Two weeks to go.

mars 2, 2011 in Graviditet

I dag er det akkurat to uker til termin. Og jeg merker at tanken på å føde bare skremmer meg mer og mer. Altså, jeg er for all del ikke redd for det sånn egentlig, det finnes jo mange som er værre stilt enn meg som har klart det helt fint, og kvinner har jo gjort det i mange tusen år. Og ikke minst så er helsevesenet i Norge stortsett så oppegående at de vet hva de skal gjøre, folk føder jo tross alt hver eneste dag, og stortsett så går det bra, absolutt ikke smertefritt, men både mor og barn overlever i de fleste tilfellene. Jeg prøver å tenke at kroppen min tross alt er laget for dette, mer eller mindre iallefall. Men de sier jo det kan sammenlignes med femmila med tanke på hvor mye krefter du bruker, og jeg er uten tvil ikke i form til å gå fem mil en gang.

Tidligere har fødselen liksom vært så langt unna, og jeg har egentlig bare tenkt «er det virkelig noe å grue seg til da?», men nå kan det skje når som helst. For alt jeg vet kan jeg ha blitt mamma før jeg rekker å poste dette innlegget (sannsynligvis ikke, men dere skjønner nok poenget..) Alt er rett rundt hjørnet nå, hver gang jeg kjenner nedpress så lurer jeg på om hun er på tur ut, for hver kynner som er litt sterkere enn vanlig så lurer jeg på om det er en rie, og det er nesten sånn at jeg må løfte på dyna hver gang jeg må på do på natta bare for å sjekke om vannet har gått uten at jeg har fått det med meg. Haha, nå sjønner jeg virkelig hvor teit dette høres ut. Men jeg tror nok de fleste høygravide har det iallefall litt sånn. Jeg er virkelig spent på når det starter, hvordan jeg merker det, og ikke minst hvordan jeg kommer til å reagere. Og nå kan jeg få svarene på disse spørsmålene når som helst, sykt!

Jeg har aldri hatt en så sterk gru-glede-følelse i hele mitt liv. Det er nok helt sikkert noe av det største jeg kommer til å oppleve, men hallo, en baby skal tross alt finne veien ut av kroppen min. Jesus, det kommer til å bli vondt! Men sikkert også så verdt alle smertene. Og hun er sikkert den fineste lille jenta i denne verden, iallefall i mine øyne. Jeg gleder meg sånn til å se henne at jeg ikke klarer å tenke på annet. Jeg våkner hver morgen og tenker på henne og disse tankene slutter ikke før jeg har sovna, mange ganger drømmer jeg om henne også, så hvordan hjernen min får tid til å tenke på andre ting skjønner jeg egentlig ikke.

Nå er absolutt alt helt klart til at hun kan komme, så jeg håper ikke hun har tenkt til å vente til over termin iallefall. Alt av utstyr er i boks, det eneste vi ikke har gjort er vel egentlig å lese bruksanvisninga og montere festet til bilstolen. Men det er jo ganske fort gjort så det må vi vel gjøre en kveld. Det har også gått mer og mer opp for Stian hvor nært fødselen er nå. I forrige uke stressa han som bare det med at jeg måtte pakke sykehusbagen. Det hadde jeg virkelig ikke trodd, og når han plutselig sa «I dag er vel en fin dag å pakke sykehusbagen på..?» måtte jeg le. Han hadde visstnok ikke særlig lyst til å bli nødt til å pakke den for meg for så å få kjeft for at noe manglet eller at han ikke hadde pakket det jeg hadde tenkt han skulle pakke. Jeg skjønner han på sett og vis utrolig godt, men jeg synes uansett det var ganske komisk. Men for all del, det er jo veldig greit at det er gjort så vi bare kan sette kursen mot sykehuset når det starter.