En pakke uten «avsender».

mai 25, 2011 in Hverdagen

God kveld alle sammen! Håper alle hadde en fin 17. mai-feiring (ja, jeg vet at jeg er sent ute..), det hadde iallefall vi! Jeg, Ane og Baileyz feiret nasjonaldagen sammen med familien min i Trondheim, og selv om korpset bestemte seg for at det var for dårlig vær til å gå i tog, noe jeg mener er veldig teit når det ikke en gang regnet såpass at jeg måtte finne fram regntøy, og de tross alt har øvd fram mot denne dagen i ett år, så fikk vi en hyggelig dag med 17. mai-stemning, lodd, «katta i sekken», kaker og brus.

Stian måtte jobbe 17. mai, men kom til Trondheim for å hente oss dagen ettepå. Når vi endelig kom hjem da, etter noe som føltes som verdens lengste biltur med en hund og en baby som sang duett (i form av syting, klaging og grining) det meste av turen, så hang den en pakke på døra vår. Skuffende nok var den ikke til meg – det hadde vært luksus, men det er nok lenge siden jeg kom meg inn i klær i str 68. Problemet er bare at det ikke var noen «avsender», og ingen har gitt lyd fra seg om at denne pakken var fra han/henne/dem. Så spørsmålet mitt er: Hvem kommer denne pakken fra? Vi må jo nesten vite hvem vi skal si takk til, og noen må jo ha hengt den der..

Fødselshistorien.

mai 25, 2011 in 0-6 mnd, Graviditet

Lørdag 19. mars 2011 – den største dagen i hele mitt liv!

Jeg hadde i noen dager kjent at ting begynnte å skje, men etter noen timer med veldig sterke kynnere og en del nedpress så ga det seg alltid. Termindatoen var passert, det var den 16. mars, og selv om jeg bare hadde gått tre dager over hadde jeg nesten sluttet å tro at babyen kom til å komme ut til oss – utålmodig som jeg er!

Dagen startet på samme måte som dagene før, jeg og Stian lå i senga å pratet før vi skulle stå opp. Han hadde i flere dager spurt om jeg trodde det var dagen vi skulle bli foreldre, noe han også gjorde denne dagen, men nå hadde svaret gått fra å vær et optimistisk «kanskje det!» til å bli «jeg tviler..» (utåmodig sa du?). Jeg husker at jeg så på klokka da, og den var akkurat 09.00. Vi snakket videre om hvordan det ville bli, og han prøvde å få frem optimisten i meg igjen.

Mange av tidspunktene er litt diffuse..

09.10

Helt ut av det blå kjente (og hørte) jeg at det smalt skikkelig inni meg, det var akkurat som en ballong som sprakk, fytti så vondt som det var! Jeg tror jeg skrek til med det samme, for Stian lurte iallefall på hva det var. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg tenkte iallefall at jeg måtte komme meg på do for å prøve å finne ut hva som hadde skjedd. I det jeg satt meg opp i senga fosset vannet ut! Å jeg tror jeg nærmest ropte til Stian «Vi må på sykehuset!», han forsto ikke stort med det samme og lurte på hvorfor, men det tok ikke lange tiden før han var med på notene. Han ringte føden for å fortelle hva som hadde skjedd, og vi fikk beskjed om å komme inn. Dama på føden lurte også hvordan fostervannet så ut, men det var ikke så lett å se når lakenet på senga var beige, så vi sa vi trodde det var blankt, men når jeg reiste meg opp av senga så jeg fort at det var alt annet enn det. Jeg ble mildt sagt litt stressa, og Stian måtte ringe inn igjen, hun mente likevell at vi ikke trengte ambulanse og bare kunne kjøre selv. Vi snakket uansett med noen vi kjenner som kjører ambulanse, og som vi visste var på vakt, for å høre hva de synes. Også der fikk vi beskjed om at vi sansynligvis hadde god tid og at det ville være mest komfortabelt for meg om vi kjørte selv, men at vi måtte si ifra om vi trengte hjelp. Stian hadde heldigvis stresset litt med at jeg skulle pakke sykehusbagen min noen uker tidligere, så jeg stabla meg inn i dusjen mens han pakket ned noen ting til seg selv. Vi la noen poser og håndklær i bilen, som jeg kunne sitte på, før vi satte kursen mot Trondheim.

Ettersom vi ikke rakk å lage frokost før vi dro hjemmefra, og regnet med at vi kunne trenge litt energi, så stoppet vi i Fillan for å kjøpe mat som vi kunne ta med oss. På tur til Trondheim sendte vi melding til familien vår for å fortelle hva som hadde skjedd, vi spiste og snakket om det som skulle skje. Riene begynnte å ta seg opp, og når vi nærmet oss Orkanger var de veldig kraftige, trodde jeg, lite visst jeg om hvor vondt jeg skulle få. Jeg hadde lastet ned en rie-teller på telefonen min (le den som vil!), og satt å trykket på den hele veien. Stian hadde ikke satt seg så mye inn i dette med rier og lurte på om jeg ikke kunne fortelle litt om det. Jeg husker at han, midt i en rie, sa: «Det er ikke press-rier du har nå, sant?» og jeg tenkte at jeg måtte si noe så han forsto at jeg hadde hørt han, selv om jeg egentlig var mer opptatt av å klare å puste enn å føre en samtale. Så jeg ropte plutselig «NEI!». Jeg skvatt skikkelig når jeg hørte hvor høyt jeg ropte, jeg trodde jo faktisk ordet skulle komme i en normal desibel! Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet og en stor trang til å forklare at jeg ikke mente å rope til han, han lo bare å sa at han ble litt skremt med det samme, men at han forsto.

Mellom 12.00 og 12.30.

Vi ankom sykehuset og parkerte før vi gikk inn på føden. På tur inn dit begynnte vannet å renne igjen, og det skal sies at jeg ikke følte meg særlig smart der jeg stabla meg bortover, med en foss mellom bena. Når vi kom inn satt vi i noen minutter å venta før det kom ei hyggelig jordmor å henta oss. Hun tok oss med inn på et undersøkelsesrom hvor jeg fikk to bånd med måleinstrumenter rundt magen, de skulle registrere rieaktivitet og hjerterytme, i tillegg til at jeg skulle trykke på en knapp om jeg kjente bevegelser i magen. Når hun sa bevegelser i magen fikk jeg litt hetta, jeg hadde jo nesten ikke kjent noe som helst inni der siden vannet gikk! Men slo meg litt mer til ro med at det ikke var så lett å bevege seg med alle disse riene, og når vannet var borte. Riene kom nå med ca tre minutters mellomrom, og varte i ca ett minutt. Etter registreringen sjekket hun åpningen og den var allerede på 4 cm. Med andre ord så hadde de timene med kynnere og nedpress ikke vært helt nytteløse! Jeg hadde allerede ganske vondt, og ville vite hvor fort dette kom til å gå. Hun kunne fortelle meg at de regnet ca en cm i timen i snitt. Jeg ble utslitt bare ved tanken!

Vi fikk beskjed om at vi skulle legges inn, og ble fulgt til en fødestue. Vel inne på fødestua fikk jeg en sykehusskjorte og en «nydelig» nettingtruse. Jordmora satte registrering på magen min igjen. Jeg ble liggende å se ut av vinduet, og fikk etterhver nok av sola, det var et nydelig vær ute! Stian fikk i oppgave å passe på at jeg fikk i meg saft, og å tørke meg med en kald klut i panna innimellom.

Rundt 14.00 en gang (?)

Riene fortsatte å ta seg opp, og kroppen min jobbet på høygir! Plutselig tok den helt over, og jeg ble veldig redd. Det var akkurat som om jeg hadde brekninger, bare at alt skjedde motsatt vei. Jeg hadde jo lest at man ikke skal presse før man får beskjed om det, og som førstegangsfødende forsto jeg ikke helt hva som skjedde. Stian hentet en jordmor, og hun kunne fortelle at dette var kjempebra, og at kroppen min jobbet på egenhånd, men at jeg ikke måtte presse itillegg. Hun skjekket åpningen igjen, og kunne fortelle at den iallefall var på 7 cm! Det gikk med andre ord egentlig ganske fort. Jeg tror det var på dette tidspunktet jeg fikk lystgass, men alt er relativt tåkete, så jeg er ikke sikker. Iallefall så hadde jeg også lest at en del ikke merket noen virkning av lystgassen, og bestemte meg for å ta noen skikkelige drag for å være sikker på å få best mulig virkning. Etter noen drag tok jeg maska bort fra ansiktet for å snakke til Stian, hånda som holdt maska falt ned på madrassen, og jeg klarte ikke en gang å holde hodet oppe. Stian lurte på hvordan det gikk, og det eneste jeg fikk stotra frem var «jeg føler jeg meg heeelt rusa..» Jordmora lo litt før hun stilte ned lystgassen. Hun plasserte også en elektrode på hodet til babyen for å måle hjerteslagene hennes enda mer nøyaktig.

Her faller jeg helt av når det er snakk om klokka, og ting blir veldig rotete.

Timene snegla seg av gårde, smertene ble større. Riene ble enda tøffere, og lå tidlig på 1-2 min i varighet, med 1 min imellom. Jenta vår lå med panna først, og en lege ble tilkalt (denne dama fikk myye kjeft fra meg i timene som fulgte, stakkars!). Hun hadde med seg en legestudent, ei ung jente fra Tyskland. Det så ikke alltid ut som om hun hadde det så trivelig der hun sto å så på meg, hadde jeg ikke hatt så vondt selv hadde jeg syntes skikkelig synd på henne, jeg husker at jeg tenkte «stakkars deg» flere ganger.På ett tidspunkt her tok de fra meg lystgassen og jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne å presse, og jeg gjorde så godt jeg kunne. Riene overgikk virkelig seg selv, og jeg ble veldig, veldig sliten. De var ikke så effektive lenger, og etter mange forsøk så bestemte legen at vi skulle bruke sugekopp så hun kunne hjelpe meg. De kontaktet overlegen, og hun kom inn for å overvåke det hele. Det skjedde mye i rommet, og jeg fikk ikke med meg stort. Jeg var alt for opptatt av å prøve å holde følge med kroppen min og alle instruksjonene jeg fikk. Jeg pressa som en helt, og riene kom som hagl uten skikkelige pauser. Legen spurte meg på et tidspunkt om jeg kjente en rie, og jeg ropte i retur at jeg ikke klarte å kjenne når de sluttet lenger, hun kunne fortelle meg at jeg ikke hadde det og måtte slutte å presse. Jeg var på nippet til å gi opp alt, og husker at jeg sa at det skulle bli lenge til neste gang jeg lå sånn, da lo de alle sammen for det hørte de ofte! Jeg vet at de var flinke til å prøve å motivere meg, men jeg husker det ikke. Men mot en av de siste riene så tenkte jeg at nå var det på tide å gi alt jeg hadde, om det så skulle være det siste av krefter jeg hadde på lager. Jeg pressa som en gal, og legen fortalte at nå var det hele snart over (og endelig fikk jeg noen posjoner til med energi, for denne gangen trodde jeg på de hun sa). På neste pressrie kom hodet, og mens jeg venta på den siste ria så kroppen også skulle komme ut tenkte jeg at det var nok, jeg ville ha keisersnitt, før jeg tok meg i det å sa til meg selv: «Dust! Du kan da vel ikke få keisersnitt når halve ungen er ute!» Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å ikke svime av, for dette var vondt! Jeg lå å kikka i taket å prøvde å finne den midterste av prikkene i takplata for å prøve å ikke tenke på smertene, noe som egentlig funka dårlig, og når jeg fant den gikk jeg videre til neste takplate (jeg må le når jeg tenker på det i ettertid). Det føltes som jeg lå sånn i et år!

18.55

Endelig kom den siste ria, og jenta vår kom til verden. De klippet navlestrengen hennes, og hun ble levert til en barnelege (som i mitt hode plutselig bare sto der med et bord og masse utstyr, men han hadde vært der en stund uten at jeg hadde fått med meg at han kom inn). De føltes som om det gikk en hel evighet før hun ga lyd fra seg, men det tok egentlig ikke mange sekunder. Barnelegen var flink, og han fikk fjernet slimet fra luftveiene hennes. Hun skrek ikke høyt, men sutret en litt. Jeg ble litt bekymret , men hun fikk 9 av 10 poeng i apgar-score etter 1 minutt, og etter 5 minutter var hun oppe på 10 av 10, det var med andre ord ingen grunn til bekymring og hun fikk ligge på brystet mitt! Vi fikk vite at hun var 3680 gram, 51 cm lang, og hadde en hodeomkrets på 36 cm. Både jormor og legene var overrasket over hvor våken hun var, øynene hennes var på størrelse med tallerkener, så denne jenta var veldig nyskjerrig på verden! Hun ble tørket og påkledd mens legen sydde meg. Når hun sa jeg måtte sy forsto jeg ikke stort, men hun kunne fortelle at hun måtte klippe når de skulle bruke sugekopp, noe som gikk meg hus forbi.

Etter alt var over, de var ferdige med å rydde opp, og så at det gikk bra med oss, fikk vi være alene. Plutselig var alt over, og selv om jeg fortsatt hadde vondt så hadde ikke smertene noe å si nå. Endelig var hun hos oss, den nydeligste jenta i hele verden. Og det beste av alt, hun var vår. En god blanding av meg og Stian. Vi hadde ikke helt bestemt oss for navn på forhånd, men når vi satt slik var det ingen tvil, dette var Ane! Vi fikk noen brødskiver, to champagneglass med eplejuice og et norsk flagg på et brett. De var veldig opptatt av at jeg måtte drikke mye, og jeg sa at jeg ville ha vann, de mente at saft var bedre ettersom jeg trengte litt energi også og da svarte jeg litt stakkarslig: «Men.. Jeg liker egentlig ikke saft..». Da lo jordmora godt og sa at om jeg hadde sakt det skulle jeg fått energidrikk istedet for saft tidligere også. De hadde nemlig sjenket i meg utenkelige mengder saft hele dagen for at jeg skulle få energi og ikke bli dehydrert. Ane fikk mat og sovnet mens jeg fikk dusje. Og vi kunne endelig ta noen etterlengtede telefoner til familie og venner, som ventet i spenning, for å fortelle at hun endelig hadde kommet til verden og at vi alle hadde det bra.

En slapp baby.

mai 24, 2011 in 0-6 mnd

Ane startet gårsdagen med å gulpe (trodde jeg) over hele seg selv, og meg, rett før vi skulle kjøre til hotellet å spise lunsj. Vi skifta og satte oss i bilen. Det første hun gjorde når vi kom fram var å sende resten av maten i retur også. Vi fikk skifta igjen, og hun var veldig slapp, sov så godt som hele dagen. Bleien hennes var tørr nesten hele dagen. Hun ville ikke ha mat, og det eneste jeg klarte å få i henne av veske var vannet som var igjen på smokken etter jeg hadde skylt den. Jeg ringte legen, og fikk time på legevakta halv sju. På ettermiddagen ble hun veldig varm, og var fortsatt slapp. Hun nektet å drikke noe som helst, og jeg ble veldig bekymret når jeg nesten ikke klarte å få kontakt med henne. Det var tydelig at hun ikke sov, men hun orket ikke en gang å åpne øynene. Dekningen var selvfølgelig borte på hele øya, og jeg fikk ikke ringt legen. Hun begynnte  å gråte, og for at hun ikke skulle bli så alt for varm gikk jeg rundt i stua med henne til Stian kom hjem. Hun kviknet litt til, hun var fortsatt veldig slapp, men hun hadde øynene åpne å smilte til og med litt. Vi fikk i henne litt vann før vi dro til legen, og når vi kom dit hadde hun kommet seg enda litt. Han mente at det ikke var krise, men at vi kunne dra til sykehuset om vi ville for å forsikret oss om at hun ikke ble dehydrert. Og at vi burde prøve å gi henne litt mat, men ikke så mye i gangen. Når vi kom hjem bestemte vi oss for å vente litt å se om hun klarte å holde på maten før vi evt. satte kursen mot St.Olavs. Til vår store glede gikk det bra, og hun har ikke spist all verden, men hun spiser iallefall litt. Jeg prøver å heller gi henne mat ganske ofte. Hun er fortsatt ikke helt i like god form som hun pleier å være, men temperaturen hennes er normal, hun vil spise, hun smiler, og har til og med lekt bittelitt med babygymmen sin.

På tur hjem fra legen kjente jeg at formen min heller ikke var noe å skryte av. Jeg hadde vondt i hele kroppen, men spesielt i magen, var kvalm, slapp og hadde null matlyst. Formen min var bedre når jeg våkna i dag, men det eneste jeg får ned er ritz-kjeks og pepsi max, det er vel bedre enn ingenting, men ikke noe helsekost akkurat.

Det skremmer meg hvor lite som skal til hos disse små. Jeg synes det vises godt på henne at hun har blitt tynnere allerede, etter bare et døgn!

En fantastisk overraskelse!

mai 24, 2011 in Hverdagen

Er den ikke nydelig?

Jeg har alltid (dvs. siden jeg fikk vite at den skulle komme) hatt lyst på en hvit iPhone 4. Den gamle mobilen min, iPhone 3GS, sang på det siste verset. Den virka kun når den ville, slo av programmene som det passet den, ga lyd fra seg kun innimellom, og hadde den siste tiden begynt å streike også når jeg snakka i telefonen. Men andre ord var den moden for en pernsjonist-tilværelse! Igår ville Stian at vi skulle komme på hotellet å spise lunsj, og han fortalte at han hadde en overraskelse til meg. Når vi kom dit fikk jeg en boks som var innpakket i aluminiumsfolie (man tar det man har) som han hadde skrevet navnet mitt og tegnet et hvitt hjerte på. Jeg rista på den og var overbevist om at det var kort inni. Gleden var stor når jeg så eska! Tusen takk, Stian, du er verdens beste!

Ane – 2 måneder.

mai 21, 2011 in 0-6 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 4940 gram
Lengde: 61 cm

Tiden flyr – og Ane holder på å bli stor jente! Jeg hadde planer om å skrive en liten oppdatering for hver måned, men vips så hadde jeg hoppa over den første. Jeg har også fått spørsmål om jeg kan legge ut fødselshistorien, og den kommer den også – lovlig seint, men bedre enn ingenting.

Uansett, nå har Ane fylt to måneder. Hun har vokst masse, og gått fra å være en bitteliten baby til å bli et lite menneske med klare tanker om hva hun vil. Hun har alltid vært ganske sterk, men nå overgår hun seg selv! Denne jenta er nemlig ikke så stor fan av å ligge i ro, hun er faktisk ikke fan av å ligge i det hele tatt. Aller helst skal hun stå, og hun står faktisk selv, om vi bare holder henne i balanse. Om hun er i godt humør, og har energi til overs så hopper hun gjerne også!

Hun «roterer» når hun ligger, når vi skal stå opp er det rett som det er at hun ligger på tvers i senga. Og hun har allerede snudd seg fra magen til ryggen to ganger – absolutt ikke bevisst, ettersom hun blir veldig redd når det skjer, men hun velter seg altså over på ryggen.

Hun smiler mye, og er blid som ei sol når vi kommer for å ta henne opp når hun har sovet. Hun har også sånn smått begynt å le, men jeg har ikke hørt noe skikkelig latter ennå. Bablingen har latt vente litt på seg, men nå har hun begynt å «prate» ganske mye til tider. Hun har iallefall mye å fortelle til isbjørnen og løva som henger i babygymmen. Og en del å fortelle meg og Stian, men ikke fullt så mye til de hun ikke kjenner så godt. Hun følger godt med på alt som skjer rundt henne, og er veldig våken og opplagt på dagtid.

På kvelden har hun de siste dagene vært ganske sutrete, men vi satser på at det går seg til. Hun sliter litt med å klare å falle til ro, og blir derfor veldig overtrøtt, ubesluttsom og lei seg – til tider kan hun være helt utrøsteli. To slurker med mat, og hun gråter, halvveis inn i drømmeland, og hun gråter, ny bleie, og hun gråter, vi går litt med henne, og etter en runde rundt på stua så gråter hun igjen, vi setter på musikk, og hun gråter, vi gir henne smokken, og hun gråter – ja, dere skjønner tegninga.. Jeg får helt vondt av henne når hun er sånn, men hun er jo stortsett godt fornøyd så jeg bekymrer meg egentlig veldig lite over det, selv om det er slitsomt når det står på. Når hun endelig sovner (noe som stortsett er mellom 21.00 og 23.30) så sover hun hele natta, vi står stortsett opp mellom 08.00 og 09.30. Hun er egentlig en drømme-baby med andre ord!

Viktigheten av ord.

mai 12, 2011 in Hverdagen

Da jeg var yngre hadde jeg en veldig god kamerat, Kjetil Ervik. En fantastisk gutt som jeg aldri kommer til å glemme! Han var som den storebroren jeg aldri hadde. Han trøstet meg om jeg var lei meg, passet på meg når vi var på fest, lot meg ligge over om jeg ikke kom meg hjem, og satt stille og tålmodig sammen med meg om jeg bare trengte selskap. Han fikk meg alltid i bedre humør om jeg hadde en dårlig dag. Vi lo sammen, spilte fotball, festet, så film, grillet, dro på tivoli, og hadde snøball-krig. Jeg kunne skrevet en hel bok om minnene jeg har etter denne gutten, og hvilket fantastisk menneske han var. Han snakket ikke så mye om sine egne ting, han var flink til å lytte, men snakket skjelden om sine problemer, tanker og følelser. Til slutt ble det for mye for han, og han tok et valg om å forlate denne verden. En tragisk historie, et stort savn, mange gode minner, og et sjokk over valget han tok er det jeg (og mange andre) sitter igjen med.

I dag er det et år siden det skjedde en ufattelig trist ulykke, som rammet hele lokalsamfunnet både på Hitra og Frøya. Åse Hermanstad, ei ung jente på 18 år døde da bilen hun kjørte kolliderte med en annen bil på Frøya. Selv kjente jeg ikke Åse så godt, men jeg hadde gått i klasse med henne en liten stund og visste godt hvem hun var. Jeg har ikke et vondt ord å si om den jenta, og jeg har heller aldri hørt noen andre gjort det. Hun var hyggelig, snill mot alle, hjelpsom, morsom, takknemlig og målbevist, slik som jeg kjente henne. Hun hadde mange ønsker og mål (helt sikkert mange flere enn jeg har fått med meg også!) i livet sitt, men de får hun aldri oppfyllt.

Bare denne uka har to andre i nærmiljøet tatt det samme valget som Kjetil. Den ene var en gutt på 18 år. Selv om de fleste som kjenner han vet hva som har skjedd velger jeg å la han være anonym ettersom familien hans ikke har gått ut med det som har skjedd offentlig. Jeg kan ikke si jeg kjente denne gutten så godt heller, men jeg jobbet i kiosken på KystSurf (et lokalt dataparty som pappa var med å arrangere) sammen med han, og vi hadde flere lange samtaler de nettene vi satt der. Heller ikke han har jeg et vondt ord å si om, jeg kjente han som en tvers igjennom god gutt. Men bak det store smilet var det nok mer enn vi kunne se.

Den andre som valgte å forlate oss kjente jeg ikke. Men det bor ikke så mange mennesker på Hitra, og da vet man hvem de fleste er. Han har handlet hos meg, og selv om jeg ikke vet navnet hans så var mitt inntrykk at han var en veldig hyggelig mann. Jeg vet at han etterlot seg en datter, og jeg klarer ikke å glemme hvor fornøyde de var sist jeg så dem.

Verden er ingen enkel plass å være, vi er ikke flinke nok til å ta vare på hverandre, og ikke minst så er vi alt for dårlige til å ta imot hjelp fra de rundt oss når vi trenger det. Det varmer hjertet mitt å se på nyhetsoppdateringene på facebook nå, veldig mange kjente alle disse, og nå sendes det hjerter og «glad i deg»-meldinger til alle. Etter slike hendelser får vi en oppvekker, og vi forteller de rundt oss hvor mye de betyr for oss. Men etter en stund får vi det litt på avstand igjen, selv om vi ikke har glemt hva som har skjedd så kommer hverdagen tilbake etterhvert, og da glemmer vi å uttrykke hvor glade vi er i venner, kjæreste, familie og slekt, og viktigst av alt vi glemmer å være der for dem, og vi ser ikke alvoret i at de har det vanskelig. Helt til det plutselig slår oss i panna igjen – beskjeden om at noen som sto oss nær er borte, for alltid. Og hvor trist ville det ikke vært om det siste du sa til personen er noe du angrer på? Noe du ikke mente, men sa fordi du var irritert? Noen mennesker er skremmende flinke til å late som om alt er bra. Og det er ikke alle vi kan være der for når de trenger oss, selv om vi vil. Men poenget mitt er at vi må la alle få vite hva de betyr for oss, spesielt når det ikke er så lett. Jeg har selv kjent på følelsene av å angre på mine siste ord til en person, og det er ikke noe å lengte etter, det er tøffere enn man kan tenke seg! Og det verste av alt – jeg kan ikke ta de tilbake..