Viktigheten av ord.

mai 12, 2011 in Hverdagen

Da jeg var yngre hadde jeg en veldig god kamerat, Kjetil Ervik. En fantastisk gutt som jeg aldri kommer til å glemme! Han var som den storebroren jeg aldri hadde. Han trøstet meg om jeg var lei meg, passet på meg når vi var på fest, lot meg ligge over om jeg ikke kom meg hjem, og satt stille og tålmodig sammen med meg om jeg bare trengte selskap. Han fikk meg alltid i bedre humør om jeg hadde en dårlig dag. Vi lo sammen, spilte fotball, festet, så film, grillet, dro på tivoli, og hadde snøball-krig. Jeg kunne skrevet en hel bok om minnene jeg har etter denne gutten, og hvilket fantastisk menneske han var. Han snakket ikke så mye om sine egne ting, han var flink til å lytte, men snakket skjelden om sine problemer, tanker og følelser. Til slutt ble det for mye for han, og han tok et valg om å forlate denne verden. En tragisk historie, et stort savn, mange gode minner, og et sjokk over valget han tok er det jeg (og mange andre) sitter igjen med.

I dag er det et år siden det skjedde en ufattelig trist ulykke, som rammet hele lokalsamfunnet både på Hitra og Frøya. Åse Hermanstad, ei ung jente på 18 år døde da bilen hun kjørte kolliderte med en annen bil på Frøya. Selv kjente jeg ikke Åse så godt, men jeg hadde gått i klasse med henne en liten stund og visste godt hvem hun var. Jeg har ikke et vondt ord å si om den jenta, og jeg har heller aldri hørt noen andre gjort det. Hun var hyggelig, snill mot alle, hjelpsom, morsom, takknemlig og målbevist, slik som jeg kjente henne. Hun hadde mange ønsker og mål (helt sikkert mange flere enn jeg har fått med meg også!) i livet sitt, men de får hun aldri oppfyllt.

Bare denne uka har to andre i nærmiljøet tatt det samme valget som Kjetil. Den ene var en gutt på 18 år. Selv om de fleste som kjenner han vet hva som har skjedd velger jeg å la han være anonym ettersom familien hans ikke har gått ut med det som har skjedd offentlig. Jeg kan ikke si jeg kjente denne gutten så godt heller, men jeg jobbet i kiosken på KystSurf (et lokalt dataparty som pappa var med å arrangere) sammen med han, og vi hadde flere lange samtaler de nettene vi satt der. Heller ikke han har jeg et vondt ord å si om, jeg kjente han som en tvers igjennom god gutt. Men bak det store smilet var det nok mer enn vi kunne se.

Den andre som valgte å forlate oss kjente jeg ikke. Men det bor ikke så mange mennesker på Hitra, og da vet man hvem de fleste er. Han har handlet hos meg, og selv om jeg ikke vet navnet hans så var mitt inntrykk at han var en veldig hyggelig mann. Jeg vet at han etterlot seg en datter, og jeg klarer ikke å glemme hvor fornøyde de var sist jeg så dem.

Verden er ingen enkel plass å være, vi er ikke flinke nok til å ta vare på hverandre, og ikke minst så er vi alt for dårlige til å ta imot hjelp fra de rundt oss når vi trenger det. Det varmer hjertet mitt å se på nyhetsoppdateringene på facebook nå, veldig mange kjente alle disse, og nå sendes det hjerter og «glad i deg»-meldinger til alle. Etter slike hendelser får vi en oppvekker, og vi forteller de rundt oss hvor mye de betyr for oss. Men etter en stund får vi det litt på avstand igjen, selv om vi ikke har glemt hva som har skjedd så kommer hverdagen tilbake etterhvert, og da glemmer vi å uttrykke hvor glade vi er i venner, kjæreste, familie og slekt, og viktigst av alt vi glemmer å være der for dem, og vi ser ikke alvoret i at de har det vanskelig. Helt til det plutselig slår oss i panna igjen – beskjeden om at noen som sto oss nær er borte, for alltid. Og hvor trist ville det ikke vært om det siste du sa til personen er noe du angrer på? Noe du ikke mente, men sa fordi du var irritert? Noen mennesker er skremmende flinke til å late som om alt er bra. Og det er ikke alle vi kan være der for når de trenger oss, selv om vi vil. Men poenget mitt er at vi må la alle få vite hva de betyr for oss, spesielt når det ikke er så lett. Jeg har selv kjent på følelsene av å angre på mine siste ord til en person, og det er ikke noe å lengte etter, det er tøffere enn man kan tenke seg! Og det verste av alt – jeg kan ikke ta de tilbake..