Fødselshistorien.

mai 25, 2011 in 0-6 mnd, Graviditet

Lørdag 19. mars 2011 – den største dagen i hele mitt liv!

Jeg hadde i noen dager kjent at ting begynnte å skje, men etter noen timer med veldig sterke kynnere og en del nedpress så ga det seg alltid. Termindatoen var passert, det var den 16. mars, og selv om jeg bare hadde gått tre dager over hadde jeg nesten sluttet å tro at babyen kom til å komme ut til oss – utålmodig som jeg er!

Dagen startet på samme måte som dagene før, jeg og Stian lå i senga å pratet før vi skulle stå opp. Han hadde i flere dager spurt om jeg trodde det var dagen vi skulle bli foreldre, noe han også gjorde denne dagen, men nå hadde svaret gått fra å vær et optimistisk «kanskje det!» til å bli «jeg tviler..» (utåmodig sa du?). Jeg husker at jeg så på klokka da, og den var akkurat 09.00. Vi snakket videre om hvordan det ville bli, og han prøvde å få frem optimisten i meg igjen.

Mange av tidspunktene er litt diffuse..

09.10

Helt ut av det blå kjente (og hørte) jeg at det smalt skikkelig inni meg, det var akkurat som en ballong som sprakk, fytti så vondt som det var! Jeg tror jeg skrek til med det samme, for Stian lurte iallefall på hva det var. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg tenkte iallefall at jeg måtte komme meg på do for å prøve å finne ut hva som hadde skjedd. I det jeg satt meg opp i senga fosset vannet ut! Å jeg tror jeg nærmest ropte til Stian «Vi må på sykehuset!», han forsto ikke stort med det samme og lurte på hvorfor, men det tok ikke lange tiden før han var med på notene. Han ringte føden for å fortelle hva som hadde skjedd, og vi fikk beskjed om å komme inn. Dama på føden lurte også hvordan fostervannet så ut, men det var ikke så lett å se når lakenet på senga var beige, så vi sa vi trodde det var blankt, men når jeg reiste meg opp av senga så jeg fort at det var alt annet enn det. Jeg ble mildt sagt litt stressa, og Stian måtte ringe inn igjen, hun mente likevell at vi ikke trengte ambulanse og bare kunne kjøre selv. Vi snakket uansett med noen vi kjenner som kjører ambulanse, og som vi visste var på vakt, for å høre hva de synes. Også der fikk vi beskjed om at vi sansynligvis hadde god tid og at det ville være mest komfortabelt for meg om vi kjørte selv, men at vi måtte si ifra om vi trengte hjelp. Stian hadde heldigvis stresset litt med at jeg skulle pakke sykehusbagen min noen uker tidligere, så jeg stabla meg inn i dusjen mens han pakket ned noen ting til seg selv. Vi la noen poser og håndklær i bilen, som jeg kunne sitte på, før vi satte kursen mot Trondheim.

Ettersom vi ikke rakk å lage frokost før vi dro hjemmefra, og regnet med at vi kunne trenge litt energi, så stoppet vi i Fillan for å kjøpe mat som vi kunne ta med oss. På tur til Trondheim sendte vi melding til familien vår for å fortelle hva som hadde skjedd, vi spiste og snakket om det som skulle skje. Riene begynnte å ta seg opp, og når vi nærmet oss Orkanger var de veldig kraftige, trodde jeg, lite visst jeg om hvor vondt jeg skulle få. Jeg hadde lastet ned en rie-teller på telefonen min (le den som vil!), og satt å trykket på den hele veien. Stian hadde ikke satt seg så mye inn i dette med rier og lurte på om jeg ikke kunne fortelle litt om det. Jeg husker at han, midt i en rie, sa: «Det er ikke press-rier du har nå, sant?» og jeg tenkte at jeg måtte si noe så han forsto at jeg hadde hørt han, selv om jeg egentlig var mer opptatt av å klare å puste enn å føre en samtale. Så jeg ropte plutselig «NEI!». Jeg skvatt skikkelig når jeg hørte hvor høyt jeg ropte, jeg trodde jo faktisk ordet skulle komme i en normal desibel! Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet og en stor trang til å forklare at jeg ikke mente å rope til han, han lo bare å sa at han ble litt skremt med det samme, men at han forsto.

Mellom 12.00 og 12.30.

Vi ankom sykehuset og parkerte før vi gikk inn på føden. På tur inn dit begynnte vannet å renne igjen, og det skal sies at jeg ikke følte meg særlig smart der jeg stabla meg bortover, med en foss mellom bena. Når vi kom inn satt vi i noen minutter å venta før det kom ei hyggelig jordmor å henta oss. Hun tok oss med inn på et undersøkelsesrom hvor jeg fikk to bånd med måleinstrumenter rundt magen, de skulle registrere rieaktivitet og hjerterytme, i tillegg til at jeg skulle trykke på en knapp om jeg kjente bevegelser i magen. Når hun sa bevegelser i magen fikk jeg litt hetta, jeg hadde jo nesten ikke kjent noe som helst inni der siden vannet gikk! Men slo meg litt mer til ro med at det ikke var så lett å bevege seg med alle disse riene, og når vannet var borte. Riene kom nå med ca tre minutters mellomrom, og varte i ca ett minutt. Etter registreringen sjekket hun åpningen og den var allerede på 4 cm. Med andre ord så hadde de timene med kynnere og nedpress ikke vært helt nytteløse! Jeg hadde allerede ganske vondt, og ville vite hvor fort dette kom til å gå. Hun kunne fortelle meg at de regnet ca en cm i timen i snitt. Jeg ble utslitt bare ved tanken!

Vi fikk beskjed om at vi skulle legges inn, og ble fulgt til en fødestue. Vel inne på fødestua fikk jeg en sykehusskjorte og en «nydelig» nettingtruse. Jordmora satte registrering på magen min igjen. Jeg ble liggende å se ut av vinduet, og fikk etterhver nok av sola, det var et nydelig vær ute! Stian fikk i oppgave å passe på at jeg fikk i meg saft, og å tørke meg med en kald klut i panna innimellom.

Rundt 14.00 en gang (?)

Riene fortsatte å ta seg opp, og kroppen min jobbet på høygir! Plutselig tok den helt over, og jeg ble veldig redd. Det var akkurat som om jeg hadde brekninger, bare at alt skjedde motsatt vei. Jeg hadde jo lest at man ikke skal presse før man får beskjed om det, og som førstegangsfødende forsto jeg ikke helt hva som skjedde. Stian hentet en jordmor, og hun kunne fortelle at dette var kjempebra, og at kroppen min jobbet på egenhånd, men at jeg ikke måtte presse itillegg. Hun skjekket åpningen igjen, og kunne fortelle at den iallefall var på 7 cm! Det gikk med andre ord egentlig ganske fort. Jeg tror det var på dette tidspunktet jeg fikk lystgass, men alt er relativt tåkete, så jeg er ikke sikker. Iallefall så hadde jeg også lest at en del ikke merket noen virkning av lystgassen, og bestemte meg for å ta noen skikkelige drag for å være sikker på å få best mulig virkning. Etter noen drag tok jeg maska bort fra ansiktet for å snakke til Stian, hånda som holdt maska falt ned på madrassen, og jeg klarte ikke en gang å holde hodet oppe. Stian lurte på hvordan det gikk, og det eneste jeg fikk stotra frem var «jeg føler jeg meg heeelt rusa..» Jordmora lo litt før hun stilte ned lystgassen. Hun plasserte også en elektrode på hodet til babyen for å måle hjerteslagene hennes enda mer nøyaktig.

Her faller jeg helt av når det er snakk om klokka, og ting blir veldig rotete.

Timene snegla seg av gårde, smertene ble større. Riene ble enda tøffere, og lå tidlig på 1-2 min i varighet, med 1 min imellom. Jenta vår lå med panna først, og en lege ble tilkalt (denne dama fikk myye kjeft fra meg i timene som fulgte, stakkars!). Hun hadde med seg en legestudent, ei ung jente fra Tyskland. Det så ikke alltid ut som om hun hadde det så trivelig der hun sto å så på meg, hadde jeg ikke hatt så vondt selv hadde jeg syntes skikkelig synd på henne, jeg husker at jeg tenkte «stakkars deg» flere ganger.På ett tidspunkt her tok de fra meg lystgassen og jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne å presse, og jeg gjorde så godt jeg kunne. Riene overgikk virkelig seg selv, og jeg ble veldig, veldig sliten. De var ikke så effektive lenger, og etter mange forsøk så bestemte legen at vi skulle bruke sugekopp så hun kunne hjelpe meg. De kontaktet overlegen, og hun kom inn for å overvåke det hele. Det skjedde mye i rommet, og jeg fikk ikke med meg stort. Jeg var alt for opptatt av å prøve å holde følge med kroppen min og alle instruksjonene jeg fikk. Jeg pressa som en helt, og riene kom som hagl uten skikkelige pauser. Legen spurte meg på et tidspunkt om jeg kjente en rie, og jeg ropte i retur at jeg ikke klarte å kjenne når de sluttet lenger, hun kunne fortelle meg at jeg ikke hadde det og måtte slutte å presse. Jeg var på nippet til å gi opp alt, og husker at jeg sa at det skulle bli lenge til neste gang jeg lå sånn, da lo de alle sammen for det hørte de ofte! Jeg vet at de var flinke til å prøve å motivere meg, men jeg husker det ikke. Men mot en av de siste riene så tenkte jeg at nå var det på tide å gi alt jeg hadde, om det så skulle være det siste av krefter jeg hadde på lager. Jeg pressa som en gal, og legen fortalte at nå var det hele snart over (og endelig fikk jeg noen posjoner til med energi, for denne gangen trodde jeg på de hun sa). På neste pressrie kom hodet, og mens jeg venta på den siste ria så kroppen også skulle komme ut tenkte jeg at det var nok, jeg ville ha keisersnitt, før jeg tok meg i det å sa til meg selv: «Dust! Du kan da vel ikke få keisersnitt når halve ungen er ute!» Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å ikke svime av, for dette var vondt! Jeg lå å kikka i taket å prøvde å finne den midterste av prikkene i takplata for å prøve å ikke tenke på smertene, noe som egentlig funka dårlig, og når jeg fant den gikk jeg videre til neste takplate (jeg må le når jeg tenker på det i ettertid). Det føltes som jeg lå sånn i et år!

18.55

Endelig kom den siste ria, og jenta vår kom til verden. De klippet navlestrengen hennes, og hun ble levert til en barnelege (som i mitt hode plutselig bare sto der med et bord og masse utstyr, men han hadde vært der en stund uten at jeg hadde fått med meg at han kom inn). De føltes som om det gikk en hel evighet før hun ga lyd fra seg, men det tok egentlig ikke mange sekunder. Barnelegen var flink, og han fikk fjernet slimet fra luftveiene hennes. Hun skrek ikke høyt, men sutret en litt. Jeg ble litt bekymret , men hun fikk 9 av 10 poeng i apgar-score etter 1 minutt, og etter 5 minutter var hun oppe på 10 av 10, det var med andre ord ingen grunn til bekymring og hun fikk ligge på brystet mitt! Vi fikk vite at hun var 3680 gram, 51 cm lang, og hadde en hodeomkrets på 36 cm. Både jormor og legene var overrasket over hvor våken hun var, øynene hennes var på størrelse med tallerkener, så denne jenta var veldig nyskjerrig på verden! Hun ble tørket og påkledd mens legen sydde meg. Når hun sa jeg måtte sy forsto jeg ikke stort, men hun kunne fortelle at hun måtte klippe når de skulle bruke sugekopp, noe som gikk meg hus forbi.

Etter alt var over, de var ferdige med å rydde opp, og så at det gikk bra med oss, fikk vi være alene. Plutselig var alt over, og selv om jeg fortsatt hadde vondt så hadde ikke smertene noe å si nå. Endelig var hun hos oss, den nydeligste jenta i hele verden. Og det beste av alt, hun var vår. En god blanding av meg og Stian. Vi hadde ikke helt bestemt oss for navn på forhånd, men når vi satt slik var det ingen tvil, dette var Ane! Vi fikk noen brødskiver, to champagneglass med eplejuice og et norsk flagg på et brett. De var veldig opptatt av at jeg måtte drikke mye, og jeg sa at jeg ville ha vann, de mente at saft var bedre ettersom jeg trengte litt energi også og da svarte jeg litt stakkarslig: «Men.. Jeg liker egentlig ikke saft..». Da lo jordmora godt og sa at om jeg hadde sakt det skulle jeg fått energidrikk istedet for saft tidligere også. De hadde nemlig sjenket i meg utenkelige mengder saft hele dagen for at jeg skulle få energi og ikke bli dehydrert. Ane fikk mat og sovnet mens jeg fikk dusje. Og vi kunne endelig ta noen etterlengtede telefoner til familie og venner, som ventet i spenning, for å fortelle at hun endelig hadde kommet til verden og at vi alle hadde det bra.