk med til å hekle votter og tøfler til prinsessa i magen.

Etter jeg hadde heklet nesten en hel vott fant jeg ut at jeg hadde heklet kun i bakerste ledd på maskene, noe jeg er helt sikker på at er feil, men jeg hadde fint lite lyst til å begynne på nytt. Så jeg heklet begge på denne måten. De ble virkelig små, så de passer nok ikke lenge. Jeg har også gjort noen forandringer på oppskriften og lagt til picoter langs kanten øverst.

Vottene er heklet i hvit baby-ull fra Dalegarn og rosa baby-ull fra Nille. Med pinne nr. 4.

Tøflene har også fått en kant med picoter på toppen. På de har jeg brukt hvitt og «gammel-lilla» garn i typen Alfa fra Sandnesgarn, og pinne nr. 6 og 6,5.

Dagen er ikke det samme uten…

mars 17, 2011 in Baileyz, Graviditet

… Baileyz!

De siste månedene har denne hårete jenta holdt meg med selskap fra morgen til kveld. Det er vel egentlig det som har fått tiden til å gå på dagtid, men vi bestemte oss tidlig for at det var lurt å få mamma til å passe henne mot slutten av graviditeten. Det er mye bedre for både oss og henne at vi slipper å begynne å stresse med å få noen til å passe henne når vi må sette kursen mot sykehuset. Og ettersom hun elsker å være hos «mormor» så det ble løsningen.

Problemet, om jeg kan kalle det det, er jo bare at nå savner jeg henne så utrolig mye! Spesielt de dagene sola skinner, det er vindstille og perfekt turvær. Selv om jeg ikke er i form til noen lange turer i ugjevnt terreng så er formen min bedre enn på mange måneder, og jeg har ikke noe problem med å gå tur så lenge jeg kan holde mitt eget (relativt lave) tempo, noe hun finner seg i uten å rive å slite i båndet. Det er heller ikke det samme å stå opp når Baileyz ikke står logrende i bunn av trappa og spretter rundt av glede når vi åpner døra til stua. Og det er umåtelig kjedelig å gå alene for å hente posten når man er vandt til å ha selskap! Jeg vet hun har det fint når hun er hos mamma, og at mamma storkoser seg med å ha henne der, men jeg gleder meg til den dagen vi kan ta med oss både Baileyz og babyen hjem fra Trondheim!

Dagen vi har ventet på.

mars 16, 2011 in Graviditet

Nå er faktisk termindatoen her. Noe som er helt merkelig egentlig, det føles som om det var i går jeg fant ut at jeg var gravid. Tiden har gått veldig sakte når jeg har vært midt oppi det, men når jeg ser tilbake på det så har den jo gått i ekspressfart. Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan dette er mulig, men det er tydeligvis det.

Jeg er virkelig klar for å slippe mer halsbrann, vondt i bekkenet og følelsen av å være på størrelse med en elefant nå. Og ikke minst til å hilse på den lille. Det skal bli så spennende. Det er litt rart å tenke på at hun har vært en del av kroppen min siden i sommer og at jeg ikke kjenner henne i det hele tatt. Jeg aner jo ikke hvordan hun er, ikke en gang hvordan hun ser ut.

Dagene frem til hun bestemmer seg for å komme ut kommer nok til å bli virkelig lange! Man forbereder seg jo på å vente til terminen, men ikke lenger enn det. Man teller måneder, uker, dager, og timer frem mot terminen fordi det er den datoen man har å forholde seg til. Hva skal jeg liksom telle ned mot nå? Er det meningen at jeg skal begynne å telle ned mot den dagen jeg har gått to uker over tiden? Det er jo ikke akkurat særlig motiverende.. Selv har jeg alltid hatt en følelse av at hun skulle komme på lørdagen som var, men jeg har iallefall ikke sett noe til henne. Jeg prøver så godt jeg kan å smøre meg med tålmodighet, men det er utrolig vanskelig. Folk føder jo rundt meg hele tiden, og nå synes jeg virkelig det er på tide at jeg også får lov.

I går hadde jeg virkelig tro på at hun skulle starte på turen ut til oss, men etter en formiddag og ettermiddag med kynnere eller rier (jeg er sannelig ikke sikker på hva det var jeg..) som kom og gikk litt som de ville, men så ut til å ha et visst mønster til tider så ga det seg på kvelden. Jeg hadde vondt i lysken og til tider veldig til press i ryggen, noe mange sier er tegn på at fødselen kan være i gang, men den gang ei. Når det nærmet seg leggetid hadde så godt som alt bare forsvunnet. Det var utrolig frustrerende, men jeg prøver å tenke at det sikkert var kroppen sin måte å forberede seg på, en av måtene den bruker iallefall. Men det har den jo tross alt fått over ni måneder på å gjøre, hvor lang tid har den egentlig tenkt å ta seg frihet til å bruke? Jeg bli rar i hodet, og har ikke stort annet å si enn: kjære Gud, gi meg en skikkelig omgang med smerte og en mulighet til å teste hva jeg er god for!

«Hvor er baby’n?»

mars 14, 2011 in Graviditet

Nå begynner jeg virkelig å bli lei av å vente! Jeg har jo egentlig vært det i 6 – 7 måneder, men nå føler jeg at jeg på en måte har lov til å være det. Og ja, jeg vet at mange går over termin og at jeg bare må forvente det, men det betyr ikke at jeg vil. Jeg vil at hun skal være her nå, eller helst for noen uker siden. I dag er jeg 40 uker på vei, så det er jo riktig nok bare to dager igjen til termin, og hun kommer jo til å være her iløpet av de neste to ukene. Men det er jo på en måte terminen man går å venter på, og da lager man seg jo en forventning om at babyen skal bli født på den dagen, eller før, man forbereder seg liksom ikke på at man kan gå to uker over.

Den siste tiden har alle begynnt å si «oi, da kan det jo skje når som helst da!» når jeg forteller de hvor langt jeg er på vei. En annen kommentar jeg får flere ganger daglig er: «har du kjent at det kan være noe på gang da?» Og jeg skjønner det jo, jeg hadde jo sikkert også lurt på det samme, men når man får høre daglig, av folk som har født opptil flere ganger selv, at fødselen er rett rundt hjørnet eller at man kanskje burde ha kjent noe til at fødselen er rundt hjørnet så er det klart at man blir ikke mindre utålmodig. For all del, jeg mener ikke at jeg har noe imot at folk sier slike ting, men det tenner et håp i meg, og tanken på at jeg kanskje våkner av at fødselen er i gang surrer jo rundt i hodet mitt hver kveld når jeg legger meg. Det er vel da også ganske logisk at slike kommentarer «mater» denne tanken. Hadde jeg fått det til så skulle jeg slutta å tenke på det hele tiden, og heller bare tatt det som det kommer. Jeg har jo ikke noe annet valg enn å ta det som det kommer, men jeg tenker masse på at fødselen plutselig kan starte, og jeg bli nesten sliten av å tenke på det hele tiden. Rett og slett fordi jeg blir sittende å kjenne etter om kynnerne er annerledes enn tidligere i håp om at det kan være starten på riene osv, og det er faktisk slitsomt i lengden.

Two weeks to go.

mars 2, 2011 in Graviditet

I dag er det akkurat to uker til termin. Og jeg merker at tanken på å føde bare skremmer meg mer og mer. Altså, jeg er for all del ikke redd for det sånn egentlig, det finnes jo mange som er værre stilt enn meg som har klart det helt fint, og kvinner har jo gjort det i mange tusen år. Og ikke minst så er helsevesenet i Norge stortsett så oppegående at de vet hva de skal gjøre, folk føder jo tross alt hver eneste dag, og stortsett så går det bra, absolutt ikke smertefritt, men både mor og barn overlever i de fleste tilfellene. Jeg prøver å tenke at kroppen min tross alt er laget for dette, mer eller mindre iallefall. Men de sier jo det kan sammenlignes med femmila med tanke på hvor mye krefter du bruker, og jeg er uten tvil ikke i form til å gå fem mil en gang.

Tidligere har fødselen liksom vært så langt unna, og jeg har egentlig bare tenkt «er det virkelig noe å grue seg til da?», men nå kan det skje når som helst. For alt jeg vet kan jeg ha blitt mamma før jeg rekker å poste dette innlegget (sannsynligvis ikke, men dere skjønner nok poenget..) Alt er rett rundt hjørnet nå, hver gang jeg kjenner nedpress så lurer jeg på om hun er på tur ut, for hver kynner som er litt sterkere enn vanlig så lurer jeg på om det er en rie, og det er nesten sånn at jeg må løfte på dyna hver gang jeg må på do på natta bare for å sjekke om vannet har gått uten at jeg har fått det med meg. Haha, nå sjønner jeg virkelig hvor teit dette høres ut. Men jeg tror nok de fleste høygravide har det iallefall litt sånn. Jeg er virkelig spent på når det starter, hvordan jeg merker det, og ikke minst hvordan jeg kommer til å reagere. Og nå kan jeg få svarene på disse spørsmålene når som helst, sykt!

Jeg har aldri hatt en så sterk gru-glede-følelse i hele mitt liv. Det er nok helt sikkert noe av det største jeg kommer til å oppleve, men hallo, en baby skal tross alt finne veien ut av kroppen min. Jesus, det kommer til å bli vondt! Men sikkert også så verdt alle smertene. Og hun er sikkert den fineste lille jenta i denne verden, iallefall i mine øyne. Jeg gleder meg sånn til å se henne at jeg ikke klarer å tenke på annet. Jeg våkner hver morgen og tenker på henne og disse tankene slutter ikke før jeg har sovna, mange ganger drømmer jeg om henne også, så hvordan hjernen min får tid til å tenke på andre ting skjønner jeg egentlig ikke.

Nå er absolutt alt helt klart til at hun kan komme, så jeg håper ikke hun har tenkt til å vente til over termin iallefall. Alt av utstyr er i boks, det eneste vi ikke har gjort er vel egentlig å lese bruksanvisninga og montere festet til bilstolen. Men det er jo ganske fort gjort så det må vi vel gjøre en kveld. Det har også gått mer og mer opp for Stian hvor nært fødselen er nå. I forrige uke stressa han som bare det med at jeg måtte pakke sykehusbagen. Det hadde jeg virkelig ikke trodd, og når han plutselig sa «I dag er vel en fin dag å pakke sykehusbagen på..?» måtte jeg le. Han hadde visstnok ikke særlig lyst til å bli nødt til å pakke den for meg for så å få kjeft for at noe manglet eller at han ikke hadde pakket det jeg hadde tenkt han skulle pakke. Jeg skjønner han på sett og vis utrolig godt, men jeg synes uansett det var ganske komisk. Men for all del, det er jo veldig greit at det er gjort så vi bare kan sette kursen mot sykehuset når det starter.