Fantastiske Tromsø!

juli 30, 2011 in Hurtigrutetur 2011

Nå sitter jeg i Tromsø å venter på at butikkene skal åpne. Stian og Ane koser seg på hotellrommet mens de venter på at jeg skal bli ferdig så vi kan dra å se på ishavskatedralen.

Vi har leid oss bil, og i går tok vi turen til Sommarøy, etter tips fra taxisjåføren som kjørte oss til svømmehallen. Det viste seg at han har vært naboen til Stian når de vokste oss. Verden er liten, hæ?

(Dette bildet er tatt mens vi kjørte Sommarøy til Tromsø – sjekk fargen på havet!)

Sommarøy var iallefall en fantastisk fin plass! Det var en del tåke der i går, så i sol og blå himmel er det nok enda bedre! Hvite sandstrender, turkis hav, og veldig hyggelige folk! Generelt synes jeg folk i Tromsø er vennligere enn folk i andre byer, når vi kjørte igjennom byen i går, så hilste folk på oss om vi så på dem. I Trondheim og Oslo hadde de nok bare grynta!

Vi var også en tur opp i fjellheisen, og i dag priser vi oss lykkelige for at vi gjorde det i går. Da var været i Tromsø upåklagelig, men i dag har tåka kommet hit også, så de som er der i dag ser nok ingenting.

(Utsikten fra Fjellheisen)

Nå ser det ut til at butikkene her begynner å våkne til liv, så jeg skal løpe inn å finne det jeg skal ha så prinsen og prinsessa mi slipper å vente hele dagen!

Vi har et vakkert land!

juli 28, 2011 in Hurtigrutetur 2011

Gårsdagen gikk med til å slappe av, spise å se på det fantastiske landet vårt! Midt under middagen kjørte vi inn i Lofoten, og det var helt nydelig. Det er fasinerende med stupbratte fjell som går rett ned i havet. Etter Ane hadde lagt seg kjørte vi inn i Trollfjorden. En fantastisk plass! At hurtigruta klarte å snu der klarer jeg ikke å forstå.

(MS Trollfjord i Trollfjorden – smalt sa du? Det var kanskje en meter mellom båten og fjellveggen når vi skulle snu..)

Midt på dagen i dag gikk vi i land i Tromsø. Vi har sett oss litt rundt, og det ser ut til å være en nydelig by! Vi fant baby safe feeder (en ranglelignende ting med nett som man kan legge feks. fruktbiter i, sånn at babyen kan spise det uten å sette fast biter i halsen), på en lekebutikk når vi gikk en tur i byen, og Ane synes det var veldig stas å få eplebiter i den.

Nå har vi nettopp kommet tilbake etter en kort tur i svømmehallen. Ane har aldri vært i bassenget før, men det var stor stas. Til tross for at det var så kaldt at vi måtte gå opp etter 15 min fordi hun begynnte å bli lilla så lo og smilte hun hele tiden mens vi var der. Hun sovna i armene mine mens vi venta på taxi’n, og hun sover fortsatt. En utslitt liten baby med andre ord!

Vi har satt kursen mot nord.

juli 26, 2011 in Hurtigrutetur 2011


(Det var vanskelig å få tatt bilde av oss selv når vi satt der, men denne gutten var gjerne modell)

Nå er det ikke så lenge siden vi la fra havn i Rørvik, og mens vi var der lå jeg og Stian i boblebadet på dekk å så ned på kaia. Noe som var fantastisk! Ane ligger i senga si å sover, og vi nyter litt alenetid.

Jeg må si at jeg er positivt overrasket over hvor godt jeg liker dette. Jeg sa ja til turen kun fordi Stian hadde skikkelig lyst, og jeg tenkte at det var bedre å ta det nå enn når Ane blir så stor at hun krever at det skjer noe hele tiden. Men det er avslappende, koslig, middagen var bra, og jeg gleder meg virkelig til å se Helgelandskysten og Lofoten! Men jeg er helt sikker på at jeg kunne dratt hvor som helst med den fantastiske lille familien min også da!

For at vi skulle få pakke etter Ane hadde lagt seg i går så måtte vi flytte henne på eget rom. Noe som gikk veldig greit, hun sovnet ca 20.30 og vi måtte vekke henne 07.30 i dag. Stian var inne hos henne en gang i natt, for å gi henne smokken, bortsett fra det hørte vi ikke en lyd! Hun elsker å være her, masse oppmersomhet, mye å se på, litt vugging hele tiden, og hun elsker at Stian er sammen med oss hele dagen! Hun lyser opp ved synet av pappan sin, og det er fantastisk å se.

I morgen er det meldt bedre vær, så vi håper bare det stemmer, sånn at vi får litt bedre sikt, og at vi kan kose oss i sola å kanskje finne en park å ha piknik i når vi er i Bodø.

Hurtigruta – minutt for minutt.

juli 25, 2011 in Hurtigrutetur 2011

I morgen tidlig, dvs senest klokken 08.00 så setter vi kursen mot Trondheim, når vi kommer dit skal vi parkere og gå ombord på hurtigruta. Vi vender nesen mot Kirkenes, men hopper i land i Tromsø, og blir der i noen dager før vi tar hurtigruta tilbake igjen. Vi er på trøndersk jord igjen 2. august. Det virker litt rart å ta ferie midt oppi alt det tragiske som har skjedd, og kommer til å skje (jeg tenker f.eks. på offentliggjøringen av identiteten på de døde, og leteaksjonen som forhåpentligvis snart er over). Men det er kanskje akkurat da det er ekstra viktig å være sammen med familien sin? Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg gruer meg eller gleder meg til å dra på ferie, men jeg vet at vi trenger det. Dette året har vært veldig hektisk, med flytting, fødsel, barselstid, mye jobbing på Stian, og desverre lite tid til å slappe av og nyte tiden sammen, som en familie.

Macen blir igjen hjemme, men iPhone blir selvfølgelig med. Så jeg vil tro det blir litt blogging, men det blir nok lite med bilder før vi kommer hjem igjen.

Oppskrift: Vaniljekesam med bær

juli 25, 2011 in Dessert

Dette er vel mer et dessert-tips enn en oppskrift men..

Ingredienser

Vaniljekesam – jeg bruker ca en dl per person.

Valgfritt utvalg og mengde av bær (eller frukt) – på bildet har jeg brukt jordbær, bringebær og blåbær (deilig!)

Evt sukker om bærene er veldig sure.

Fremgangsmåte 

Legg vaniljekesamen i skåler. Om bærene er sure så legg dem i ei skål og rør inn litt sukker, før du legger dem over kesamen. Server og nyt!

En tøff tid for hele Norge.

juli 24, 2011 in Tanker og meninger.

Jeg har aldri vært spesielt avhengig av nyhetene tidligere, men når jeg så på facebook at det hadde vært eksplosjon i Oslo så skiftet jeg fort over på tv 2 – nyhetskanalen. Jeg kunne ikke tro det som møtte meg på skjermen, og verre skulle det bli. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal tenke, hva jeg skal si, eller hva jeg skal skrive. Jeg er helt tom! Og jeg regner med at jeg ikke er alene. Hele landet, nei, hele verden, er i sjokk.

Jeg får vondt av å tenke på alle de uskyldige og hjelpesløse menneskene som døde, og ikke minst alle de pårørende, spesielt de som ikke vet hvor barna deres er ennå. Sansynligheten for at de lever er jo ganske liten, men vi må uansett ikke gi opp håpet. Mirakler kan skje! Og jeg synes faktisk aller mest synd på de som har overlevd. De har gjennomlevd et helvette, og det kommer ikke til å få det lett! Noen har tryglet for å få overleve, de har sett livet sitt i reprise når de trodde de skulle dø, de har sett sine venner bli skutt, kaldt og brutalt, og de har spilt død, liggende med lik både over og under seg. Likene av sine egne venner. Dette skal de leve videre med, hele livet sitt, de skal komme seg igjennom hver dag og natt i et helt liv med alle sporene etter dette i bakhodet. Jeg skal innrømme at jeg ikke blir overrasket om mange av dem ikke takler den hverdagen.

Og den stakkars familien til Anders Behring Breivik, de skal ikke få det lett. Selv om de ikke kunne gjøre noe, så kommer de også til å få tildelt skyld fra mennesker som ikke klarer å forstå at han var et eget individ, og at han lurte de også.

Men når noe sånt først skulle skje, så er jeg glad for at det var en nordmann. Mest fordi tankene som gikk gjennom hodet mitt først ropte å skrek «nå blir det krig!». Men også fordi alle de som, når noe sånt skjer, skriker ut «de jævla utlendingene, skal vi ta dem!» får seg et realt slag under beltestedet!

Jeg priser meg lykkelig over at Ane er så liten at hun ikke skjønner noe av dette. Jeg er glad for at hun er såpass avhengig av meg at jeg hadde henne hos meg når dette skjedde. Og at jeg ikke trenger å verne henne for alle inntrykkene, og forklare henne alt som har skjedd.

Det aller aller verste er at dette er måten mange enkeltmennesker verden over lever hver dag. Først nå tar vi det inn over oss, i 2011, fordi det har skjedd i vårt land. Vårt lille og fredlige Norge!

Hva skjer nå?

juli 23, 2011 in Tanker og meninger.

Jeg er i sjokk! Jeg klarer ikke helt å forstå at dette skjer i Norge. Når bildene fra regjeringskvartalet ruller over tv-skjermen i stua så er det som å se bilder fra Afganistan. Ord blir liksom så betydningsløse! Hva i all verden skjer nå?!

Det er store spekulasjoner i om en større terrorgruppe står bak, og om det er sånn, hva skjer med lille Norge da? Blir det plutselig krig her også?

Ingenting er så godt å se som at alle de jeg vet (og så for meg) at var på Utøya har oppdatert facebook-statusen sin med meldinger som «jeg lever», «jeg dro hjem i går», «har det fint» osv. Og jeg grøsser ved tanken på at jeg kan våkne i morgen til «hvil i fred-statuser»! Jeg krysser fingrene for at jeg slipper det, men jeg tror faktisk ikke det er så sannsynlig.

Jeg får helt vondt av hele situasjonen, men spesielt det som skjedde på Utøya. Hvem er det som er så syk at de skyter etter uskyldige barn?! Jeg ser for meg hvor traumatisk dette må være, spesielt for de minste deltakerne på øya. Hvor vanskelig skal det ikke bli for disse senere i livet? Jeg er helt sikker på at mange av dem kommer til å få traumer av dette. Se for deg selv: Du er 12 år, og en mann i politiuniform kommer mot deg med et våpen, og han prøver å skyte deg. Du må rømme, og han følger kanskje etter deg. Du er heldig, klarer å gjemme deg, og kommer ut av det «bare» med sjokket etter hva som har skjedd. Livet ditt er berget, men opplevelsen henger igjen. Senere i livet så kommer en politimann gående mot deg. Hva skjer i hodet ditt da? Jeg nekter å tro at den situasjonen blir enkel! Med andre ord så har denne mannen klart å ødelegge den tilliten du har til de som faktisk skal beskytte deg.

Tankerekkene mine tar jo litt av i en slik stund (ja, jeg er klar over at dette er ville tanker!). Jeg klarer ikke å la være å tenke på at det faktisk kan ligge mye bak dette, at det er bare en forsmak. Det kan faktisk ta helt av. Og jeg har født et barn inn i denne verden. Et stakkars uskyldig barn! Hun har ikke gjort noe vondt mot noen. Og hva skjer med henne om dette utvikler seg til å bli en krig? Hva skal jeg gjøre da? Jeg blir kvalm av å tenke på det..

Jeg tror og håper at de som skal beskytte oss i en slik stund gjør det de kan, og jeg håper at det er over nå, at det var denne ene mannen de har tatt som sto bak alt, og at han ikke har flere overraskelser til oss.. Mest av alt så ønsker jeg å våkne snart, og forstå at dette var et mareritt!

Vi, som resten av landet (og verden), tenner lys for alle de omkomne, pårørende, overlevende, og resten av verden, som er i sjokk!

Ane – 4 måneder.

juli 19, 2011 in 0-6 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 5910 gram.

Lengde: 64,5 cm.

Ane blir bare herligere og herligere for hver dag som går! Hun sover fortsatt hele natta (ca fra 20.30 til 08.00), spiser godt, smiler og ler det meste av dagen, og elsker herjing. Jo mer vi tuller eller kaster henne rundt jo morsommere er det. De siste ukene har hun virkelig fått øynene opp for Baileyz, hun studerer henne skikkelig, følger henne med blikket, drar henne gjerne litt i ørene om hun får muligheten, og blir veldig ivrig når hun kommer i nærheten av henne.

Hun har jo som kjent lært å snu seg fra ryggen til magen (video fra når hun nettopp hadde lært det kan du se her), og nå ligger hun knapt på ryggen lenger. Om jeg legger henne på ryggen så er hun over på magen i løpet av få sekunder, og hun kommer seg nå rundt både til høyre og venstre. Hun har blitt en skikkelig spreking! Hun har også fått teste hoppegynga noen ganger, og det er gøy! Da svinger hun seg rundt, hopper litt, ser på føttene sine, og er veldig fornøyd. Hun har blitt enda mindre glad i å sitte siden forrige månedsoppdatering, nå jobber hun alt hun kan for å komme seg opp av både bilstolen, vogna og vippestolen. Og hun blir illsint når vi legger henne bakover for å få på henne seler. Å sitte på fanget derrimot går bra, selv om hun helst skal stå der også.

Føttene er for tiden veldig spennende! Hun oppdaget dem for noen uker siden, og nå holder hun ofte et godt tak i de. Hun har også forstått at hun kan lage forskjellige lyder. For to-tre uker siden var gurgling det store, og nå er det «fiselyder». Hun lager kyssemunn og blåser alt hun har (veldig morsomt når hun har smokke i munnen – den skytes ut!). Hun sikler på linje med en St. Bernhards, så spruten står rundt henne. Spytting forsto hun hvordan fungerte på denne måten, og nå spytter hun i tide og utide.

Den siste måneden har hun også lært seg å le skikkelig, og det er verdens beste lyd! Jeg jobber hard hver dag for å få henne til å le – det sitter nemlig litt langt inn til tider. Men med litt kasting i lufta, kiling, «borte-bø», rim og regler, eller småskumle lyder så hikster hun skikkelig.

Hun har fått sansen for leker, hun rister, smaker, babler, og studerer de nøye. Nå har hun også gått inn for å prøve å få tak i de når hun ligger på magen. Bøker er også veldig spennende, hun er skikkelig interessert om vi ligger på gulvet og ser i bøker. Studerer de, babler litt og vil gjerne ta på bildene.

Hun elsker folk, og smiler til de fleste. Iallefall de som tar henne opp. Hun hater å må ligge rolig! Hun snurrer til og med rundt og rundt i senga mens hun sover. I går fant jeg henne med beina på hodeputa! Ettersom hun har blitt så lang så har vi nå tatt i bruk sportsdelen på vogna, noe hun synes er veldig stas. Endelig kan hun følge med på alt som foregår! Vi har også (for noen uker siden) senket bunnen på sprinkelsenga, det er bedre å være føre var, og sånn som hun romsterer etter hun har lagt seg så er det betryggende å vite at hun ikke tilfeldigvis faller ut!

Hun er jo et flaskebarn, og behovet for mat vokser i takt med vekta hennes. Hun har fått grøt en stund, men forrige uke fikk hun også smake eplemos. Det falt virkelig i smak! På torsdag skal hun få smake pære også, så det blir spennende. Nå får hun fruktmos på formiddagen og grøt med sviskemos til kvelds, noe hun virker veldig tilfreds med.

Amming – på godt og vondt.

juli 18, 2011 in Tanker og meninger.

«Morsmelk er det beste for barnet ditt» står det i alle brosjyrer som omtaler mating av småbarn. Og enkelte helsesøstre er helt nazi på dette, noe som kanskje er bra. Men hvor langt skal man la det gå? Før jeg ble gravid har jeg egentlig ikke tenkt noe særlig på amming, jeg tror jeg tenkte at nyfødte barn blir ammet, og sånn er det bare, det kommer av seg selv. Vel, sånn er det ikke. Det hadde jo vært praktisk, men for godt til å være sant. Ingenting kommer av seg selv i denne verden.

Kanskje en timestid etter Ane ble født, og vi hadde fått hilst på, kosa og sett på henne en stund så var det tid for at hun skulle få mat. Jordmora spurte om jeg hadde tenkt på om jeg ville amme, og som jeg sa til henne så ville jeg jo iallefall prøve, men at jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå frem. Det høres kanskje teit ut, for mange tror det sier seg selv hvordan man gjør dette, men det føltes over hodet ikke naturlig til å begynne med, det var helt merkelig. Puppene min hadde jo liksom bare vært der hele livet (eller, siden puberteten), og plutselig skulle de brukes til noe.

De første dagene var det ubeskrivelig vondt! Ikke så rart med tanke på hvilke krefter det er i munnen på en nyfødt, og at puppene ikke er vant til slik røff behandlig. Men det var bare å bite tenna sammen, og tro at det var sant at det ville gå over. Ane fikk aldri skikkelig tak, og på sykehuset fikk jeg et skjold som skulle gjøre dette enklere for henne, og det gikk som en drøm. Og tro det eller ei, men det var veldig koselig å stå opp på natta for å gi henne mat. Da var det bare meg og henne, det var helt stille i rommet, og vi kunne kose oss alene.

Ettersom ukene gikk så ble det ikke fullt så koselig som det var på sykehuset. Ane ble urolig når hun skulle spise, hun lå ikke i ro. Hun kasta hodet frem og tilbake, reiv og røska så godt hun klarte, og spytta ut det meste av melka så både jeg og hun ble søkkvåte. Det begynnte å bli slitsomt, det virket ikke som om hun ville ha mat, og vi ble begge veldig urolige av det. Etter noen uker sånn så ble jeg veldig sliten, og følte meg udugelig, puppene er jo liksom der for at man skal mate barna sine, men jeg følte ikke at jeg fikk det til, hun ville ikke ligge der. Hun fikk flaske innimellom, og da kunne jeg storkose meg med å gi henne mat. Og om jeg var sliten så kunne Stian mate henne. Jeg prøvde en stund å pumpe sånn at hun kunne få morsmelk på flaske, men det tok alt for lang tid, og stjal all energien min. Så jeg prøvde å få til amminga igjen, det hadde jo vært så koselig på sykehuset, og jeg ville jobbe for at det skulle bli sånn igjen. Men jeg klarte det ikke. Alt som hadde med mat å gjøre ble slitsomt, en stund orket jeg ikke å spise selv en gang. Jeg begynnte å virkelig grue meg til hun skulle ha mat, og hele dagen gikk med til å føle seg udugelig fordi vi ikke fikk det til. Mot slutten var jeg så sliten at jeg gråt mens jeg skulle gi henne mat, av ren fortvilelse. Det eneste som sto i hodet på meg en stund var at det jeg var her for var å gi henne mat, og at jeg var en dårlig mor om jeg ikke klarte å få det til å fungere for oss.

Etter å ha hatt det sånn i noen uker, og innsett at hverken jeg eller Ane hadde det bra når det var sånn så bestemte jeg meg for å legge det på hylla. Jeg prøvde å pumpe så lenge jeg klarte, og jeg prøvde å amme før jeg la henne og før vi sto opp, fordi jeg fikk dårlig samvittighet av tanken på at jeg ikke fikk det til. En stund klarte jeg å lure meg selv til å tro at det ikke var like slitsomt lenger, og jeg ville prøve å få opp melkeproduksjonen sånn at jeg kunne fullamme igjen. Men det feilet igjen, jeg gikk på en skikkelig smell. Og en kveld bestemte jeg meg for at nok var nok. Og at nå var det slutt på å ha det sånn. Hvor lenge skal man lide for å få det til egentlig? Og hvor mye skal man ofre?

Selv har jeg fått det mye bedre etter jeg klarte å forsone meg med at det ikke gikk for oss. Og nå har jeg energi til å nyte tiden sammen med Ane. Men enkelte dager så skal jeg selvfølgelig møte folk som skal legge seg borti dette, og jeg forstår ikke hvorfor alle skal grave sånn rundt det. Jeg synes det er sårt at det ikke gikk, og enkelte dager tenker jeg at jeg vil prøve å få det til igjen, men jeg vet at jeg bare ødelegger for meg selv og strør salt i såret om jeg prøver på nytt. Da sier det seg selv at jeg ikke trenger at det første folk spør om når de møter oss er «ammer du?» og om jeg svarer nei, så spør de «hvorfor ikke?» for så å legge ut om at de ammet i x-antall år, og at det aldri var noe problem for dem. Folk har virkelig ingenting med det. Selv om det er det beste for barnet, så er erstatning et godt alternativ. Det hadde blitt det samme om jeg skulle spurt alle jeg møter «spiser du hjemmelaget grovbrød?». Svaret hadde blitt nei i de fleste tilfellene, men det betyr ikke at folk dør av den grunn. Og jeg skjønner ikke hvorfor mennesker skal gå over andre menneskers valg med lupe for å lete etter feil. Kan vi ikke bare stole på at folk tar de valgene som er best for dem selv utifra forutsetningene.

Jeg har lest en plass at «mamming er viktigere enn amming», og dette er virkelig sant! Ane har det bedre nå som hun har en mamma med energi til å leke, kose og gi henne den oppmerksomheten hun trenger, enn hun hadde når hun fikk morsmelk, og jeg var helt ødelagt fordi jeg følte meg så mislykket. Jeg prøver å ikke bry meg så mye om hva andre mener om mitt valg, og selv om det ikke alltid er like lett så føler jeg at jeg blir flinkere og flinkere for hver dag som går. Og jeg er glad for at jeg har tatt det valget jeg har. Jeg savner nettene på sykehuset, men jeg prøver å heller sette pris på de gode minnene istedet for å være lei meg for at det ikke er sånn nå. Ane er ei herlig jente, men hun vokser alt for fort, så det gjelder å nyte denne tiden før den er over!

Nå er hun våken, og klar for mat, så vi skal lage ei flaske med melk, og kose oss med god samvittighet!

 

Bevar folkeskikken ovenfor gravide.

juli 15, 2011 in Tanker og meninger.

Når man er gravid er det forventet at man skal være lykkelig, det er det over hodet ikke alle som er. Noen går gjennom hele svangerskapet alene, uten barnefar, familie og venner i ryggen. Noen har store plager, noen har mye vondt, noen blir veldig deprimerte, andre lider av fødselsangst, og det finnes til og med de som egentlig ikke vil ha barn, men ikke får lov å ta abort. Men i vår verden skal man ikke snakke om ting som er vanskelig, noe som er trist, men det er forventet at man ikke skal «plage» andre med problemene sine, noe som fører til at alt for mange har det veldig vanskelig, uten noen å snakke med. Det som gjør det hele mye vanskeligere er at enkelte folk tar for seg som de selv vil, og som gravid må du bare finne deg i det, fordi du plutselig har blitt «allemannseie».

Det er vel heller ikke ukjent at det er mye hormoner i omløp hos en gravid kvinne, men hvorfor er det da sånn at det er fritt fram til å gjøre og si hva man vil ovenfor den gravide? Folk tar ikke hensyn til at gravide har en intimgrense, de tar for seg som de selv vil. Tafser på magen deres uten å spørre, kanskje til og med uten å kjenne vedkommende. Og hva er det for slags oppførsel egentlig? Man går da vel ikke rundt å klasker hånda på magen til ikke-gravide, så hva gjør det greit å gjøre det til ei som er gravid? Jeg følte til tider at magen min stakk utenfor det som folk anså å være intimsonen min!

Og dette med alle kommentarene, hvor kommer det i fra? Det er akkurat som om en gravidmage får hjernen til å stoppe opp hos enkelte, det de sier går ikke igjennom noe som helst filter før det blir slengt ut i fri luft. Logikken i det skjønner jeg ikke, når en kvinne er gravid er hun faktisk ganske sensitiv. Kroppen er i stadig forandring, hormonene raser rundt, og tankene kjører karusell inni hodet fra før, så man trenger ikke alles meninger om alt.

Jeg fikk ofte høre at jeg hadde stor mage, og det hadde jeg også. Jeg var glad i gravidmagen min, fordi den inneholdt en baby, min datter. Men det betyr ikke at jeg alltid var like komfortabel med at den var så stor, ingen jakker gikk igjen, til og med gravidbuksene ble for trange i strikket, den stakk seg ut under nesten alle gensere på slutten, og den var tung. Det å til stadighet få høre «oi, så svæær du er!», «sikker på at det ikke er to inni der?», «jeg kan jo bare sette koppen min på toppen her jeg..», og «at du ikke sprekker!» gjør ikke at man føler seg noe finere akkurat. Men det virker som folk tror det er helt greit å kommentere alt ved en gravid kvinne. «Du har fått digre pupper!» fikk jeg også høre, og selv om puppene mine ble store så er ikke det det første man vil høre når man møter noen man ikke har sett på flere år. Synes de som kommenterer slikt virkelig at det er greit?

Mot slutten av graviditeten får man høre flere tiltalls forskjellige fødselshistorier, den ene værre enn den andre. Jeg fikk høre om fødsler i trappeoppgangen, «nær døden» opplevelser, fødsler som varte i flere døgn, og rifter herfra til himmelen. Og hadde jeg slitt med fødselsangst fra før så hadde jeg nok besvimt av alle detaljene, for de spares det virkelig ikke på! Enkelte tror de er professorer innenfor temaet fordi de har født selv, men hadde de vært det så hadde de visst at alle fødsler er forskjellige.

Poenget mitt er at folk ser ut til å tro at folkeskikk ikke gjelder ovenfor gravide. Man går ikke rundt å klår på folk i hytt og pine, man tenker seg om før man snakker, og man kommenterer ikke kroppen til andre. Det er basic lærdom, de fleste lærer det i barnehagen, men glemmer det så fort de oppfatter at et nytt menneske snart skal komme til verden..