Amming – på godt og vondt.

juli 18, 2011 in Tanker og meninger.

«Morsmelk er det beste for barnet ditt» står det i alle brosjyrer som omtaler mating av småbarn. Og enkelte helsesøstre er helt nazi på dette, noe som kanskje er bra. Men hvor langt skal man la det gå? Før jeg ble gravid har jeg egentlig ikke tenkt noe særlig på amming, jeg tror jeg tenkte at nyfødte barn blir ammet, og sånn er det bare, det kommer av seg selv. Vel, sånn er det ikke. Det hadde jo vært praktisk, men for godt til å være sant. Ingenting kommer av seg selv i denne verden.

Kanskje en timestid etter Ane ble født, og vi hadde fått hilst på, kosa og sett på henne en stund så var det tid for at hun skulle få mat. Jordmora spurte om jeg hadde tenkt på om jeg ville amme, og som jeg sa til henne så ville jeg jo iallefall prøve, men at jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå frem. Det høres kanskje teit ut, for mange tror det sier seg selv hvordan man gjør dette, men det føltes over hodet ikke naturlig til å begynne med, det var helt merkelig. Puppene min hadde jo liksom bare vært der hele livet (eller, siden puberteten), og plutselig skulle de brukes til noe.

De første dagene var det ubeskrivelig vondt! Ikke så rart med tanke på hvilke krefter det er i munnen på en nyfødt, og at puppene ikke er vant til slik røff behandlig. Men det var bare å bite tenna sammen, og tro at det var sant at det ville gå over. Ane fikk aldri skikkelig tak, og på sykehuset fikk jeg et skjold som skulle gjøre dette enklere for henne, og det gikk som en drøm. Og tro det eller ei, men det var veldig koselig å stå opp på natta for å gi henne mat. Da var det bare meg og henne, det var helt stille i rommet, og vi kunne kose oss alene.

Ettersom ukene gikk så ble det ikke fullt så koselig som det var på sykehuset. Ane ble urolig når hun skulle spise, hun lå ikke i ro. Hun kasta hodet frem og tilbake, reiv og røska så godt hun klarte, og spytta ut det meste av melka så både jeg og hun ble søkkvåte. Det begynnte å bli slitsomt, det virket ikke som om hun ville ha mat, og vi ble begge veldig urolige av det. Etter noen uker sånn så ble jeg veldig sliten, og følte meg udugelig, puppene er jo liksom der for at man skal mate barna sine, men jeg følte ikke at jeg fikk det til, hun ville ikke ligge der. Hun fikk flaske innimellom, og da kunne jeg storkose meg med å gi henne mat. Og om jeg var sliten så kunne Stian mate henne. Jeg prøvde en stund å pumpe sånn at hun kunne få morsmelk på flaske, men det tok alt for lang tid, og stjal all energien min. Så jeg prøvde å få til amminga igjen, det hadde jo vært så koselig på sykehuset, og jeg ville jobbe for at det skulle bli sånn igjen. Men jeg klarte det ikke. Alt som hadde med mat å gjøre ble slitsomt, en stund orket jeg ikke å spise selv en gang. Jeg begynnte å virkelig grue meg til hun skulle ha mat, og hele dagen gikk med til å føle seg udugelig fordi vi ikke fikk det til. Mot slutten var jeg så sliten at jeg gråt mens jeg skulle gi henne mat, av ren fortvilelse. Det eneste som sto i hodet på meg en stund var at det jeg var her for var å gi henne mat, og at jeg var en dårlig mor om jeg ikke klarte å få det til å fungere for oss.

Etter å ha hatt det sånn i noen uker, og innsett at hverken jeg eller Ane hadde det bra når det var sånn så bestemte jeg meg for å legge det på hylla. Jeg prøvde å pumpe så lenge jeg klarte, og jeg prøvde å amme før jeg la henne og før vi sto opp, fordi jeg fikk dårlig samvittighet av tanken på at jeg ikke fikk det til. En stund klarte jeg å lure meg selv til å tro at det ikke var like slitsomt lenger, og jeg ville prøve å få opp melkeproduksjonen sånn at jeg kunne fullamme igjen. Men det feilet igjen, jeg gikk på en skikkelig smell. Og en kveld bestemte jeg meg for at nok var nok. Og at nå var det slutt på å ha det sånn. Hvor lenge skal man lide for å få det til egentlig? Og hvor mye skal man ofre?

Selv har jeg fått det mye bedre etter jeg klarte å forsone meg med at det ikke gikk for oss. Og nå har jeg energi til å nyte tiden sammen med Ane. Men enkelte dager så skal jeg selvfølgelig møte folk som skal legge seg borti dette, og jeg forstår ikke hvorfor alle skal grave sånn rundt det. Jeg synes det er sårt at det ikke gikk, og enkelte dager tenker jeg at jeg vil prøve å få det til igjen, men jeg vet at jeg bare ødelegger for meg selv og strør salt i såret om jeg prøver på nytt. Da sier det seg selv at jeg ikke trenger at det første folk spør om når de møter oss er «ammer du?» og om jeg svarer nei, så spør de «hvorfor ikke?» for så å legge ut om at de ammet i x-antall år, og at det aldri var noe problem for dem. Folk har virkelig ingenting med det. Selv om det er det beste for barnet, så er erstatning et godt alternativ. Det hadde blitt det samme om jeg skulle spurt alle jeg møter «spiser du hjemmelaget grovbrød?». Svaret hadde blitt nei i de fleste tilfellene, men det betyr ikke at folk dør av den grunn. Og jeg skjønner ikke hvorfor mennesker skal gå over andre menneskers valg med lupe for å lete etter feil. Kan vi ikke bare stole på at folk tar de valgene som er best for dem selv utifra forutsetningene.

Jeg har lest en plass at «mamming er viktigere enn amming», og dette er virkelig sant! Ane har det bedre nå som hun har en mamma med energi til å leke, kose og gi henne den oppmerksomheten hun trenger, enn hun hadde når hun fikk morsmelk, og jeg var helt ødelagt fordi jeg følte meg så mislykket. Jeg prøver å ikke bry meg så mye om hva andre mener om mitt valg, og selv om det ikke alltid er like lett så føler jeg at jeg blir flinkere og flinkere for hver dag som går. Og jeg er glad for at jeg har tatt det valget jeg har. Jeg savner nettene på sykehuset, men jeg prøver å heller sette pris på de gode minnene istedet for å være lei meg for at det ikke er sånn nå. Ane er ei herlig jente, men hun vokser alt for fort, så det gjelder å nyte denne tiden før den er over!

Nå er hun våken, og klar for mat, så vi skal lage ei flaske med melk, og kose oss med god samvittighet!