Vi ønsker våren velkommen!

april 26, 2011 in Hverdagen, Kreativitet

Vi har hatt besøk av mamma og Egil i påska, de kom med finvær, og vi har «slikket sol» så mye som mulig. Vi har gått tur til Blåskoghytta (noe bekkenet mitt ikke var særlig begeistret for, men det var en fin tur uansett), spist middag på verandaen, gått tur til nabogården for å se på nyfødte lam og holdt til i solveggen så mye som mulig. Våren er endelig her, og denne gangen har den nok kommet for å bli. Jeg elsker det!

Jeg har en stund tenkt at jeg skulle lage en ny krans for å henge på døra. Det er jo en stund siden vi pakket bort julekransen, og jeg synes liksom det ser litt tomt ut når det ikke henger noe der. Dørkranser er jo så koselig! Så jeg kasta meg rundt, fant frem hekkesaksa og gikk til angrep på ei stakkars bjørk. Ettersom jeg ikke har fått somla meg til å kjøpe ståltråd ennå så brukte jeg hamp til å knyte den sammen, og vips så satt jeg med et bjørkehjerte! Jeg fant frem et velkommen-skilt jeg fikk i kalendergave før jul og «stjal» en sommerfugl fra en dekketallerken med lys vi har på kjøkkenbordet, og brukte dette som pynt. Deretter slo jeg en spiker i veggen ved ytterdøra, og nå har jeg offisielt ønsket våren, og selvfølgelig de som kommer på besøk, velkommen. En fantastisk følelse!

Ane – 4 uker.

april 18, 2011 in 0-6 mnd, Foto

Jeg lovet dere flere bilder, og her kommer noen av dem. Jeg blir ikke helt venn med den legg-ut-bilder-tingen på bloggen, og får det ikke til som jeg vil. Derfor får dere (forhåpentligvis) se flere når jeg har forstått hvordan den fungerer.

Her ligger hun faktisk oppi påskeegget uten å gråte! Men hun ligger på et teppe, og når det lå der så vi ikke at det var et påskeegg, så poenget ble liksom litt borte. Men det er klart at det var mer komfortabelt, og det viktigste er jo tross alt at hun har det bra!

Anes første møte med et påskeegg.

april 18, 2011 in 0-6 mnd, Foto

Sånn kan det gå når man har en pappa som er fotograf og en mamma som på død og liv skal teste ut alle mulig rare ideer. Som dere ser, Ane liker det ikke!

I går tok vi nemlig turen til studioet for  å ta bilder av stoltheten vår, hun var ikke mer enn passelig fornøyd med det. Jeg hadde store planer om at det skulle bli skikkelig kule bilder av at vi la henne i et påskeegg – det er jo tross alt påske! Men hun var ikke helt enig, og når hun gråt så rista egget såpass at jeg var redd for at hun skulle rulle rundt (derfor er deler av hånda mi med på bildet.) Selv om det ikke gikk helt som vi hadde tenkt så fikk vi til noen bilder, stay tuned så skal dere få se!

Lille kattepus.

april 15, 2011 in Hverdagen

Alle vet vel hvordan denne sangen går? Personen som synger lurer på hvor kattepusen har vært, og den har vært hos mamma’n sin. Jeg er sikkert mye rart, men ikke mamma’n til denne katten. Men han kommer likevell på besøk her iallefall en gang om dagen. Navnet hans er Simba og han bor i nabohuset. De som bodde her før oss hadde for vane å slippe han (og alle andre katter som kom forbi) inn å gi han (og resten) mat, noe som vi merker godt til tider. Like etter vi flytta inn så kunne vi åpne døra, og vips, så spratt det katter inn fra alle retninger. Noe som ikke passer oss så veldig bra ettersom vi har hund, og jeg er stor motstander av å slippe andre folks dyr inn i huset, det stakkars dyret vet jo ikke hvor det bor om folk gjør det. Men kattene har heldigvis roet seg nå, det virker som de endelig forstår at de ikke bor her.

Simba bor som sakt i nabohuset, og han er veldig glad i folk, så selv om han ikke ofrer livet sitt for å komme inn døra, eller prøver å hoppe gjennom glasset i vinduene på stua lenger, så hender det han kommer forbi eller jakter på fluer og fugler i hagen vår. Noe jeg synes er helt greit, nå som han ser ut til å ikke ha en trang til å jakte på Baileyz lenger. I går satt jeg på verandaen sammen med Ane og Baileyz og gledet meg over at det begynner å bli vår, og da dukket han opp. Jeg hadde akkurat hentet kamera for å ta bilder av Ane og Baileyz, og fikk fanget han også på «film». Jammen er han ikke en flott og elegant herremann.

Jeg skulle jo ta bilder av Ane og Baileyz. Men Baileyz var ikke så veldig villig til å sitte stille, det var jo selvfølgelig mye mer spennende med katta som satt under verandaen, grisøret som lå på plena, og ja, egentlig så ville hun alt annet enn å bli tatt bilde av. Men før hun spratt unna så måtte hun forsikre seg om at «lillesøstra» hadde det bra. Er de ikke søte?

Det er ikke alltid like enkelt.

april 8, 2011 in 0-6 mnd

Som gravid gjorde jeg så godt jeg kunne for å forberede meg på det som ventet, og selv om jeg var klar over at det ikke var mulig å være 100% forberedt så følte jeg selv at jeg var så nær 100% som det var mulig å komme. Og det er mulig jeg var det, eller kanskje var jeg langt, langt unna, men uansett var det noen som kløp meg i armen på et eller annet tidspunkt.

Selv tror jeg kanskje det tidspunktet var når Ane var ca et døgn gammel, og ikke ville sove, ikke ville ha mat, ikke trengte ny bleie, og jeg nesten ikke forsto opp ned på ungen i ren fortvilelse over hvorfor hun ikke ville slutte å gråte. Jeg gikk frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake, litt mer frem og tilbake, og enda en gang frem og tilbake over gulvet inne på rommet vårt på sykehuset med jenta i armene mine. Men hun skrek og var virkelig utrøstelig. Slik gikk jeg i ikke bare én, men tre timer. På slutten var jeg sliten, trøtt, frustrert over at jeg ikke forsto henne, og kroppen min verket etter å få slappe av litt (det var jo tross alt bare et døgn siden jeg hadde født..), og tårene rant i strie strømmer nedover kinnene mine i ren fortvilelse når hun endelig sovnet. Det ble en kort dupp, jeg rakk akkurat å legge henne fra meg og legge meg i senga, så gråt hun igjen. Da tok Stian over, han gikk også frem og tilbake, frem og tilbake, og litt mer frem og tilbake, men jenta klarte virkelig ikke å slappe av. Det føltes som flere døgn! Ingen liker vel å høre på en baby gråte når man ikke aner hva man skal gjøre? Til slutt fant jeg ut at ammingen skulle få gå som den ville, og vi fant fram smokken. Om vi hadde hatt stoppeklokke så tror jeg ikke den hadde rukket å nå 30 sekunder heller, før hun sov. Endelig hadde vi klart å tilfredstille behovene hennes, og det var en ubeskrivelig følelse.

Det er ikke alltid like lett å forstå hva hun vil, men jeg merker at jeg blir flinkere og flinkere til å «lese» henne. Det skal også sies at hun – i forhold til mange andre – er en veldig enkel baby å ha med å gjøre. Hun sover stortsett hele natta, spiser godt, sover mye på dagtid, og gråter skjelden skikkelig med mindre hun har luft i magen, men det er jo ganske forståelig.

På mange måter så blir det fremstilt som veldig glamorøst å ha en baby, det har liksom blitt status å gå rundt med barnevogn, sitte med en baby i armene, og å gå hjemme hver dag å få penger fra nav fordi man nettopp har satt en baby til verden. Men det media (og vi «vanlige» folk) glemmer å tenke på er hvor mye tid og energi det krever. Jeg prøver for all del ikke å skremme noen fra å få barn, og det er heller ikke et rop om hjelp om noen tror det. Jeg koser meg sammen med Ane om dagen, men det er ikke bare en dans på roser. Det er slitsomt også. Det tærer på kropp og sinn å aldri ha tid til å prioritere seg selv og sine behov. Men jeg ville ikke gitt det opp for noe i hele universet. Jeg klarer ikke å se for meg livet uten henne nå, og jeg kan nesten ikke huske at hun ikke var her heller.

Så godt som hver dag må frokosten vente selv om magen skriker etter mat, ikke får man gå på do alene lenger, «hjemme-spa» kan man bare glemme, man må passe på hva man spiser så ikke babyen får unødvendig mye vondt i magen, yndligsprogrammene på tv har man ingen garanti for å få med seg, facebook vet man knapt nok hva er til tider, man kan banne på at babyen gråter akkurat når telefonen ringer og det er noen man gjerne vil snakke med, man går tom for rene klær fordi man ikke kan prioritere å vaske og henge opp klær, mange av måltidene i løpet av dagen blir glemt, og du husker ikke at du var tørst eller måtte på do før du sitter der med babyen liggende ved puppen og du vet at det tar tid før du kommer deg noen plass i huset, du må reise deg opp fra senga x-antall ganger «bare» fordi babyen gang på gang spytter ut smokken før han/hun sovner. Det tar to timer å komme seg ut av huset fordi babyen trenger mat, ny bleie, kanskje vil den ha mere mat, så kan du banne på at han/hun bæsjer akkurat i det du strammer selene i bilstolen, man må sjekke at stellebagen har det man trenger for dagens planer (og ikke planlagte ting..), kanskje skal du også skifte klær, ordne deg, eller legge vogna i bilen. Slikt tar tid. Akkurat nå kjenner jeg faktisk at jeg gleder meg til å finne frem støvsugeren litt senere i dag. Det er iallefall en helt ny følelse for meg! Med andre ord så er ikke det å ha en baby i hus så glamorøst å enkelt som man gjerne ser for seg. Men hva gir man ikke opp for de små hjerteknuserne?

Baileyz the babysitter.

april 5, 2011 in 0-6 mnd, Baileyz

Etter ca en måned i Trondheim har Baileyz endelig blitt hitterværing igjen! Vi hadde jo egentlig tenkt å ta henne med hjem når vi dro fra sykehuset, men mamma ville låne henne lenger, og vi hadde jo en baby vi skulle bli kjent med så da ble hun igjen. Men på fredag kom mamma på besøk, og Baileyz kom hjem til oss. Vi har savnet henne masse, og det var utrolig godt å få henne hjem!

Vi var selvfølgelig veldig spente på hvordan hun skulle reagere på Ane, men det har gått supert. Jeg hadde ikke forventet noe annet heller egentlig, men det er morsomt å se hvilke reaksjoner hun har på forskjellige ting. Om Ane ligger i vugga og gråter f.eks. da hopper hun opp så hun står med fram-labbene på kanten å ser på henne. Vugga begynner selvfølgelig å vugge, og Ane sovner stortsett. I dag har hun kommet løpende til kjøkkenet om Ane har sutret, nesten som om hun prøver å varsle på en måte, og etter vi hadde gått tur i dag skulle hun ligge på platten ved siden av vogna mens Ane sov. Hun er så søt! Hun kommer også bort med gjevne mellomrom om jeg sitter med Ane på fanget for å slikke henne i bakhodet og lukte litt på henne. Hadde jeg bare klart å lært henne å skifte bleie og å stå opp med henne på natta så hadde jo dette vært himmelen, men litt realistisk må vi vel være.