Det er ikke alltid like enkelt.

april 8, 2011 in 0-6 mnd

Som gravid gjorde jeg så godt jeg kunne for å forberede meg på det som ventet, og selv om jeg var klar over at det ikke var mulig å være 100% forberedt så følte jeg selv at jeg var så nær 100% som det var mulig å komme. Og det er mulig jeg var det, eller kanskje var jeg langt, langt unna, men uansett var det noen som kløp meg i armen på et eller annet tidspunkt.

Selv tror jeg kanskje det tidspunktet var når Ane var ca et døgn gammel, og ikke ville sove, ikke ville ha mat, ikke trengte ny bleie, og jeg nesten ikke forsto opp ned på ungen i ren fortvilelse over hvorfor hun ikke ville slutte å gråte. Jeg gikk frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake, litt mer frem og tilbake, og enda en gang frem og tilbake over gulvet inne på rommet vårt på sykehuset med jenta i armene mine. Men hun skrek og var virkelig utrøstelig. Slik gikk jeg i ikke bare én, men tre timer. På slutten var jeg sliten, trøtt, frustrert over at jeg ikke forsto henne, og kroppen min verket etter å få slappe av litt (det var jo tross alt bare et døgn siden jeg hadde født..), og tårene rant i strie strømmer nedover kinnene mine i ren fortvilelse når hun endelig sovnet. Det ble en kort dupp, jeg rakk akkurat å legge henne fra meg og legge meg i senga, så gråt hun igjen. Da tok Stian over, han gikk også frem og tilbake, frem og tilbake, og litt mer frem og tilbake, men jenta klarte virkelig ikke å slappe av. Det føltes som flere døgn! Ingen liker vel å høre på en baby gråte når man ikke aner hva man skal gjøre? Til slutt fant jeg ut at ammingen skulle få gå som den ville, og vi fant fram smokken. Om vi hadde hatt stoppeklokke så tror jeg ikke den hadde rukket å nå 30 sekunder heller, før hun sov. Endelig hadde vi klart å tilfredstille behovene hennes, og det var en ubeskrivelig følelse.

Det er ikke alltid like lett å forstå hva hun vil, men jeg merker at jeg blir flinkere og flinkere til å «lese» henne. Det skal også sies at hun – i forhold til mange andre – er en veldig enkel baby å ha med å gjøre. Hun sover stortsett hele natta, spiser godt, sover mye på dagtid, og gråter skjelden skikkelig med mindre hun har luft i magen, men det er jo ganske forståelig.

På mange måter så blir det fremstilt som veldig glamorøst å ha en baby, det har liksom blitt status å gå rundt med barnevogn, sitte med en baby i armene, og å gå hjemme hver dag å få penger fra nav fordi man nettopp har satt en baby til verden. Men det media (og vi «vanlige» folk) glemmer å tenke på er hvor mye tid og energi det krever. Jeg prøver for all del ikke å skremme noen fra å få barn, og det er heller ikke et rop om hjelp om noen tror det. Jeg koser meg sammen med Ane om dagen, men det er ikke bare en dans på roser. Det er slitsomt også. Det tærer på kropp og sinn å aldri ha tid til å prioritere seg selv og sine behov. Men jeg ville ikke gitt det opp for noe i hele universet. Jeg klarer ikke å se for meg livet uten henne nå, og jeg kan nesten ikke huske at hun ikke var her heller.

Så godt som hver dag må frokosten vente selv om magen skriker etter mat, ikke får man gå på do alene lenger, «hjemme-spa» kan man bare glemme, man må passe på hva man spiser så ikke babyen får unødvendig mye vondt i magen, yndligsprogrammene på tv har man ingen garanti for å få med seg, facebook vet man knapt nok hva er til tider, man kan banne på at babyen gråter akkurat når telefonen ringer og det er noen man gjerne vil snakke med, man går tom for rene klær fordi man ikke kan prioritere å vaske og henge opp klær, mange av måltidene i løpet av dagen blir glemt, og du husker ikke at du var tørst eller måtte på do før du sitter der med babyen liggende ved puppen og du vet at det tar tid før du kommer deg noen plass i huset, du må reise deg opp fra senga x-antall ganger «bare» fordi babyen gang på gang spytter ut smokken før han/hun sovner. Det tar to timer å komme seg ut av huset fordi babyen trenger mat, ny bleie, kanskje vil den ha mere mat, så kan du banne på at han/hun bæsjer akkurat i det du strammer selene i bilstolen, man må sjekke at stellebagen har det man trenger for dagens planer (og ikke planlagte ting..), kanskje skal du også skifte klær, ordne deg, eller legge vogna i bilen. Slikt tar tid. Akkurat nå kjenner jeg faktisk at jeg gleder meg til å finne frem støvsugeren litt senere i dag. Det er iallefall en helt ny følelse for meg! Med andre ord så er ikke det å ha en baby i hus så glamorøst å enkelt som man gjerne ser for seg. Men hva gir man ikke opp for de små hjerteknuserne?