Dagen vi har ventet på.

mars 16, 2011 in Graviditet

Nå er faktisk termindatoen her. Noe som er helt merkelig egentlig, det føles som om det var i går jeg fant ut at jeg var gravid. Tiden har gått veldig sakte når jeg har vært midt oppi det, men når jeg ser tilbake på det så har den jo gått i ekspressfart. Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan dette er mulig, men det er tydeligvis det.

Jeg er virkelig klar for å slippe mer halsbrann, vondt i bekkenet og følelsen av å være på størrelse med en elefant nå. Og ikke minst til å hilse på den lille. Det skal bli så spennende. Det er litt rart å tenke på at hun har vært en del av kroppen min siden i sommer og at jeg ikke kjenner henne i det hele tatt. Jeg aner jo ikke hvordan hun er, ikke en gang hvordan hun ser ut.

Dagene frem til hun bestemmer seg for å komme ut kommer nok til å bli virkelig lange! Man forbereder seg jo på å vente til terminen, men ikke lenger enn det. Man teller måneder, uker, dager, og timer frem mot terminen fordi det er den datoen man har å forholde seg til. Hva skal jeg liksom telle ned mot nå? Er det meningen at jeg skal begynne å telle ned mot den dagen jeg har gått to uker over tiden? Det er jo ikke akkurat særlig motiverende.. Selv har jeg alltid hatt en følelse av at hun skulle komme på lørdagen som var, men jeg har iallefall ikke sett noe til henne. Jeg prøver så godt jeg kan å smøre meg med tålmodighet, men det er utrolig vanskelig. Folk føder jo rundt meg hele tiden, og nå synes jeg virkelig det er på tide at jeg også får lov.

I går hadde jeg virkelig tro på at hun skulle starte på turen ut til oss, men etter en formiddag og ettermiddag med kynnere eller rier (jeg er sannelig ikke sikker på hva det var jeg..) som kom og gikk litt som de ville, men så ut til å ha et visst mønster til tider så ga det seg på kvelden. Jeg hadde vondt i lysken og til tider veldig til press i ryggen, noe mange sier er tegn på at fødselen kan være i gang, men den gang ei. Når det nærmet seg leggetid hadde så godt som alt bare forsvunnet. Det var utrolig frustrerende, men jeg prøver å tenke at det sikkert var kroppen sin måte å forberede seg på, en av måtene den bruker iallefall. Men det har den jo tross alt fått over ni måneder på å gjøre, hvor lang tid har den egentlig tenkt å ta seg frihet til å bruke? Jeg bli rar i hodet, og har ikke stort annet å si enn: kjære Gud, gi meg en skikkelig omgang med smerte og en mulighet til å teste hva jeg er god for!