Amming – på godt og vondt.
juli 18, 2011 in Tanker og meninger.
«Morsmelk er det beste for barnet ditt» står det i alle brosjyrer som omtaler mating av småbarn. Og enkelte helsesøstre er helt nazi på dette, noe som kanskje er bra. Men hvor langt skal man la det gå? Før jeg ble gravid har jeg egentlig ikke tenkt noe særlig på amming, jeg tror jeg tenkte at nyfødte barn blir ammet, og sånn er det bare, det kommer av seg selv. Vel, sånn er det ikke. Det hadde jo vært praktisk, men for godt til å være sant. Ingenting kommer av seg selv i denne verden.
Kanskje en timestid etter Ane ble født, og vi hadde fått hilst på, kosa og sett på henne en stund så var det tid for at hun skulle få mat. Jordmora spurte om jeg hadde tenkt på om jeg ville amme, og som jeg sa til henne så ville jeg jo iallefall prøve, men at jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå frem. Det høres kanskje teit ut, for mange tror det sier seg selv hvordan man gjør dette, men det føltes over hodet ikke naturlig til å begynne med, det var helt merkelig. Puppene min hadde jo liksom bare vært der hele livet (eller, siden puberteten), og plutselig skulle de brukes til noe.
De første dagene var det ubeskrivelig vondt! Ikke så rart med tanke på hvilke krefter det er i munnen på en nyfødt, og at puppene ikke er vant til slik røff behandlig. Men det var bare å bite tenna sammen, og tro at det var sant at det ville gå over. Ane fikk aldri skikkelig tak, og på sykehuset fikk jeg et skjold som skulle gjøre dette enklere for henne, og det gikk som en drøm. Og tro det eller ei, men det var veldig koselig å stå opp på natta for å gi henne mat. Da var det bare meg og henne, det var helt stille i rommet, og vi kunne kose oss alene.
Ettersom ukene gikk så ble det ikke fullt så koselig som det var på sykehuset. Ane ble urolig når hun skulle spise, hun lå ikke i ro. Hun kasta hodet frem og tilbake, reiv og røska så godt hun klarte, og spytta ut det meste av melka så både jeg og hun ble søkkvåte. Det begynnte å bli slitsomt, det virket ikke som om hun ville ha mat, og vi ble begge veldig urolige av det. Etter noen uker sånn så ble jeg veldig sliten, og følte meg udugelig, puppene er jo liksom der for at man skal mate barna sine, men jeg følte ikke at jeg fikk det til, hun ville ikke ligge der. Hun fikk flaske innimellom, og da kunne jeg storkose meg med å gi henne mat. Og om jeg var sliten så kunne Stian mate henne. Jeg prøvde en stund å pumpe sånn at hun kunne få morsmelk på flaske, men det tok alt for lang tid, og stjal all energien min. Så jeg prøvde å få til amminga igjen, det hadde jo vært så koselig på sykehuset, og jeg ville jobbe for at det skulle bli sånn igjen. Men jeg klarte det ikke. Alt som hadde med mat å gjøre ble slitsomt, en stund orket jeg ikke å spise selv en gang. Jeg begynnte å virkelig grue meg til hun skulle ha mat, og hele dagen gikk med til å føle seg udugelig fordi vi ikke fikk det til. Mot slutten var jeg så sliten at jeg gråt mens jeg skulle gi henne mat, av ren fortvilelse. Det eneste som sto i hodet på meg en stund var at det jeg var her for var å gi henne mat, og at jeg var en dårlig mor om jeg ikke klarte å få det til å fungere for oss.
Etter å ha hatt det sånn i noen uker, og innsett at hverken jeg eller Ane hadde det bra når det var sånn så bestemte jeg meg for å legge det på hylla. Jeg prøvde å pumpe så lenge jeg klarte, og jeg prøvde å amme før jeg la henne og før vi sto opp, fordi jeg fikk dårlig samvittighet av tanken på at jeg ikke fikk det til. En stund klarte jeg å lure meg selv til å tro at det ikke var like slitsomt lenger, og jeg ville prøve å få opp melkeproduksjonen sånn at jeg kunne fullamme igjen. Men det feilet igjen, jeg gikk på en skikkelig smell. Og en kveld bestemte jeg meg for at nok var nok. Og at nå var det slutt på å ha det sånn. Hvor lenge skal man lide for å få det til egentlig? Og hvor mye skal man ofre?
Selv har jeg fått det mye bedre etter jeg klarte å forsone meg med at det ikke gikk for oss. Og nå har jeg energi til å nyte tiden sammen med Ane. Men enkelte dager så skal jeg selvfølgelig møte folk som skal legge seg borti dette, og jeg forstår ikke hvorfor alle skal grave sånn rundt det. Jeg synes det er sårt at det ikke gikk, og enkelte dager tenker jeg at jeg vil prøve å få det til igjen, men jeg vet at jeg bare ødelegger for meg selv og strør salt i såret om jeg prøver på nytt. Da sier det seg selv at jeg ikke trenger at det første folk spør om når de møter oss er «ammer du?» og om jeg svarer nei, så spør de «hvorfor ikke?» for så å legge ut om at de ammet i x-antall år, og at det aldri var noe problem for dem. Folk har virkelig ingenting med det. Selv om det er det beste for barnet, så er erstatning et godt alternativ. Det hadde blitt det samme om jeg skulle spurt alle jeg møter «spiser du hjemmelaget grovbrød?». Svaret hadde blitt nei i de fleste tilfellene, men det betyr ikke at folk dør av den grunn. Og jeg skjønner ikke hvorfor mennesker skal gå over andre menneskers valg med lupe for å lete etter feil. Kan vi ikke bare stole på at folk tar de valgene som er best for dem selv utifra forutsetningene.
Jeg har lest en plass at «mamming er viktigere enn amming», og dette er virkelig sant! Ane har det bedre nå som hun har en mamma med energi til å leke, kose og gi henne den oppmerksomheten hun trenger, enn hun hadde når hun fikk morsmelk, og jeg var helt ødelagt fordi jeg følte meg så mislykket. Jeg prøver å ikke bry meg så mye om hva andre mener om mitt valg, og selv om det ikke alltid er like lett så føler jeg at jeg blir flinkere og flinkere for hver dag som går. Og jeg er glad for at jeg har tatt det valget jeg har. Jeg savner nettene på sykehuset, men jeg prøver å heller sette pris på de gode minnene istedet for å være lei meg for at det ikke er sånn nå. Ane er ei herlig jente, men hun vokser alt for fort, så det gjelder å nyte denne tiden før den er over!
Nå er hun våken, og klar for mat, så vi skal lage ei flaske med melk, og kose oss med god samvittighet!
Hei! Kristine fra VG her. Viktig problemstilling jeg vet mange er opptatt av. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, kanskje poster jeg det på Facebook http://www.facebook.com/lesernesvg og twitter http://twitter.com/lesernesvg også
Takk for at du delte linken! Og det var ikke måte på hvor mange som var engasjert i dette temaet.
jeg er så enig med deg
hadde en fæl start med datteren min prøvde å få til amming i fem uker og pumpet meg da hver 3 time hele døgnet i fem uker. lå på nyfødt intensiv i 2 uker og hjemme i NAST 3 uker(m sonde2 uker) ble helt utslitt og fortvilet og fikk liksom intrykk av at erstatning er noe fæle greier. hvis de på sykehuset hadd vært litt mer behjelpelig med flasking kunne vi fått en mye bedre start. følte og de på helsestasjonen var veldig negative. men min lille spiste ikke med amming hun ville bare spise 5 min og hun spiste MYE mindre enn når hun spiste av flaske. vi hadde nemlig vekt hjemme så vi veide henne før og etter amming og fylte på i sonde eller flaske etterpå.
Uff, det hørtes ikke noe gøy ut! Helsepersjonell burde absolutt fortelle at flasking også er et alternativ, når ammingen ikke fungerer så ødelegger det jo hele nyfødtperioden.
Jeg skjønner hva du snakker om, jeg fikk min første i 72 og andre i 75 og var i den situasjon at jeg ikke hadde melk, men folk var veldig opptatt av at jeg ikke ammet og mente at kontakten til mitt barn ville bli redusert. Makan til tullprat, så helt enig mamming er like godt som amming , om ikke bedre for det foregår hele livet og det gjør ikke ammingen. Lykke til med å finne din egen vei med mammingen din og kos dere
Ja, det er tullprat! Om man sliter seg ut for å få til ammingen så kan man nok ende opp med å ta avstand fra babyen til slutt, og det er jo til og med bevist at barn kan dø av å ikke få kos, kjærlighet og omsorg! Og det med at mamming foregår hele livet er et godt poeng, det er viktig å prøve å få et godt forhold fra starten. Og takk, nå som jeg har klart å legge dette litt bak meg koser vi oss masse!
På sykehuset ble jeg introdusert for skjold, siden Mathea var født 1mnd før så fikk hun ikke tak i puppen så da brukte vi dette.
Etterhvert som vi kom hjem funket det men jeg hadde rett og slett for lite mat. Så jeg la hun til vær gang hun skrek. Hun spiste alt som var på venstrepuppen men på høyre derimot, der nektet hun.
Så siden hun ikke fikk nok mat (hun skrek vær gang hun hadde spist og ga seg ikke) ga jeg hun NAN. Å aldri før har lillemor vært så fornøyd og flink å sove som hun var når hun fikk dette.
Jeg bestemte meg for at hun skulle få tillegg siden hun ikke fikk nok å spise. Å etter det foretrakk hun heller flaska framfor puppen med det dumme skjoldet.
Melkeproduksjon min gikk ned og jeg følte meg jo selvfølgelig som verdens verste mamma!
Etter 6uker med pumping så var det rett og slett ikke mer igjen, så da ble det kun NAN etterpå.
Nå skal det jo da også sies at hun hadde kolikk og jeg er alenemor i tillegg, så jeg var ganske utslitt så dette var nok også avgjørende.
Så hun fikk iallefall det jeg hadde av morsmelk fram til hun var 2mndr å det er jeg fornøyd med.
Fikk jo vite heromdagen at grunnen til at hun ikke tok på høyresiden var fordi hun hadde en skjev nakke, noe som gjorde at hun ikke tok på høyresiden.
Den dag i dag har jeg ei herlig og blid datter som storkoser seg vær gang hun får mat av mamma!
Dette har vi gjort til vår stund og jeg kan kose, leke, herje, være en blid og avslappet mamma til datteren min, noe jeg tror vi begge har godt av!
Har selvfølgelig fått hørt negative ting om at jeg har gitt opp osv, men det får så være. Datteren min er fornøyd og jeg vet jeg ikke er noen dårlig mamma, i tillegg får hun mat så da får de bare si hva dem vil
Men jeg skjønner godt hva du mener
(ble kanskje ganske rotete dette her .. )
Jeg synes ikke det ble rotete, og jeg skjønner godt at det må være frustrerende når det ikke fungerer for at du ikke har nok melk. Men det er absolutt ikke noe du kan gjøre noe med, og du prøvde så godt du kunne. Det er det viktigste! Vi har vært heldige, Ane har sovet natta igjennom fra hun var 9 dager, og ikke vært spesielt plaget med vondt i magen, men uansett må jeg sove litt på formiddagen enkelte dager. Så all ære til deg som har klart dette alene, og ikke minst når hun hadde kolikk! Jeg har hørt at det er ganske vanlig at de har skjev nakke eller vondt i ryggen om det er sånn at de vil ta kun en pupp. Ane hadde også en slik periode, men det gikk seg til i løpet av noen dager.
Det er godt å høre at dere fikk det bedre! Og jeg er sikker på at du er den beste mamma’n datteren din kunne fått, flaska eller puppen er jo bare mat, men at du er i form til å ta deg av henne er det som er avgjørende for hvordan hun har det!
Godt skrevet. Er så enig med deg! Takk for at du setter søkelys på dette.
Takk, og bare hyggelig! Jeg har fått kjenne hvor viktig dette temaet kan være, og prøver å gjøre min innsats sånn at de som sliter med det samme kan se at de ikke er alene.
Jeg vet hva du mener. Jeg hadde problemer selv. Jeg hadde melk, men jenta mi la ikke på seg og ble slapp. Helsesøstrene sa det var jeg som var stresset og at jeg ikke gav henne nok tid til å spise. Når jeg ikke kom gjennom med problemet mitt etter 2 måneder, gikk jeg til min fantastiske fastlege. Hun tok en prøve av melken min. Den manglet mye næring og jeg måtte over på erstatning.Når helsestasjonen fikk vite dette, fikk jeg nesten kjeft for å ha rådført meg med lege og de nærmest tvang meg til å fortsette å prøve. For de var de kyndige i denne saken. Etter dette ba jeg om å få bruke en annen helsestasjon og fastlegen min frem til mine to bern var ferdig med 2-årskontrollen.
Har fått mange mennesker som var «enige» med helesøstra jeg først i kontakt med, «det blir det du gjør det til». Men ingen mennesker er like og jenta mi sultet og når jeg fikk min sønn, fikk jeg testet melka mi igjen og den var heller ikke noe god. Det er vårt valg og vi gjør det som er best for våre vakre barn.
Flott innlegg.
Jeg blir målløs! Mente de virkelig at barna dine skulle sulte, bare du fikk ammet?! Det var iallefall bra at legen kunne hjelpe deg! Og jeg mener iallefall at du tok et helt riktig valg. Barna trenger virkelig den næringen de kan få, de skal jo vokse. Men disse bedreviterne blir vi nok aldri kvitt!
Takk!
Helt forferdelig!!!!!!!!
Ja, det er det!
Melk fra puppene dine er det beste, men går ikke det så tyr man jo selvfølgelig til andre løsninger. Du har jo virkelig prøvd, ikke noe å ha dårlig samvittighet for. Det er ikke så ille å gi fra flaske. Det beste er jo om du kan pumpe puppene dine og gi fra flaske, men hvis ikke det går er det heller ikke ille å bruke morsmelkerstatning. Ikke så god erfaring med dette, men har lest noe om temaet før.
Morsmelk er nok det beste, det skal jeg ikke protestere på. Men om det ikke fungerer så er erstatning bedre, slik at barnet kan få den kjærligheten og oppmerksomheten det fortjener.
Jeg har egentlig ikke dårlig samvittighet lenger, jeg er lei meg for at det ikke gikk. Men jeg krysser fingrene for at det skal gå bedre neste gang!
Jeg vet faktisk ikke helt om jeg tror blindt på at morsmelk er det beste. Jeg vet ikke så mye om dette og kan ikke slenge i bordet med fakta og kilder og forskning og det ene og det andre, men har ikke morsmelk sammenheng med mors kosthold og immunstoffer osv? Det er ganske mange av oss som ikke er noe særlig sunne. Vil ikke det også bety at melka man da produserer heller ikke er noe særlig sunn? Hva med en mor som f.eks bare spiser pølse og pommes frites?Som sagt så vet jeg ikke helt åssen dette funker, men tenker at man ikke kan ha supermelk om man lever på cola og dyngemat. Høres ikke det litt logisk ut da?
Jo, for meg er det iallefall veldig logisk!
Jeg ammet de første 6 ukene. Ammet døgnet rundt, gjerne opp mot en time hver gang, og melk hadde jeg nok av. Likevel gikk barnet ned i vekt, så det at morsmelk er alltid best er bullshit. Det er store individuelle forskjeller.Det er slitsomt å nesten konstant sitte med den lille på puppen, og det er forferdelig å grue seg til hver ammerunde, for ikke å snakke om hvor vondt det er å høre barnet gråter så snart det blir lagt ned. Jeg føler meg ikke mislykket fordi amming ikke fungerte, ikke i det hele tatt, det eneste jeg får dårlig samvittighet over er at jeg ikke begynte med MME mye tidligere for tanken på at morsmelken jeg gav ham ikke inneholdt nok næring er ikke god. Så snart vi gikk over til MME fikk jeg et nytt barn. Rolig og harmonisk, og jeg virkelig koste med matingen etter det. Blir det noen flere små på meg blir MME med i sykehusbagen!
Hva andre måtte syne og mene om mitt valg spiller ingen rolle. Jeg er heldigvis ikke opptatt av andres meninger. De har ingenting med det uansett, og stikker de nesa si oppi det kan de forvente å få seg en smekk.
Jeg får vondt av å lese kommentaren din – det er virkelig slitsomt, og vondt å se/høre at barna har det sånn! Om det er noen trøst så kunne jo ikke du vite at melka di ikke hadde nok næring til han, så dårlig samvittighet skal du ikke ha! Haha, i sykehusbagen faktisk! Det tror jeg ikke det blir her, men om det ikke går neste gang så skal jeg ikke pine meg selv til å prøve igjen, og igjen, og igjen – det blir man ødelagt av.
Det er godt å høre at du ikke bryr deg, og gi de en smekk fra meg også om de skal være så uspiselige at de legger seg borti det!
Dette kjenner jeg meg utrolig igjen i. Jeg er nå i permisjon med min yngste sønn og har en fra før på fire. Han første ammet jeg så godt jeg kunne. Jeg ammet og gråt. Han gråt og var urolig og de første månedene var rett og slett så preget av det at jeg glemte å nyte det. Med min andre sønn bestemte jeg meg for at jeg visste best. Jeg ammet han fullt i tre måneder, men når det ble som med førstemann så kuttet jeg det ut og ga han flaske. Jeg har undersøkt litt om enæring og forskning rundt amming. Litteratur viser at det er noen ernæringsmessige fordeler ved å amme, men mest av alt har helse-Norge vært opptatt av amming etter 70-tallet hvor mange kvinner valgte å la være. Grunnen til at de er så opptatt av amming er knyttet til tilknytning. Du kjente det selv, den enorme nærheten når det var natt og du kunne legge barnet til brystet. Mangel på tilknytning til mor ar ofte stor innvirkning på hvordan et barn utvikler seg, og til og med hvordan det blir som voksen. Det helsemyndighetene har oversett når de har utelatt å fortelle at det er grunnet tilknytningen at amming er så viktig, er det faktum at i dette amme-hysteriet så skjer det noe med nettopp den tiden som skal være der nettopp for å skape tilknytning til barnet sitt: Man mister verdifull kvalitetstid! Dette er kunnskap som dessverre ikke blir formidlet til norske kvinner. Men bra for deg at du nyter tiden med barnet ditt. Du er mer enn god nok selv om Ane får flaske. Du nyter kvalitetstid og det er den beste investeringen du kunne gjort for barnet ditt. Ha en fantastisk tid med henne!
Det er trist å høre at du fikk en sånn start på å være mamma! Jeg har også hørt noe om dette, men jeg er ikke så «inne på det» som det du er, men da burde de jo virkelig heller opplyse oss om dette, så vi kan ta hensyn til det. Det er jo ikke værre enn at man kler av barnet mest mulig å gir det flaske i bar overkropp (der det passer seg..). Takk, det skal jeg!
Kjenner meg igjen med det du skriver, hadde samme «problemet» med nr en, men det gikk litt lettere med nr 2, men begge mine små endte som flaskebarn. Noe som ikke har vært et problem for dem. De vokser og er friske og sterke. Det som betyr mest er at de får den maten de trenger og etter min mening skal amming vær kos, ikke slit. Det ble en lettelse å legge vekk ammingen og heller kose seg med flaskemating.
Svigermoren min sa noe som «reddet» meg da jeg ga opp med eldste jenta vår. Hun har 4 barn og fikk ikke til ammingen på den første, men nr 4 ammet hun i 2 år. Det var bare slik det var. Det var utrolig godt å høre når man sitter der å føler at man har misslyktes som mor.
Går det ikke, så går det ikke. =) Flott innlegg. =)
Godt å høre at det kan gå bedre etter hvert! Og ja, det skal være kos. Jeg skjønner at det var godt å høre, ja! Den følelsen man får når det ikke går er virkelig ikke noe å samle på. Takk!
Er så enig og kjenner meg godt igjen i det du skriver. Vi har også lagt puppen på hylla og har fått et «nytt» liv med erstatning og opplagt mamma
Så bra! Kos deg med barnet ditt med god samvittighet!
Jeg mista melka fordi jeg raste (ufrivillig) ned i vekt etter svangerskap. For meg er det kjempe sårt ennå. For amminga var virkelig det beste vi hadde sammen. Men var ikke noe du spiste som ho reagerte på? For dattera mi reagerte slik du beskriver, hver gang jeg hadde spist noe med aspartam i seg. Men man blir ikke en dårligere mor nei! Og det beste for barnet er jo at også mor trives, for en stressa mor gir stressa barn. Men jeg henger meg fortsatt på at amming er best (etter min erfaring selv om jeg også måtte legge det på hylla). Mating med flaske kan ikke måle seg med nærheten (eller næringsstoffer/antistoffer)man får under amming. Var det som gjorde det så utrolig sårt for meg. Jeg visste at med Amalie så kom jeg aldri til å få den type nærhet igjen.
Trist å høre! Såvidt jeg vet så var det ikke noe jeg spiste, hun var jo sånn om jeg ikke hadde spist også. Det er jo uansett ikke noe å gjøre noe med nå, vi nyter dagene sammen, noe som ikke var så lett tidligere. Det gir nok ikke den samme nærheten, og selv om det ikke kan måle seg med nærheten under amming så passer jeg på å kose masse med henne, bære henne rundt, tulle og kile henne, og jenta har aldri vært så fornøyd!
Jeg er så enig så enig. Amming er ingen selvfølge!!! Jeg har selvfødt 2 barn, hvor det har endt med at barna har fått flaske og morsmelkerstatning. Det begynte med førstmann, da hun kløyvde brystvortene mine i 2 pga mangel på kunnskap.Det var ikke så lett å amme som det ser ut som, ihvertfall ikke når en har små bryster. I tillegg til det så ble ingen av barna skikkelig mette pga lite melk. Jeg prøvde å pumpe i tillegg til amming, men det ble bare mas av det. Amming skal være en kos for mor og barn, dersom det blir vondt og ubehagelig får en ikke gleden med det. Da er det mye bedre å gå over til flaske. Og i disse tider hvor menn skriker ut om at de skal ha likestilling innen permisjonen, så må jo det bare være et pluss, ettersom jeg enda ikke har hørt om at flertallet av menn ammer barnet sitt. (men det blir vel ikke lenge til de prøver seg på det)
Mine barn som fikk flaske og morsmelkerstatning den første tiden slet aldri med noen sykdommer, mens flere jeg kjenner som ammet hadde konstant syke barn:( I tillegg til dette sier de at du skal amme lengst mulig, men personlig så synest jeg det blir kvalmt og grenser til incest når barnet kommer springende for å få bryst, eller roper ut at han/hun vil ha melk. Da er det for moren sin nytelse de ammer og ikke for barnet sitt beste.
De bør tenke seglitt om hvordan de legger ting frem for andre, og ihvertfall førstegangsfødende, for det er som regel da en er mest usikker på det meste.
Jeg mener at folk skal få love å gjøre det de selv vil, uten at ande skal blande seg opp i om de ammer eller ikke.
Jeg har ikke stort annet å si en AU! Det hørtes ubeskrivelig vondt ut! Bortsett fra pappa’n i filmen «meet the fockers» så har jeg ikke hørt om noen menn som ammer – heldigvis! Det hadde nok blitt litt mye for meg. Jeg er for all del for likestilling, men helt likt blir det nok aldri. Vi er laget forskjellig, så da blir enkelte ting det også.
Jeg er helt enig i at det finnes grenser for hvor lenge man bør amme, jeg kunne aldri tenkt meg å amme et barn som er så stort at det kan komme løpende å finne frem puppen selv. Men dette får også være individuelt, jeg skal ikke legge meg borti om andre folk velger å gjøre det.
Helt enig med deg, mamma! Det er ikke alle som får det til! Har selv 3 barn som etter noen uker alle fikk flaske. Da hadde jeg mer energi, var mindre sliten og kunne kose meg med barnet og pappaen kunne også få oppleve en fin stund med den lille. Er delvis enig i at morsmelk er det beste for barnet men det er ikke bevist at die-barn er friskerer enn «flaske»-barn.
At det er lettere å amme er jeg helt enig i. Du har jo maten med deg hele tiden! Skulle ønske at flere av de som jobber på helsestasjonene rundt om i landet ville mer godta at ikke alle får til å amme og at å gi barnet melk fra flaske er helt greitt det også. Til slutt – IKKE føl deg mindreverdig selv om du ikke får til å amme. For barnet er du verdens beste allikevel :)))
Det er lettere å amme om man tenker på at man har med seg maten over alt ja, og ikke minst at det alltid har perfekt temperatur! Etterhvert som dagene går, og jeg ser hvor my mer fornøyd Ane er enn hun var tidligere (og ikke minst det at jeg klarer å nyte det å være sammen med henne nå) så merker jeg at jeg innser sakte men sikkert at jeg har tatt det beste valget jeg kunne ta!
Jeg har opplevd det samme. Det er vanskelig og sårt når det ikke fungerer, og det blir ikke bedre av at folk spør hvorfor eller tror det er enkelt. Det gjør det gjerne verre. Mamming er viktigere enn amming, det er helt helt rett <3 Takk for at du deler!
Godt å høre at jeg ikke er alene, og at flere er enige! Takk, og bare hyggelig!
Ak og ve .. du er så absolutt ikke den enenste som har hatt lignende opplevelser. Jeg strevet i den grad selv, og i tillegg så hadde jeg ikke en særlig forstående samboer. Jeg hadde skikkelig store pupper (str. K – ja du leste riktig). Min lille sønn klarte og amme fra det ene bryst fra starten – men ville absolutt ikke ta den andre. Så det bryst forsøkte jeg etter beste evne og pumpe. Det hele var en strev hver gang puppene og gutten skulle legges til rette for amming. På sykehuset hadde de liksom vist hvor jeg skulle bygge et palads opp omkring meg så både gutten og puppene kunne ligge slik at jeg kunne ha den ene hånd fri. Etter en ukes tid med amming pluss pumping av det annet bryst kjente jeg stressen bygge seg opp i meg. Da spurte/sae jeg min samboer (et slags råb om støtte): Kjære xxx. jeg har ikke gitt opp, men har jeg din støtte hvis jeg ikke får ammingen til? – Hans svar kom raskt og med et veldig surt fjæs: Nei det har du ikke, MIN SØNN skal ammes – han skal faen ikke ha det nestebeste. – Og uansett hvor mye jeg forsøkte at forklare han at jeg jo ikke hadde gitt opp men bare søkte noe støtte for at kunne slappe litt av i situasjonen – ja så skjønte han ingenting. Men nok om det. Etter 10 dager begynte lillemannen endelig og ta det andre bryst og ammingen ble lettere men virket alltid som et strev for meg. Holde han med den ene arm og brukte den andre hand til og styre brystet slik at både kunne puste og suge når han ble ammet. Jeg holdt ut i 6 mdr. og er glad for det. Men dette hadde sin pris. Jeg slappet sjeldent av i min barselsperiode – dels pga strevet med ammingen – dels pga en ikke-forstående samboer.
Så uansett du har gjort det bra og du har tatt de rette valg. Ditt barn har bruk for deg og din kjærlighet. Håper dette gav litt trøst og støtte.
Hilsen alene-mor på 3. år til en sønn på 4 år.
Jeg har ikke små pupper selv heller, og jeg hadde hele tiden følelsen av at hun skulle kveles der hun lå. Men i mitt tilfelle følte jeg ikke at jeg fikk så mange «tips» til hvordan jeg skulle gjøre dette enklere for oss. For et mannfolk! Unnskyld meg, men det er godt å høre at du har kvitta deg med han! Det er trist å høre at du hadde en slik barselsperiode, og all ære til deg som fikk det til. Det kan du være stol av, iallefall med slike forutsetninger! Takk!
Syns det er fint at du prøvde å full amme! Og det er sånn at det ikke alltid går. Men det viktigste er at ungen får mat og er fornøyd.
Med min første gikk ammingen som en lek. Hun la på seg ca 1 kg i mnd de første 5 mnd.
Så jeg trodde at med andre mann skulle det være like enkelt. Men der tok jeg grundig feil. Jeg følte ett nederlag for meg selv da jeg ikke hadde melk til henne, Jeg hadde mer enn nok til den første, så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke har nok denne gangen. 10 dager etter fødsel, var jeg i gang med melkeprod. og var så glad for at jeg hadde melkespreng, men likevel hadde jeg ikke nok næring til den lille snuppa mi.
Men jeg har nå godtatt at noen dager trenger hun mer tillegg på flaske, og at jeg ikke alltid har nok melk til henne. Og jeg er heldig for hun vil både ta flaske og amme.
Så følg dine instingter, gjør det som er best for deg og barnet ditt! Så blåser du i hva helsesøster og andre sier. Du har prøvd amming, og det virket ikke for datteren din. Og hvem vet, kanskje ammer du neste mann om dere skal ha flere… Lykke til!
Det er egentlig merkelig at det kan variere sånn, synes jeg. Men det er jo mulig at hun du har nå trenger mer næring også, de er jo så forskjellige disse barna!
Jeg krysse fingrene for at det skal gå bedre neste gang! Takk!
Så fint innlegg. Amming gikk veldig bra for meg en stund, men hun la på seg svært lite, så etter tre mnd kom helsesøstera frem til at det var best jeg ga henne morsmelk erstatning i tilegg. Jeg startet å gjøre dette. Det var det dummeste for hun likte puppen mindre og mindre siden det er mindre jobb å få ut melken med flaske. Etter fem mnd var det bare hylgrin når jeg la hun på puppen, å jeg produserte mindre og mindre melk. Jeg syntes det ble bare stress med amming. Så hun har fått flaske siden hun var 5 mnd. Jeg har prøvd å pumpe meg en del, men blir lite tid til dette da jeg vil tilbringe mest tid med datteren min, når hun først sover er det leiligheten som må gjøres ren. Jeg har fortsatt litt melk igjen så vurder å kjøpe amme te og pumpe en hel del for å få igjen melken. Får jeg syntes det var så kos å amme, og veldig praktisk spesielt nå på sommern savner jeg det, bare kunne sitte i parken å dra frem puppen, men Etter å ha lest innlegget dit, så tror jeg at jeg skal slå meg til ro med flaske og nyte tiden med Iben min. Nå har hun jo begynt smått med fast føde, nå som hun er snart 7 mnd. Jeg leste litt i,boka som heter : mat til spedbarn, her om dagen, å der sto det at man skulle eller gi litt fast føde i tillegg til puppen vis de var over 3 mnd. Så de slapp å venne seg til flaske for da vil de som oftes ikke ha pupp igjen. Å helse søstera som sa jeg skulle gi morsmelk erstatning på flaske. hadde jeg lest boka litt før hadde jeg eller følt det rådet soms sto i boken. Men men nå er det flaske som gjelder og fornøyd med det. Flott innlegg som har fått meg til å slå meg til ro med flaske. God sommer.
Så dumt at du ikke fikk det rådet tidligere! Da kunne det jo gått greit fortsatt, jeg har foresten hørt om flere barn som ikke vil ta puppen når de får smaken på flaska. Du må gjøre som du føler for, men å sitte med pumpa på brystet hele dagen var iallefall veldig slitsomt for meg. Det tok jo så lang tid at Ane ikke fikk den oppmerksomheten hun fortjener. Og jeg råder deg til å ha noen i nærheten som kan støtte deg opp litt, og hjelpe deg å ta vare på Iben om du skulle kaste deg over pumpa. Jeg håper du klarer å tenke på ammingen som en god tid sammen med barnet ditt istede for å plage deg selv med at det sluttet å fungere. Takk, og god sommer til deg også!
Jeg gav ganske kjapt opp ammingen – det var nære på fødselsdepresjon etter få dager pga ei tulle som aldri ble mett og som gråt hele døgnet… Når noen spør, så svarer jeg lett humoristisk at «her er det tørrmelk både i puppen og i flaska» – da slutter de å spørre.
Jeg skulle ønske jeg hadde vært mer forberedt på at det ikke bare er å slenge ut puppen, og så ordner det seg. Det burde helt klart vært en del av svangerskapsomsorgen at man fikk grundig informasjon om hva som kan gå galt når man ammer, og hvordan man kan løse det – eller i det minste hvor man kan få råd for å løse det!
Konklusjonen min er enkelt at det finnes morsmelkerstatning, men ikke morskjærlighetserstatning – da ble valget om å gi opp ammingen veldig enkel, igrunn, selv om jeg synes det er synd at jeg ikke fikk ammet.
Godt at du klarte å holde deg på beina. Jeg er helt enig med deg, og du har noen viktige poeng! Morsom kommentar, den tror jeg jeg skal låne.
“Morsmelk er det beste for barnet ditt” Ja, man leser det overalt!!! Det er det samme som om det skulle stått: «Jasså, så du gir barnet ditt bare det NEST beste du, asså?» Det er en OND setning å skrive til nybakte mødre som ikke får til å amme. Det sliter og tærer på samvittigheten og man føler seg kjip som ikke klarer å gi barnet sitt «det beste». Det er på tide at helsedirektoratet revurderer morsmelkspropagandaen sin. Morsmelk er IKKE NØDVENDIGVIS det beste for barnet.
Helt enig! Det var virkelig en fin vinkling på det!
Morsmelk er det beste for barnet så sant mor klarer å gi både melk og kjærlighet. Blir det valg mellom kjærlighet og melk, så er mme best for barnet. For kjærligheten er viktigst uansett.
Synes bra at du tar opp dette!! Jeg har også følt på at det ikke finnes noe annet alternativ enn amming. Jeg er selv «flaskebarn» og vet jo at man har det bra selv om man ikke får morsmelk. Og alt det derre, om at det blir et spesielt bånd mellom mor og barn. Jeg har absolutt et godt bånd til min mor, bedre enn mange andre vil, jeg påstå.
Jeg slet veldig mye med ammingen i starten. Vi brukte en måned på å få henne til å ta puppen. Først prøvde vi å legge henne til, så måtte jeg pumpe meg ,og så gi henne melka jeg pumpet. Mareritt !!! Jeg møtte egentlig ingen forståelse. Var kjempe frustrert!! En hel måned, hver 3-4 time holdt vi på.
Nå har det seg sånn at jeg fikk jo til amminga til slutt. som jeg er veldig glad for. Men jeg har nok et helt annet bilde på ammingen enn mange andre, som ikke trenger å streve så mye. Jeg har aldri «kost» meg med ammingen. Og ser frem til at hun blir ca 1 år å jeg kan slutte med amminga.
Det er et slit når det står på! Og jeg blir sint av å lese at så mange andre heller ikke møter noen forståelse! Jeg tror ikke ammingen er avgjørende for å få et godt forhold, der er det kjærlighet og tillit som er byggestenene.
Så godt å høre at det gikk seg til! Og jeg har bare en ting å si, om det blir for slitsomt, så ikke nøl med å finne frem flaska! Det viktigste for barnet ditt er at dere har det bra sammen!
Fint! Vi er mange i samme båt. Allikevel føler en seg ganske aleine når man ikke mestrer denne delen av mammarollen. Jeg har ikke hatt nok melk til noen av mine tre. Er rystet over hvor viktig dette var for meg med nummer en. Etter noen år er det ingen som lurer på om man fullammet. Det bør det ikke være ellers heller. Må si at jeg merker forskjell på by og land med denne amme/flaske biten. På landet er folk mer avslappa og nederlaget kjentes ikke så stort ut. Fikk tilogmed informasjon om flaskemating på helsestasjonen! Ikke værst! Vi gjør så godt vi kan, vi vil alt godt for ungene våre alle sammen. Fint at du skriver om dette. Det er altfor svart og hvitt dette med amming . Stå på ! Godt at noen er fornuftig fort ihvertfall. Jeg gremma meg gjennom hele det første året!
mvh Carina
Viktig poeng det at folk ikke bryr seg om det når barnet blir eldre! Vi bor på landet, så alle kommentarene jeg har fått kommer stortsett fra folk fra distrikts-Norge. Takk, og du hadde ingen grunn til å skamme deg over det! Jeg er helt sikker på at barna dine er like fantastiske som de ville vært om de hadde fått morsmelk!
Jeg er i midten av 20 årene og har ikke fått barn enda. Å lese dette innlegget, samt kommentarene, er meget interessant. Det er et problem jeg aldri kunne tenke meg og jeg vil takke for at du vil gi av denne informasjonen, slik at jeg (og flere som meg) er klar over det når vår tid kommer. Tusen takk!
Bare hyggelig! Jeg skulle ønske noen hadde gjort meg skikkelig oppmerksom på det før jeg ble mor også! Det kunne nok spart meg for en del dystre tanker. Og lykke til, når det blir din tur som mor! Det er virkelig mye å glede seg til, selv om dette ble en veldig negativ vinkling på hele barselstiden.
Det er som om jeg skulle skrevet dette selv. Sønnen min var også helt på samme måte som ditt barn. Jeg fullammet, men så gikk jeg ned til å amm kun morgen, kveld og natt. Så tenkte jeg at detta går fint så begynte fullamme igjen, men det ble samme greia igjen. Så nå går jeg på 3. dagen uten å amme i det heletatt. Han tar det veldig fint. Er nok verre med samvittigheten min, siden han kosa seg veldig mye med ammingen også. Men vi har bare på noen dager fått mye lettere hverdag! Jeg har ammet han i 3.mnd å er stolt av det, så får andre mene hva de vil!
Det er umåtelig slitsomt når det blir sånn, så jeg er helt sikker på at gutten din har det bedre nå. Jeg synes heller du skal ha godt samvittighet, fordi du har gjort et valg som gjør at han får en glad mamma med energi til å ta seg av han! Du har all grunn til å være stolt av deg selv.
Viktig poeng ja, helt enig der
Jeg fullammer tulla mi, men jeg kan ikke si at jeg koser meg med ammingen. Det er lettvint, praktisk og veldig enkelt ja, men jeg finner ikke helt kosen. Og jeg tror jeg vet hva grunnen er…
Ett døgn gammel ble jenta mi lagt inn på nyfødt intensiv pga. infeksjon, og hun fikk MME på sonde for å bryte ned antibiotikaen hun fikk. Damene på barsel var GRUSOMME (med store bokstaver ja, jeg har sverget på at om jeg får flere barn skal jeg IKKE være på barsel på UNN etter fødselen) når det gjaldt amminga.
«Skal vi legge henne til nå?» For all del, det er jo bare 20 minutter siden sist vi prøvde.
«Kan de ikke bare fjerne sonden?» Ja, ungen som er en dag klarer sikkert å bryte ned antibiotikaen da, dessuten gjør det vel ingenting om vi trosser de tre legene som sier at sonden SKAL være der.
«Hørte på overlappinga at dere ikke får til den amminga.» Takktakk, nå fikk du meg til å føle meg som verdens flinkeste mamma.
«Å ja, de sa i kveld at de ikke vil ta sonden bort. Kanskje imorra tidlig da?» Særlig at de fjerner den syv timer etter at de sa blankt nei.
På nyfødt intensiv var de barsel-damenes rake motsetninger. De trøstet meg og sa at når bare jenta mi ble friskere ville hun bli venn med puppen og at jeg skulle konsentrere meg om å bli kjent med babyen. Når hun var fire dager gammel fikk hun faktisk til å ta puppen, og til tross for at det var stor stas kjenner jeg enda litt på den «jeg er en dårlig mamma som ikke fikk til å amme»-følelsen. Tulla ble så god venn med puppen at hun nekter å ta flaske og jeg vil gjerne fortsette å amme, samtidig kjenner jeg at laaangt inni meg er det en liten del som faktisk gleder seg til ammeperioden er over.
Og bare for å gjøre innlegget mitt enda lengre må jeg fortelle at vi har faktisk en helsesøster som på tremånederskontroll spurte meg «Syns du det er slitsomt å amme? Husk at det er ikke et nederlag å gi opp hvis du en dag kjenner at du ikke kan eller orker mer.» Jeg gikk nesten i gulvet, hadde helsedirektoratet hørt henne hadde hun vel mista jobben
Herregud, man skulle iallefall tro at de på nyfødt avdelingene forsto at man har mye hormoner i sving, kan være usikker, og er sliten når man nettopp har født. Og at det ikke er så lett når ammingen ikke går som man hadde håpet!
Det er slike damer som du møtte på nyfødt intensiven vi trenger! Om flere var slik tror jeg mange flere hadde fått det til. Man trenger jo oppmuntring om man sliter med ting, ikke folk som skal dra pakke deg ned i søla. Jeg håper det går seg til, og jeg har stor forståelse dor at du gleder deg til å bli ferdig med ammingen.
Oi, for en helsesøster! Jeg har også en helsesøster som støtter meg i valget jeg har tatt, men hun er ikke så oppmuntrende som dette nei! Slike skulle vi hatt fler av.
Jeg fikk kjeft av helsesøster fordi jeg valgte å ligge på siden å amme, at jeg ikke «satt» sikkelig med barnet i armene. Men det var jordmoren på sykehuset som viste meg denne teknikken fordi jeg ikke fikk til sittestillingen. Også kommer en nesevis helsesøster og skal vite bedre enn de som tar i mot barn hver dag.. Følte meg også teit når helsesøster dreiv sånn..
Det var dessverre motsatt til meg, min lille ble syk av morsmelkerstatninger og kastet opp. Men til slutt så fant vi en annen versjon på apoteket som han tålte, sluttet å amme rundt 1år.. Klart man savner ammestundene med barnet sitt men også godt å bli ferdig med det.
Det var også en ting å få kjeft for.. Jeg fikk også beskjed på barsel at jeg kunne ligge å amme, men jeg fikk det ikke helt til før Ane var noen uker og vi hadde prøvd mange ganger hver natt, hjemme i fred og ro. Men hvilken stilling man bruker er da vel helt likegyldig! Så lenge man finner noe som fungerer så burde vel andre drite i hvordan man gjør det.
Det virker som om det er ganske vanlig at noen ikke tåler «vanlig» MME. Men det er godt å høre at dere fant noe han kunne få!
Jeg la puppen og pumpinga på hylla for en mnd siden. Da var sønn min to mnd. Min hverdag bestod av pumping og prøve å amme. Så begynte jeg å miste melka og da begynte jeg selv å stresse med å få opp produksjonen. Prøvde alt av kjerringråd, amme-te og varmeputer, var oppe flere ganger om natta for å pumpe, uten noen merkbare resultater. Hele dagen gikk til å få ut melk av brystene. Jeg hadde kjempelyst å få til dette med amminga, lyst til å være en «god» mamma til gutten min. Jeg slet meg selv ut med dette. En dag var jeg så sliten av alt dette at jeg tok til tårene. Det var den dagen jeg fant ut at morsmelk ikke er alt. Jeg begynte med MME. Og det er noe av det beste jeg har gjort. Nå har jeg mer tid til han, mer til å kose med han, mer tid til storesøster på snart 5, og mer tid til meg selv.
Jeg synes at vi som ikke ammer er superflinke mammaer
Jeg synes du har gjort et bra valg, Rita! Jeg er helt sikker på at begge barna dine nyter valget du tok. Og jeg er helt enig, vi kan være fantastiske mammaer selv om vi ikke ammer!
Hadde det på akkurat samme måte! Da jenta mi skulle ha mat så gråt jeg fordi jeg visste at dette kom til å gjøre vondt. Jeg skalv fordi jeg var redd, og fordi jeg var redd så ville ikke melken komme heller. Da blir ungen lei seg, gråter og var urolig. Hun gikk ned et par hundre gram bare fordi vi prøvde så hardt på å amme i løpet av de to første døgnene i sitt liv. Det var veldig fortvilende og jeg følte meg som en «ufullstendig mor» fordi jeg ikke kunne amme. Bestemte meg til slutt at ungen har det best dersom ingen av oss er stresset eller lei oss. Nå er ungen 5 mnd, stor, sterk og veldig blid! Ingen stress, ALLE kan mate henne, hun har øyekontakt med personen som mater henne, og hun elsker å være med mammaen sin. Det å være mamma betyr mer enn en «måltid-kilde». Det å være mamma betyr kjærlighet, kos, trygghet osv. Takk for innslaget.
Jeg er helt enig, det er ikke maten som definerer at vi er mamma’n! Og det er godt å høre at dere fikk det bedre med flaske.
Bare hyggelig, og takk for tilbakemeldingen!
Herlig at du tar for deg et alt for viktig tema! Vanvittig synd at du ikke var klar over dette på forhånd, at amming faktisk ikke fungerer for hverken mor eller barn i mange tilfeller. Som du sier, så er veldig mange helsesøstre opptatte av at amming bare MÅ skje, og gir ut veldig mye mer personlige meninger enn det å faktisk innse at morsmelkerstatning også er et godt alternativ, iallefall om mor eller barn sliter med amming. Mange mødre sliter med dette av ulike årsaker, men alt kommer tilbake til: Fungerer det rett å slett ikke, så ikke fortsett! Det er mye viktigere at barnet føler ro mens den spiser, enn at mor blir frustrert og fortvilet over at hun ikke får til å gi mat til barnet sitt på den naturlige måten. Jeg var også i samme båt som deg, men jeg visste også hva jeg gikk til da jeg studerer Sykepleier/Jordmor utdanning, men det ble sårt å svare på spørsmål som «Ammer du?» og jeg endte faktisk opp med å ljuge til helsesøsteren til min egen sønn. Jeg fortalte om hvor flott ammingen gikk, og hun satt som en solstråle og var meget fornøyd. Så prøvde jeg å ta sannheten litt etter litt, og sa at vi hadde begynt litt med flaske i tillegg, også slik at pappa`en skulle få gi mat til ham og at dette fungerte helt supert både for oss og sønnen vår. Hele uttrykket hennes ble forandret på et brøkdels sekund, og jeg følte at det stod «Dårlig mor» i panna på meg, iallefall i hennes øyne. Jeg kjente jeg ble uvel, og dårlig i magen, hadde mest lyst til å legge meg i det første svarte hullet jeg la blikket på. Vi dro hjem, og jeg prøvde fortvilt å amme. Men det kom ikke så mye melk, og det lille som kom spytta han ut. Klar til neste time hos helsesøster hadde jeg mota meg opp på forhånd, takket være min samboer som hadde jobbet intenst med å overbevise meg om at også jeg var en god mor, selv om amminga ikke fungerte. Det første hun spurte meg om var amminga fungerte, jeg smilte mens jeg svarte «ja». Kastet et blikk på samboer som åpenbart ble litt skuffet over svaret, så jeg endte opp med å si at amminga rett å slett ikke fungerte for oss, så nå var det kun flaske. Han hadde ikke vondt i magen, han spiste godt og jeg følte meg så mye bedre. Jeg fikk nok 10-15 spørsmål og råd angående amming, at det jo var det beste for barnet, det var også det beste for mor, og når han ikke fikk vondt i magen skjønte hun ikke problemet, sa hun spørrende. Jeg svarte igjen at jeg ikke ønsket å amme, og syns erstatning fungerte enda bedre, og ammingen fikk vi ikke til. Hun var fremdeles ikke fornøyd med svaret, og ga meg nye tips og råd jeg skulle prøve. (Nå hadde jeg ikke ammet på uker, så melken var nok long gone! Jeg kom hjem og følte meg enda litt verre fordi at jeg ikke testet ut de metodene HS anbefalte) Neste time var samme greia, men samboer trappa opp for meg og sa høvelig surt «NEI DET FUNGERTE IKKE, SKAL VI SNAKKE OM VEKT, LENGDE, OG SOVERUTINER NÅ KANSKJE?» Dette fungerte heller ikke, og det ble rett å slett bare masse snakk om amming, og hvor viktig det var. For å avslutte den, så var det siste timen vi hadde hos denne helsesøstra, vi spurte etter ny helsesøster, som vi da fikk. Neste HS var herlig, og hun forstod meg veldig godt. Gjort var uansett gjort, melka kom nok ikke tilbake nå
Poenget er uansett at man ikke trenger å ha en helsesøster man ikke føler seg vel med. En annen ting er jo selvsagt familie, venner og bekjente som kan stille slike spørsmål. Det var ikke bare en eller to historier om min bestemor som fullammet alle sine 4 barn til de var vel 3 år gamle, det var jo aldri noe problem, hun hadde jo så mye melk, så.
Vel, jeg hadde også fryktelig mye melk, jeg brukte en hver anledning til å unngå brystspreng, men det fyltes opp raskere enn ei ku. Lykke til alle sammen, dere er vel så gode mødre uansett! Det viktigste er «Mamming» og ikke amming! Nyt babyene deres, og nyt barselstiden, vi trenger energien til seinere når det virkelig gjelder
Hilsen fra småbarnsmor, og forhåpentligvis snart utdannet Jordmor.
For en ekkel helsesøster! De skal jo være der for å hjelpe, ikke stille deg opp i en krok som du føler at du må lyve for å komme deg ut av. Hun gjorde ikke akkurat sitt for at du skulle bli trygg på deg selv. Godt å høre at samboeren sin støttet deg! Det finnes nok av dem som ikke gjør det også, og så bra at den andre helsesøsteren hadde litt mer forståelse.
Dumt at bestemoren din ikke kunne vise litt mer forståelse, men enkelte må jo bare fortelle alt!
Lykke til med utdannelsen! Vi trenger folk som vet at amming kan vært tøft i helse-Norge, sånn at det er mulig å få litt forståelse!
den enese gode forklaringen for ikke å amme sitt barn er hvis det er en fysiologisk begrensning som hindrer amming. Det er å regne som en menneskerettighet å få de livsviktige dråpene de første månedene av ens levetid, og det er veldig egoistisk av mor å fornekte barnet denne rettigheten
Der er jeg veldig uenig med deg! Det finnes mange forklaringer på hvorfor man ikke ammer. Den eneste forklaringen som ikke er god nok – i mine øyne – er om man velger å ikke prøve en gang pga. at man er redd for hva det kan gjøre med brystene. Men heldigvis finnes det et fåtall av mødre som tenker sånn.
Og jeg synes ikke det er egoistisk! Barna trenger mødre med energi, kjærlighet, omtanke, ro og nærhet, og om ammingen sørger for at resten ikke fungerer, så har barna det mye bedre med flaske. Jeg har null tro på at du, om du har barn, har opplevd at ammingen går dårlig. Og om du noen gang får oppleve det så skjønner du nok hva jeg, og alle de som har kommentert før deg, snakker om.
Dette er jo bare et skoleeksempel på at ammehysteriet i Norge fortsatt har dype røtter. Vi har jo fått det banket inn opp gjennom årene. Det er godt at noen av oss klarer å se at det finnes alternativer, som gjør både barn og mor lykkeligere når ammingen ikke fungerer. Om du innbiller deg at barnet har det noe godt når ammingen ikke fungerer, tar du fullstendig feil. Forvandlingen var ekstrem når jeg fant en bedre løsning for mine små.
Faktisk så er det gjort studier som viser at det er like bra med morsmeldkerstatning. Det er gamle myter som sier at det er best med morsmelk, pga det skal gi ungen bedre immunforsvar osv. Det var før det kom skikkelige studier på det. Nå er dette derimot helt motbevist, så du skal ikke føle deg dum når folk spør «hvorfor ikke?» da kan du bare svare; «hvorfor skal jeg»? Og som du sier, de har ingenting med grunnen å gjøre. Selv har jeg lest og hørt så mye om pedofili-saker siete årene at jeg nesten blir kvalm av tanken på å amme mine egne unger. En unge som blir trykt inn i puppene til en voksen, jeg vet det høres SYKT ut men det er assosiasjonene jeg får. Så jeg kommer heller ikke til å amme. Og har ikke dårlig samvittighet.
Jeg klarer ikke å forstå hvorfor folk skal vite om jeg ammer eller ikke jeg, bortsett fra legen eller helsesøstra, med tanke på medisiner og råd ang kosthold (til barnet) osv.
Selv har ikke amming noen sammenheng med pedofili for min del, men jeg kan på en måte forstå hva du mener. Og om man synes det er ekkelt eller ubehagelig, så har ingen godt av det.
Har du noen kilder til de undersøkelsene du snakker om her? Morsmelkserstatning er nok et veldig godt alternativ til morsmelk, og SELVFØLGELIG skal man ikke ha dårlig samvittighet hvis man ikke kan amme! Men det er jo desverre ikke like bra som «ekte vare»! Tenk for eksempel på antistoffene du gir barnet gjennom morsmelk, på den positive virkningen ammingen har på mors kropp og på det sterke båndet man får mellom mor og barn når man ammer. Det kan så absolutt ikke undervurderes!
At amming har en positiv virkning på mors kropp synes jeg er litt teit å dra inn i denne diskusjonen. Rett og slett fordi jeg driter i om jeg må stå på hardt for å gå ned i vekt, for meg er det viktigste at Ane har det bra. Jeg mener ikke å si at amming er noe man skal drite i uten å prøve, poenget mitt er at når det går utover helsa til folk så er det ikke verdt det!
Jeg kan skrive under på at båndet ikke er noe svakere ved å gi flaske. Snarere tvert imot om ammingen går dårlig! Så argumentene faller på sin egen urimelighet når vi her diskuterer amming som blir en negativ opplevelse. Og det gjør det i VELDIG mange tilfeller! Jeg tror Norge er på verdenstoppen i dette hysteriet om at man skal amme for enhver pris. Jada, antistoffene er bra i starten dem. Men det er IKKE sånn at de er en livsnødvendighet. Jeg har tre barn, som hver og en har vokst opp på flaske. Når jeg fikk min første, sleit jeg meg gjennom de første ukene. Jeg grein, og ble deprimert. Helsesøsteren var ikke til å snakke til, og sa klart ifra hva hun mente om mødre som ikke prøvde til de fikk til. Gutten gråt og jeg gråt. Jeg kan fortsatt huske ei natt jeg våknet, og tenkte at enten må galskapen ta slutt, ellers orker jeg ikke mer. Jeg hatet ammingen. Og jeg begynte å hate å være mor. Jeg orker nesten ikke stelle gutten min, for alt dreide seg om det jeg ikke fikk til. Så jeg bare bestemte meg, at nok var nok. Kjøpte inn erstatning og flasker, og gud bedre for en lykke! Først DA klarte jeg å kose meg med gutten min! Han roet seg umiddelbart, og det gjorde jeg også. Så nei, jeg tror det er du som ikke bør undervurdere hvor ødeleggende ammingen kan være dersom man ikke er så *heldig* at alt ordner seg på noen dager. Jeg fikk etterhvert to gutter til, og på begge to ga jeg ammingen en uke. Jeg satte den grensen. Og ja, jeg prøvde virkelig. Det ga meg fortsatt vonde assosiasjoner, og var rett og slett ikke verdt det. Jeg har sunne og friske barn, og de to som går på skolen gjør det helt topp. Sistemann begynner på skolen nå.
Dette er feil. Disse studiene finnes ikke. Og ja du er meget syk hvis du assosierer amming av eget barn med pedofili.
Jeg regner med at du ikke har oversikt over alle studier som er gjort i vår verden. Og om noen føler at det er det så får vel det være opp til dem! Jeg tror faktisk ikke dette er en så uvanlig tanke, selv om jeg ikke føler det sånn selv. Men om man tenker det, så vil man vel ikke gjøre et overgrep på sitt eget barn..
Det var veldig godt å se at det ikke bare er jeg som har hatt dårlig erfaring med amming, helsesøstre og slitt med dårlig samvittighet og følelsen av å være en dårlig mor. For meg ble oppholdet på sykehuset så fælt at jeg nesten ikke har klart å snakke om det før nå. Jeg sitter og skriver et brev til fødeavdelingen ved Tønsberg sykehus nå, for jeg føler at det er viktig at de som jobber der får vite at det de sier og de de gjør ovenfor en som nettopp har født barn, kan få store konsekvenser for hvordan man ser tilbake på det som skulle være en fantastisk opplevelse.
Jeg måtte ta keisersnitt, og to timer etter at jeg var blitt sydd, fikk jeg beskjed om at jeg måtte prøve å amme datteren min. Hele dagen lå hun ved brystet, og jeg var fullstendig utslitt da kvelden kom. Jeg bad om at de skulle ta datteren min ut litt så jeg kunne få sove, noe de også gjorde. Men jeg fikk ikke lenger enn tre kvarter,- da var barnepleieren tilbake og sa at ungen var sulten, og at jeg måtte «legge henne til». Moren min, som er sykepleier, hadde på forhånd bedt meg om å si at jeg trengte å sove, fordi jeg ville være mye bedre rustet til det som skulle komme dersom jeg fikk hvilt litt. Hun sa at dette var en menneskerett. Da barnepleieren plasserte datteren min ved brystet, sa jeg igjen at jeg virkelig ønsket å få sove litt, og at det var helt greit for meg om de gav henne litt morsmelkerstatning. Jeg var så sliten at jeg begynte å gråte, og da sa barnepleieren til meg: «Husk: Du er MOR nå». Så slukket hun lyset og gikk ut av rommet, og lot meg ligge med datteren min på brystet resten av natten. Ingen søvn, med andre ord.
I løpet av den neste dagen begynte jeg å få brystspreng, og datteren min fikk ikke tak. Jeg var sår, og helt fortvilet over at hun virket så sulten. Hun gråt hele tiden. Jeg delte rom med en annen jente, og hun hadde besøk. Jeg stod på gulvet i sykehuspysjen med datteren min i armene og prøvde å roe henne. Da kom barnepleieren fra kvelden før inn, og spurte meg hva jeg holdt på med. Da jeg sa at jeg ikke klarte å roe henne, sa hun: «Du må amme henne, vet du. Hun gråter fordi hun er sulten». Deretter dro hun opp pysjen, så alle som var på besøk hos den andre jenta fikk se mine forferdelige, enorme, sprengte pupper, tok «saksegrep» på brystvorten min, og skjøv den inn i munnen på S. Jeg var så sint at jeg nesten spyttet, men fikk klemt fram at «jeg har intimgrenser, og nå har du tråkket over den grensen». Jeg kunne slått henne, så såret og ydmyket var jeg. Og amminga ble ikke noe bedre, selvfølgelig. Heldigvis traff jeg også på en nydelig dame som også var barnepleier, og som var forståelsesfull, vennlig og løsningsorientert. Hun spurte meg hva JEG ville. Det var den første og eneste gangen under mitt opphold på den avdelingen at noen spurte meg, og ikke bare formante. Jeg sa at jeg trodde det ville bli bedre dersom jeg fikk pumpet litt, sånn at det kunne bli lettere for datteren min å få tak. (Man kan jo prøve å suge på en fotball og se hvordan det går. Omtrent sånn må det ha vært for S). Og barnepleieren henta en dobbel, elektrisk pumpe (helt NASA-isj), tok med S ut og sa at hun skulle gi henne mat mens jeg pumpet. Jeg var så glad! Jeg hadde naturligvis vondt etter keisersnittet, så jeg brukte omtrent to år på å komme meg opp i sittende stilling på sengekanten, og hadde ikke mer enn fått plassert pumpene på puppene, før trollet fra tidligere var på plass og krevde å få vite hva som foregikk her.. (Hun jobber på en fødeavdeling, og en brystpumpe BURDE være lett å kjenne igjen). Jeg sa det som det var, at nå tenkte jeg å få fart på amminga ved å pumpe litt først, men da tok hun bestemt fra meg pumpa, og kunne berette at «amming bare kommer i gang gjennom AMMING. Jeg burde selvfølgelig sagt i fra om hva jeg syntes om en slik behandling mens jeg var der, men jeg orket ikke. Og jeg hadde aldri fått barn før, og visste ikke hvordan det skal være. Da jeg kunne dra hjem, var jeg så lettet at jeg hadde pakket ferdig klokka halv sju på morgenen og satt klar og ventet på å bli henta. Vel hjemme klarte jeg heller ikke å amme, S bare gråt, og etter en uke fikk jeg over førti i feber, puppene mine var steinharde og brystvortene mine hadde dype furer på kryss og tvers. Jeg hylte hver gang jeg skulle amme S, og til slutt dro jeg til legen. (Han er det første mannfolket som har RYGGA når jeg har vist frem puppene). Han konstaterte at jeg hadde brystbetennelse, og sa til meg at jeg IKKE skulle amme så mye som en milliliter fra da av. Velsigne den mannen, gitt. Etter det begynte vi med morsmelkerstatning, og S var stille og fornøyd for første gang siden hun ble født. Selv slet jeg med at jeg ble fysisk dårlig hver gang det ble snakk om pupper og amming,- jeg brakk meg og kastet opp. Rett og slett. Dette fikk helsesøster se i praksis på kontrollene, og jeg har gjort det klart og tydelig at jeg ikke vil høre et kløyva ord om amming. Nå studerer jeg sykepleie selv, og tenker ofte over hvordan jeg snakker til pasientene og pårørende. Jeg prøver å bruke min erfaring som en hjelp for å være flinkere med de menneskene jeg jobber med. Ingen skal måtte ha en opplevelse lik den jeg hadde. Selv om dette muligens er unntaket snarere enn regelen, burde det aldri skje. Og igjen: Det var godt å se at jeg ikke er alene om å ha følt det som et stort nederlag å ikke klare å amme. Slikt er vanskelig å snakke om, nettopp fordi amming anses for å være det eneste rette å gi sitt barn. Jeg gir flaske,- og kos i fleng.
Jøsses! Jeg får gåsehud! Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si.. Jeg synes det er veldig bra at du vil skrive å fortelle dem hvordan du opplevde dette! Og jeg får helt vondt av måten de behandlet deg på. Enkelte skulle ikke hatt noe med andre folk å gjøre i jobben sin! At det går an å være så lite hensynsfull som dette trollet du snakker om er jo nesten ikke til å tro. Det er godt å høre at legen din tok tak i det, og at både du og jenta di har fått det bedre. Jeg håper virkelig at du får en bedre start om du får flere barn, og jeg er helt sikker på at S har verdens beste mamma! Og tilslutt er jeg glad for at du tar en lignende utdanning så du kan være en av de «reddende englene» for de som får lignende «problemer» senere.
Å, herregud. Noe så grusomt! Jeg blir så fortvilt og forbannet på dine vegne. Veldig trist at en som sitter i en «maktposisjon» utnytter situasjonen på den måten, ved å overkjøre og ydmyke deg på denne måten. Det er bra at du skriver et brev og forteller de om denne opplevelsen. Det er en MEGET privat og kompleks sak om man ønsker å amme eller ikke, og ingen skal bli tvunget til det.
Må bare svare på innlegget ditt! Hadde en liknende opplevelse da jeg var på barsel! er helt utrolig hvor umenneskelige noen av pleierne kan være. Jeg ble skjelt ut flere ganger, tvunget til å amme selv om jeg nettopp hadde gjort d, for hver gang babyen gråt var hun liksom sulten…hae selv sendt klagebrev til barselavdelingen.. har ennå mareritt fra den tiden, og vurderer seriøst hjemmefødsel neste gang, for jeg blir kvalm av tanken på å skulle være på en barselavdeling igjen..! Men send de et brev, fortell hva det gjorde med deg og hva d ennå gjør med deg – er utrolig viktig at de får vite d! Jeg har ikke fått noe svar, men, skal ringe dem i morr tror jeg, for å purre! De skal IKKE få slippe unna dette!!!
Kjempeviktig tema du skriv om. Eg syns det er forferdeleg dumt at ein ikkje får meir opplæring medan ein ligg på barsel. Ein av dei siste jordmortimane mine snakka me om amming, men det er jo vanskeleg å vite kva ein går til, når ein aldri har prøvd det før! Då eg låg på barsel kom pleiarane og klemte på puppen, og stakk den i munnen på guttungen, men ingen viste meg korleis eg skulle legge til skikkeleg, korleis eg burde sitte, for å slappe av. Eg har ganske store bryst (str.I) og eg var heile tida redd for at eg skulle kvele han med puppen.
Eg visste at søstra mi ikkje fekk til å amme. Ho prøvde i 2 veker før ho gav seg. Det er nok konkuranseinstinktet mitt + stahet og lathet som gjorde at eg sto på med amminga.
Eg fekk store sprekker på begge puppane, på eine puppen gjekk sprekken rundt 3/4 av heile vorta. Det var forferdeleg vondt, men eg prøvde etter ei stund å bruke skjold på den vondaste puppen. Fastlegen min anbefalte dette, helsestasjonen gjorde det ikkje…
Etter nokre månadar grodde tilslutt puppen, og eg kunne slutte med skjoldet. No går heldigvis amminga veldig bra, og eg er glad for at eg fekk det til til slutt. Hadde det ikkje vore for at eg var for sta til å slutte, og for lat til å vaske flasker, hadde eg ikkje styrt på slik eg gjorde.
Eg meiner at ein bør prøve å amme, men går det ikkje, så går det ikkje. Mamming er faktisk viktigare enn amming! :o)
Huff, det hørtes ikke noe godt ut! Om skjold hjelper så synes jeg det er et godt alternativ, men jeg vet det at neste gang skal jeg klare meg så lenge som mulig uten rett og slett fordi Ane ikke forsto hva som foregikk når vi skulle prøve å kutte det ut. Så godt å høre at det gikk seg til for dere! Og jeg er helt enig med deg. Man bør prøve å få det til, men går det ikke så er det ikke noe poeng å prøve å tvinge seg selv til å gjøre det.
Hei, så bra du skriver, og helt sikkert til stor trøst for mange som sliter. Man skal jo være så vellykket og lykkelig med baby i huset, fikse amming, være sosial og vise frem underet, plutselig være like slank som før, og ha overskudd til alt og alle. For meg og mine to barn gikk ammingen nokså greit, og takk for det, for flaske fikset de ikke noen av dem. Noe både jeg og pappa’n syntes var synd. Kunne gjerne pumpet meg jeg for at han også kunne gi mat, ville vært praktisk for meg og kost for han. De ble fullammet i 5-6 mnd, og det skulle jo ikke være måte på sunt og bra, men begge endte opp som atopiske barn med masse allergier, til tross for tildels store doser morsmelk.
Kos dere med Ane, det er mye viktigere med en tilfreds mamma som har overskudd til kos og omsorg, enn om maten kommer fra pupp eller flaske.
Takk! Og jeg håper at de som sliter kan kan finne litt trøst i det, og ikke minst se at de ikke er alene (noe det ser ut til at mange har gjort). Og jeg er helt enig med deg. Samfunnet vårt har ikke forståelse for at det å få et barn kan være både slitsomt, tungt og vanskelig. Det beste er helt klart om barna tar både pupp og flaske, sånn at det er mulig å få litt avlastning og tid til seg selv også innimellom.
Barna dine er vel nok et «bevis» på at det ikke er bare mormelken som bestemmer om man skal få allergi osv.
Vi koser oss! Nå ligger hun vedsiden av meg i sofaen og spreller, babler og ler. Så hun har blitt en veldig blid og fornøyd jente! Og, ja, det er viktigere med mamma med overskudd enn at maten kommer fra puppene hennes.
jeg fikk ikke amme sønnen min før det var gått 2 dager på sykehuset pga keisersnitt, så vi hadde litt startproblemer,men det gjikk bra å jeg ammet han hele tiden, men nå er han snart 7 mnd og er ikke så intressert i puppen lenger, så han får nan hele tiden, helsesøster spurte meg om jeg ammet han, jeg sa han ikke er så intressert i puppen lenger og jeg tvinger han ikke å ta den, hun sa det er greit, har en hyggelig helsesøster her hvor jeg bor,
Bra at det gikk seg til til tross for litt startvansker. Og ikke minst er det bra at du har en forståelsesfull helsesøster!
For et flott innlegg!:) Jeg har nå en liten en på snart 9 mnd som jeg ammet i starten, men etter hvert så gikk det bare dårligere og dårligere fordi jeg ikke hadde nok melk, ungen tulla og tøysa da han skulle få mat etc, så jeg gikk fort over til MME… klart man føler seg som en dårlig mor fordi man ikke ammer så og så lenge som det står skrevet i alle brosjyrer, men av og til må man nesten bare gå for alternativet. Jeg følte også at alle forsøk på amming etter bare 2-3 mnd tømte meg for energi på alle måter, så da ble det flaska og mini er storfornøyd!:) Det eneste «problemet» er at alle rundt en skal legge seg oppi amminga, selv samboer har presset hardt på at jeg skulle amme… selv om det bare ikke gikk og ikke var nok melk!:( Så jeg kjenner godt til det der.. det føles kjempesårt, men så lenge ungen er fornøyd med det han/hun får er det godt nok for meg, det er min lille trøst…
Det er trist at alle rundt skal få oss til å føle oss utilstrekkelig fordi vi ikke ammer. Spesielt at partneren er negativ til flaske. Det viktigste er, som du sier, at ungen er fornøyd å har det bra! Og ikke ha dårlig samvittighet. Det å velge bort ammingen er nok det beste du kunne gjøre for mini, når ammingen ikke fungerte.
Ja det er utrolig leit å få negative kommentarer og meninger fra alle rundt seg når man ikke kan gjøre noe med det eller rett og slett bare ikke har lyst å snakke om amming – atter en gang:S Virker som alle er så ufattelig opphengt i amming, akkurat som det ikke er andre ting man kan snakke med en nybakt mor om… Jaja, nei jeg er fornøyd med mitt valg ut fra omstendighetene. Barnefaren presset så på, jeg ble stressa og fikk ikke sovet eller spist nok for å ha en sjans til å bevare melka engang… så sånn kan d gå. Min mor sa til meg en gang at da jeg og mine søsken var små la ikke faren vår seg opp i hvilken mat vi fikk eller hvordan etc, han var fornøyd så lenge vi ble mett! Sånn skulle folk ha tenkt idag synes jeg.. la mødre gjøre det som føles rett så lenge barna har det bra!:)
Jeg blir aller mest sint når jeg får høre at barnefar ikke støtter opp i slike situasjoner! Det er jo virkelig der man trenger noen trøstende ord når slike ting blir tungt.. Det skulle så absolutt vært sånn i dag også, da hadde nok ting vært enklere for mange!
Hei! Flott at du tar opp dette emne! Du er ikke alene! Jeg har tre barn, og ammingen med førstemann var preget av problemer: Ikke fikk han nok næring (la ikke på seg nok), men det var viktig å amme oftere. PES, PES! Det hele endte med en lei brystbetennelse, og en kvinnelig lege som ikke ga meg medisiner, da var det slutt på melka. Bildene fra vår første barnedåp ligger gjemt i bunnen av et skap, da den ferske mor ser ut som et levende spøkelse….! Jeg endte opp med et flaskebarn, og han er i dag en flott 17 åring (snart 18), så det går helt strålende! Amming med de to neste barna vår gikk over all forventning, så det er håp! Alt gikk strålende med nr 2 og nr 3, og det takket være egen innstilling! Blås i alle «gode råd» og «velmenende ord» fra helsesøstre og fortåsegpåere! Gjør det som passer for deg og er riktig for deg og ditt barn!!!!! Klem fra medsøster
Så trist å høre at du var så sliten i dåpen hans! Nok et bevis på at selv de som får flaske blir voksne, og klarer seg bra! Og dette er nok det beste rådet man kan få, nemlig å drite i alle råd. Takk, vi har nok kommet frem til det som passer oss best nå!
Hei!
JEg kjenner meg igjen i dette. Jeg er 32 og har 3 barn. Kort fortalt så har jeg ikke klart å amme noen av dem lenger en i 2 uker selv om jeg gjerne ville aldri så mye. Nå er de 9, 7 og 5 år og er født opp på flaske melk. De er nesten aldri syke og veldig flinke på skole osv. De har ikke lidt noen nød tvert i mot. Du skal ikke tenke på hva andre synes eller mener. Brystmelk er sikkert bra, men for oss som ikke for det til så er det jo genialt at de er så flinke i dag til å lage gode erstatninger som innholder alle de ting som brystmelken inneholder. Stå på, og vær stolt! Jeg var lei meg for at jeg ikke fikk det til, men det som var værst var hele tiden hvordan man måtte forklare hvorfor man ikke amma. Drit i hva andre tenker de har ikke noe med hvorfor du bruker flaske. Nå er du jo faktisk helt sikker på at barnet for den næring det skal ha noe som du faktisk ikke alltid kan garantere når man ammer. All brystmelk er heller ikke like god!
Det værste er nok alle kommentarene ja, de bringer liksom fram den «jeg-er-en-udugelig-mor» følelsen. Og det finnes tonnevis at fordeler med å bruke flaske også!
Bra innlegg! Selv er jeg 17, og har mer eller mindre null peiling på amming. Både jeg og min eldre bror ble født for tidlig, noe som kanskje gjorde saken en smule mer kritisk for oss begge. Moren min hadde aldri melk (eller veldig lite) da broren min var spedbarn, til tross for at han var klar til å amme når som helst.
Da mamma fikk meg, hadde hun mye melk, og hun ammet meg. To uker senere kom mormor utfor en ulykke på jobben, og mamma mistet melka. Jeg tror hun pumpet en stund, men saken er vel at både jeg og broren min kanskje ikke fikk så mye som vi skulle. (Dette er jeg ikke helt sikker på)
Uansett har vi vokst opp, og frem til puberteten drakk vi helmelk, fordi vi trengte fettet, nå er det byttet ut med lettmelk, og tross for alle odds er vi ganske normale.
Selv tror jeg ikke det viktigste er at man ammer, men at barnet får nok næring på en eller annen måte, og at moren er der for en.
Takk! Jeg tror nok det er det viktigste poenget i en slik diskusjon – at barna får det de trenger, både når det kommer til mat og omsorg!
Kjenner meg så igjen i det du skriver. Første men ble født fire uker fortidlig og var sugesvak. Og vi gikk også gjennom rund dansen med forlite vektøkning og måtte spe på med flaske.
Neste mann gikk det helt greit å amme, men da gikk jeg til fødsel nummer to med innstllingen, at går det så går det og dersom ikke er det ingen katastofe.
Jeg stolte da nok på meg selv til å ta meg den tiden jeg trenget til å få det til.
Så godt å høre at det gikk bedre den andre gangen! Å ha tro på seg selv er nok et viktig punkt, og om alle skal blande seg så mister man jo også troen på seg selv, med andre ord så blir det bare værre av at alle skal si noe om saken.
Jeg synes det er imponerende at du som står nesten midt oppi det hele klarer å sette så godt ord på dette! Selv har jeg tre barn, som ikke er helt små lengre, som jeg ammet. Men langtfra problemfritt! Med førstemann slet jeg i 6 uker før det gikk seg til, nr 2 gikk det greit med, men jammen kom ikke de største vanskelighetene med sønn nr 3! Til tross for masse amme-erfaring gikk det absolutt ikke problemfritt, det var pumping, amming og morsmelkerstatning om hverandre i 3 mnd før ammingen stabiliserte seg. Jeg er en av de mammaene som har ammet barna til de var rundt 2 år, og også fått kritikk for det. Det kunne aldri falle meg inn å kritisere en annen kvinne for hennes valg, man vet nemlig ikke årsaken til at noen velger/ikke kan amme. Noen kvinner kan faktisk rent fysisk ikke amme. Nei kos deg med din lille datter, og nyt nærheten og gleden, du er en flott mamma, som tok både deg selv og din datter på alvor! Lykke til! Hilsen 3-barnsmamma på 46.
Jeg får en enormt stor skrivetrang når slike følelser slipper taket. Og kanskje til tider en litt stor trang til å «dele» det jeg har lært av det. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor folk skal legge seg borti dette! Jeg for min del kunne ikke tenkt meg å amme så lenge som 2 år, men jeg respekterer at andre vil det. Jeg gjør så godt jeg kan, noe mer enn det er det ikke mulig å få til. Takk!
tror det er helt normalt å ha problemer i starten med amming men med rett instilling og tålmodighet går det bra til slutt. har selv en datter på 17mnd som fremdels blir ammet og så lenge jeg har melk har jeg planer om å fortsette å amme henne til hun blir to år. bryst er best men ikke for alle. Godt at vi bor i Norge og har andre alternativer, og ikke minst RÅD til andre alternativer.
Det er mulig ammingen hadde fungert for oss også, om jeg hadde stått på enda hardere. Men da hadde ikke jeg fungert, og dermed hadde ikke dattra mi fått det bra. Og for meg er det viktigst. Men jeg håper at det skal gå bedre neste gang. Ja, vi kan være glade for at vi har mulighet til å finne andre veier som fungerer bedre for oss.
min lille prinsesse: Du sier jo her at vi som ikke har fått til ammingen ikke har stått på lenge nok og får oss igjen til å føle oss som dårlige mødre ? Hvorfor? Nei det er ikke alle som får det til med rett innstilling og tålmodighet heller.. og for min egen del, synes jeg det var viktigere at barnet var fornøyd og mett enn at vi fikk til ammingen. Er ikke det viktigst ? Eller mener du at det barnet heller burde oppleve første del av livet sitt kun med skrik og hyl og en trist og lei mamma uten overskudd til å ta seg av barnet ?
Hei, jeg er en mann 30 år. jeg har vært med på den samme historien hjemme.å jeg må si at jeg synes du har gjort det som er perfekt for dere som familie. om du ammer eller ikke så er det noe som ingen andre har noe med…… jeg har en sønn på 4 år nå. vi sluttet å amme han etter 3 mnd for da produserte ikke samboer nok melk, og begge puppene var så vonde at det var helt ubeskrivelig. vi også prøvde alt fordi man får tråkket inn info ifra alle kanter om at det er så VIKTIG å amme. men vi kom frem til samme løsning som deg, alt ble bedre når vi gjorde det på en måte som fungerte bra for oss. Jeg personlig er veldig imot det amme presset som kommer ifra helse personell fordi det er mange som ikke kan amme eller at du ikke produserer melk……..å det vil si at dem kommer jo til å føle skam når dem ikke får det til… og det er ikke riktig. dette er en tid man skal føle seg bra ikke føle at man ikke strekker til………. så for å oppsummere: DU HAR GJORT DET SOM ER RIKTIG
Så bra at dere fikk det bedre! Jeg er helt enig med deg, og jeg håper at helsevesenet skal få øynene opp for dette også. Og takk, både for det du sier, og for at du som mann engasjerer deg i dette!
Så bra at du skriver om dette! Jeg er så enig med deg.
Jeg har slitt fælt med amming selv, gutten min har alltid vært urolig og vanskelig på puppen. Jeg ammet aldri med masse folk rundt meg for det ble rett og slett ubehagelig og flaut. Ikke kult å sitte med puppene i det fri i tide og utide. Jeg synes aldri amming var koselig, bare et strev, og jeg har hatt en trasig og deprimerende barseltid pga dette dessverre. Hadde lyst å gi meg ganske tidlig, men beit tenna sammen og fullammet til han var 4 mnd og delammet til 6 mnd. Vet ikke om det var det beste valget egentlig, men som du sier, alle veier leser man jo at morsmelk er best for barnet, så om man ikke ammer føler man jo seg udugelig. Nå som jeg ikke ammer lenger er det så kjekt at pappaen kan ta seg av matingen like mye som meg, og lillegutt koser seg mye mer med flasken enn han gjorde med pupp
Det er vel dette som er problemet, man får ikke vite at erstatning er et godt alternativ, man får ingen beskjed om at det er viktigere for barnet at det har en mor med energi, eller at det kan få ganske alvorlige konsekvenser om man ikke lytte til kroppen sin i denne perioden.
Man får heller ingen informasjon om at amming ikke er en selvfølge mens man er gravid. Og det kunne nok hjulpet mange å være klar over det, den dagen de sitter der å føler seg helt alene i hele verden!
Flott å få dette frem i lyset. Ammingen ble ett mareritt for meg også. Lille ble født på helt normal måte, men jeg fikk ikke melk før dag 3. I mellomtiden prøvde lille å suge, men slo tungen opp i ganen. I tillegg hadde jeg veldig store brystvorter som gjorde at han ikke engang klarte å gape over. Så når det ikke kom noe melk ut, og at han ikke fikk riktig grep, gjorde ting vanskelig. Han var ikke så sulten det første døgnet, og jeg stresset ikke så mye med det, jeg tenkte at det går seg jo til, alle får jo til å amme… Søstrene på sykehuset, kom innom å «hjalp» han, de tviholdt i hodet hans og tvinget han på puppen, noe som gjorde at han ble hysterisk og hvertfall ikke fikk det til, og når det ikke var noe som kom ut av seg selv heller, så skjønte han ikke greia. Dag 2 var babyboom på sykehuset, som gjorde at søstrene ikke hadde så mye tid til «hjelp» med amming. De bare gav ham flaske, for han måtte jo ha mat. Dette synes lille var helt topp. Jeg ante ikke noe om at det kanskje ikke var så lurt, lærte etterpå at de fleste babyer får kopp for å ikke bli sugeforvirret. Men lille synes hvertfall det var topp med flaske, sugde som bare det og var kjempefornøyd. Og når det omsider kom melk hos meg var han ikke særlig motivert til å få det til. Jeg pumpet meg og regnet med det kom til å gå seg til når vi kom hjem, leide med oss elektrisk brystpumpe med beskjed om å legge han til puppen ofte.
Kom hjem og gutten ville fortsatt ikke ta puppen, hver gang jeg prøvde ble han skrekkelig sinna, vred og vrengte på hele kroppen, sparket med bena, så endte med flaske hver gang. Var på ammepoliklinikken noen dager etter vi kom hjem, da med hjelp, klarte han å ta riktig tak for første og siste gang… Kom hjem igjen og det gikk fortsatt ikke, hver gang vi prøvde, ble han kjempe sinna, og det var umulig å få til å legge stille slik at han kunne prøve å ta puppen, noen ganger roet han seg, men lå da bare å suttet ytterst på brystvortene, så da kom det ikke så mye. I 7 uker prøvde jeg uten å få han til å ta riktig tak, men klart han fikk jo flaske ved siden av, fordi når han var sulten, så var han sulten og han hadde null tålmodighet til å prøve å få til dette ammegreine. Ga opp etter 7 uker med mye gråt fra meg og han, bestemte meg for å kose meg med babyen min istedetfor å stresse med ammingen. Fikk en herlig og rolig gutt, som bare sov, spiste og var fornøyd. Gikk helt over til mme da.
Opplevde heldigvis ikke mye ammepress, helsesøster så hvordan vi strevde og oppfordret meg til å slutte å stresse med ammingen.
Etter ca 3 måneder etter mye lesing på diverse forum, kom følelsen av at jeg ikke hadde prøvd nok, og fikk meg en skikkelig smell. Følte meg skikkelig ubrukelig som mor som ikke hadde fått det til. Prøvde å få tilbake melken igjen og prøvde hjelpebryst, men det nyttet ikke. Ga opp og tvinget meg selv til å tenke at det var greit.
Gutten min var verdens snilleste baby, gråt kun når han var sulten, og sov hele natten avbrutt av to flasker hver natt frem til han fikk grøt ved 4 mnd alder, aldri vondt i magen, alt var bare perfekt.
Gutten er å 3 år og verdens blideste, herligste og snilleste unge. Han har har hatt feber over 38 en gang på disse 3 årene, sluppet unna omgangssyke og har vært veldig lite forkjølet og snørrete. Snakket masse fra 1,5 års alder, og var lengst fremme språklig av alle de på samme alder i barnehagen, som 2,5 åring pratet han så og si rent. Motorisk var han også tidlig ute, men har alltid vært en forsiktig gutt.
Jeg er ikke i tvil om at mme er en helt fullverdig erstatning for morsmelk, antistoffer eller ikke, han har ett ekstremt bra immunforsvar og har vært borte syk fra barnehagen en gang, da i 3 dager. Veldig oppvakt, har masse empati og omsorg for andre barn og dyr.
Joda,, morsmelk er jo klart det beste, det er naturlig, men barna blir da ikke på noen måte noe annerledes med mme. Skulle jeg fått ett barn til, så ville jeg jo selvsagt prøvet det jeg kunne for å få til ammingen,men hadde det ikke funket, hadde det vært helt greit å gå over til erstatning.
Så de som mener at det er egoistisk å ikke amme, eller at man ikke får samme nærhet med barnet som med amming, aner ikke hva de snakker om, man får da for søren like mye nærhet til barnet sitt som med amming…og barnet blir like smart, friskt som alle andre barn.
Jeg tror at de som mener at man ikke har prøvd nok eller er egoistisk om man ikke ammer aldri har vært borti det å ha skikkelige problemer med å få til ammingen, evt ikke har barn. Og man lærer mens man lever, kanskje får de en smekk i panna en dag..
Synd å høre at dere fikk en slik start, men gutten din har hatt en super start på livet uansett. Og det på grunn av at du tok et valg som ga han det han trengte – næring til å bli stor og sterk!
Har lest at morsmelk er det beste grunnet immunstoffer, men det er absolutt ikke noe problem med erstatning. Morsmelkerstatning i Norge er inget problem.
Er ikke mange i Norge som driver på sånt på høyt nivå 
Ihvertfall ikke fornuftig 
Det er i fattige land dette er et problem fordi blant annet nesquick prøver å overtale mødre til å kjøpe isteden for å gi.
I Norge er ikke morsmelkerstatning noe som helsp problem. Barna blir like friske og gode som ved brystmelk, men selvfølgelig vil brystmelk være best hvis det går an.
Har bare lest, men kan ikke se i litteraturen at dette er noe problem i Norge.
Gi tåteflaske så mye du vil hvis det ikke fungerer med pupp. Forøvrig er jeg tilhenger av rakettvitenskap. Fint om dere kan lese litt om dette for barnet mens dere gir dem mat
Men, ikke noe problem å gi morsmelkerstatning i Norge
Jeg vet ikke noe om det, men det stemmer nok sikkert at det i noen land selges erstatning som ikke er godt nok for barna.
Når du snakker om rakettvitenskap så faller jeg litt av, hva mente du med det?
flott innlegg!
jeg har en sønn på 4,5 mnd som jeg ammet i kun en uke…en uke som var et rent mareritt…. pga seksuelle overgrep i barndommen er jeg veldig sår når det gjelder å bli tatt på, spesielt på puppene. så jeg gruet meg veldig til å amme gjennom hele svangerskapet….men jeg måtte jo prøve…alle sier jo det er det beste for barnet.. pga at jeg er bipolar lidelse så går jeg på medisiner man ikke kan bruke når man ammer eller er gravid…gjennom svangerskapet gikk det greit uten medisiner, men kun timer etter gutten min var født begynte tegn på depresjon og vise seg. å det ble ikke bedre av jordmødre og barnepleiere som tok tak puppen og skulle «hjelpe» meg med å få til amminga uten å spørre om det var greit at de tok i puppen. gutten fikk ikke tak i brystet orntlig og jeg var stresset og ble bare dårligere og dårligere. så, en uke etter fødselen sa min kjære at vi kanskje skulle droppe ammingen og gå over til MME sånn at jeg kunne begynne på medisin og bli frisk…det er tross alt viktigere for gutten vår å ha en mor som er frisk.
jeg har ingen dårlig samvittighet for at jeg ikke ammer…gutten vår er frisk og har to friske foreldre som elsker han over alt på jord og som gjør alt for han! DET er MYE viktigere enn morsmelk!
får ofte mange spørsmål om hvorfor jeg ikke ammer. fikk en gang en kommentar fra tanta mi: «ja, nåtidens mødre er så late, vet du! de tenker mer på seg selv en ungen sin»
da svartna det helt for meg og jeg svarte: du vet INGENTING om hvorfor jeg ikke ammer, jeg ammer ikke fordi jeg ble SYK, hva er viktigst for ungen min? å ha en frisk mor eller å få morsmelk av en mor som er suicidal pga at hun ikke kan gå på medisinene sine når hun ammer?
heldigvis har jeg en mann som støttet meg når jeg ikke ville amme mer, men om han ikke hadde gjort det, så hadde han fått til respons at selv om det er like mye hans unge som min, så er det min kropp morsmelka kommer fra og da synes jeg det er fullt og helt min avgjørelse om jeg vil amme…ingen skal tvinge noen til å amme…ikke en gang barnets far!
INGEN har noe med hvorfor man velger å amme eller ikke! det er en privatsak!
FLOTT innlegg! dette er virkelig et tema som er viktig å få fram!
Jeg får frysninger! Og jeg får helt vondt av det du forteller.
Det er godt å høre at barnefar støttet deg, og var engasjert! Jeg er helt enig i at faren egentlig ikke har noe han skulle ha sakt i en slik setting. Det er vi som er skapt med «meieri», og da bestemmer vi også over det.
Takk!
Følsomt tema! Det ser du på alle svarene du har fått på innlegget. Jeg synes det er helt riktig å gi seg med amming – eller i hvert fall trappe ned – når det er mer slitsomt enn kos/praktisk. Jordmødre og helsesøstre er drillet på å promotere amming fordi det er det «naturlige» og gir visse (men begrensede) fordeler i forhold til blant annet allergiutvikling. Jeg mener at den aller største fordelen er at det er praktisk – ferdig oppvarmet melk til enhver tid! På det grunnlaget bør ikke det å gi opp amming være et altfor stort nederlag – det er bare litt mer arbeid når man er på farten, men kan absolutt være å foretrekke fremfor store smerter eller et stadig psykisk press. Morsmelkerstatningene er kjempegode alternativer til de som ikke kan eller ikke ønsker å amme.
Hilsen lege, mamma og tidligere strevende amme
Ja, det var mange engasjerte i dette temaet, og det er gøy, og ikke minst bra, sånn at andre som kommer i samme situasjon kanskje kan se det, og finne litt trøst i det!
Jeg er helt enig med deg i at amming er veldig praktisk! Man slipper å kokeflaske, man trenger ikke å huske å kjøpe erstatning, og som du sier så er den ferdig oppvarmet.
Det er godt å se at det finnes helsepersjonell som også er klar over at dette ikke bare er lett!
Er så enig i at mamming er viktigere enn amming. Selv hadde jeg hastekeisersnitt, blødende brystvorter de første dagene, stadige brystbetennelser fra uke en og smerter de første fire månedene. I tillegg hadde jenta mi hadde kolikk. Jeg var så utslitt at jeg omtrent ikke hadde krefter til å være tilstede i kontakten de første ukene, brukte all tid på pumping, massering, varme bad, googling, legebesøk, stikke opp tette melkeganger etc. Helsetasjonen var en vits oppi det hele, og kjente meg veldig alene. Det gikk seg til etter at jeg begynte på en spesialdiett anbefalt av ammehjelpen, men ammingen var ikke verdt månedene med strev. I dag er jenta mi halvannet år og vi har det fint, men jeg tenker fortsatt på de første månedene som en vond tid. Det er mye viktigere at mor har krefter og overskudd til å være der for barnet, enn om barnet får mme eller brystmelk! Kjempeviktig at mødre tar et valg ut fra hva de føler styrker dem i morsrollen og ikke ut fra velmente råd fra folk som står på utsiden.
Så trist! Jeg slapp heldigvis utallige brystbetennelser og kolikkbarn jeg da. Håper du får en bedre start senere, om du velger å få flere barn! Og ja, det er viktig, myye viktigere enn enkelte tror!
Hadde det akkurat likedan da min var liten, og enkelt var det ikke, Følte meg også helt utslitt og ubrukelig, da hun var rundt 5 mnd sluttet jeg helt med ammingen, rett og slett ikke verdt det at jeg skal være utmattet og gruve meg til hun skulle spise, brystvortene blø, og at vi begge skal gråte under måltidet. og helt enig med deg, synes folk skal slutte å legge seg borti..
Trist å høre at du også fikk en slik start på livet som mamma!
Man må ikke amme for å være en god mor!! Selv har jeg 4(!!!) barn som jeg ikke har hatt nok melk til(har prøvd alt fra amme-te til akupunktur). Alle er mellom 4 og 8 uker premature .De har ligget fra 1,6-3,1 kg ved fødselen og alle har lagt fint på seg ved hjelp av Nan! Etter at barna har kommet hjem fra nyfødtintensiven, har jeg slappet helt av med «ammepresset» og fått blide, mette og fornøyde unger som sover hele natten igjennom. Har man ikke nok melk, eller ikke får til ammingen, så er det heller bedre å «fylle på» med morsmelkerstatning. Stresser man for mye med det, er jo hele kosen ved måltidet borte likevel. Og hvem spiser vel godt når både mor og barn er stresset og irritert? Vær stolt av deg selv! Du har prøvd, men hadde vett nok til å gi deg mens leken var god. Og tiden du har til overs når du ikke pumper lenger? Jo den kan du bruke til å kose med babyen din!! Hva er vel viktigere enn det? Lykke til videre!
Enig, enig! Jeg merker at jeg endelig kan nyte det å ha en nydelig datter til det fulle! Jeg satte selvfølgelig pris på henne tidligere også, men nå har jeg energi til at hun kan gråte litt innimellom uten at jeg må gå ut av rommet å telle til ti. Og jenta er superfornøyd. En deilig følelse! Takk!
Hei=) Kjenner meg mye igjen i innlegget ditt! Moro å se at en fra Hitra som i tillegg er ung mor kommer på VG!=) Har nettopp kommet hjem fra slektstreff på Hitra selv. Er Melandsø slekta jeg hører til da
Vil også veldig gjerne se deg på ungmor.no! Et nettsted jeg som ung mor selv har vært med å utforme. Prøver å gjøre siden til et sted der unge mødre kan snakke med hverandre og møte andre i samme situasjon!
Mvh Christina
Hei! Jeg vet ikke om jeg skal si at jeg synes det er bra at du kjenner deg igjen i det eller ikke, jeg ønsker ingen andre den situasjonen, men det er godt å vite at jeg ikke er alene. Så gøy! Vi bor i Barmanfjord, ikke så langt fra Melandsjø (om du ikke er så kjent). Jeg skal sjekke ut nettsiden din! Takk for tipset!
Jeg er jo mest kjent rundt Melandsjøen og Fillan må jeg innrømme. Har blitt dratt opp på Hokkeltind og greier da, så da må jeg jo har sett Barmandfjord, der det er så god utsikt ;-P
Jeg vokste opp i Fillan. Barmanfjord ligger mellom Melandsjø og Fillan, like før du kommer til Dolmsundet.
Heisann!
Bra innlegg! Har sjøl erfaring med både flaske og amming. Førstemann var føydd 9 veker for tidleg, og eg fekk ikkje mjølk til tross for iherdig innsats med pumping i 4 veker. Det var utruleg sårt å gi opp, men etter litt klarte eg å fokusera på det positive i det; større fridom for meg og større moglegheit for faren å ta del i matinga. Det eg reagerte på i ettertid, er at alternativ til amming blir så lite opplyst om (som du sa; det kjem ikkje nødvendigvis naturleg). Og at du nærmast får inntrykk av at du får ein mindre intelligent og sjukleg unge dersom du ikkje ammar. Men min eldste er ytterst oppegåande og svært lite sjuk, til tross for tidleg fødsel og oppfostring på NAN (men me har vore heldige i forhold til mange andre). Så ammepolitiet provoserer meg. Eg vaktar meg vel for å spørja nybakte mødre korleis det går med amminga, for eg hata det spørsmålet sjøl.
Eg amma barn nummer to. Det var litt slit i starten, så ein nødvendighet. På slutten, då det berre var amming på morgonen, var det faktisk blitt kos
Men eg saknar det ikkje.
Eg ser at me er fleire som har same erfaringar, og det er godt å vita at ein ikkje er åleine
Kos deg heime med vesla. Eg har den filosofien at glad og nøgd mamma gir glade barn
Det er godt å høre at du iallefall fikk en litt positiv avsluttning på ammingen!
Ja, det er godt å vite at man ikke er alene, og det må jeg si, når jeg skrev dette innlegget hadde jeg aldri i verden sett for meg så mange tilbakemeldinger på det. Men det er tydelig at det er et viktig tema for veldig mange fler enn meg!
Jeg har også den filosofien, og jeg er glad for valget jeg har tatt.
Jeg er i bestemoralder, men har satt 4 barn til verden og vært gjennom de amme-/flaskemelkfasene. Ingenting irriterer mer enn helsesøstrenes evinnelig gnål på hver kontroll: Ammer du eller? Blablablabla (De fører nok statistikk for myndighetene). Jeg synes ikke det raker dem hva ungen får, pupp eller flaske.
Da nr 1 ble født, brukte folk flest flaske, så da var det forøvrig ikke noe mas om amming på helsestasjonen i det hele tatt. Teknikken de lærte fra seg på sykehuset, var; Legge ungen til brystet 20 minutter hver fjerde time. Ungen kom de med til hvert måltid, utover det så man ikke snurten av babyen så lenge man lå på barselavdelingen. «Du hadde ungen ved høyre bryst sist, nå er det venstre». Altså 8 timer mellom hver gang ungen sugde av et bryst. Ikke rart melka forsvant etterhvert når man kom hjem,og ingen hadde noen opplæring å komme med, heller ikke helsesøster, – ergo over på flaske.
Nr 2 ble født flere år senere. Amming var blitt alfa og omega og Norge «verdens beste ammeland». Man hadde lært mer, brosjyrene inneholdt jo helt annen informasjon enn hva man lærte på sykehuset i sin tid. Jeg var ganske avslappet, men barnet feilte noe og kunne ikke makte sugingen etter noen uker og måtte i tillegg legges inn på sykehus i lange tider. Jeg forbannet meg på at ungen skulle ha morsmelk likevel, så det var bruk av brystpumpe dag ut og dag inn og sondemating med MIN morsmelk på sykehuset. Så det barnet fikk morsmelk i 5 måneder.
Nr 3 kom. Ammingen gikk som en lek….til ungen var 6 uker gammel. Jeg følte mer og mer at det bare ikke var nok melk, uansett hva jeg gjorde. Barnet virket ikke mett, ikke fornøyd. Stor unge, får legge til det. Både veldig lang og veldig tung….. og veldig sulten….jeg prøvde med flaskemelk for å se hva det barnet _egentlig_ ville ha for å bli mett. En FULL flaske! Ikke rart det aldri ble nok til brystmåltidene. Jeg ga regelrett blanke faen i ammingen og byttet til morsmelktillegg med verdens beste samvittighet. Babyen ble så mye mer tilfreds ved det skiftet, så helsesøster fikk bare stå der og jabbe. Jeg lukket ørene halvveis igjen og tenkte «Hold kjeft».
Nr 4 ble født. Nå het det at man burde prøve å gi morsmelk gjerne til 1 års alder selv om man også var gått over til fast føde…jada, jada, jada! Den ungen avvennet seg selv ved 10 måneders alder..begynte selv nedtrappingen fra 9 mnd. og skulle aldeles ikke ha noen pupp ved 10 måneder..krapylet brakk seg!. Så da så. Men kun det siste barnet fikk altså det jeg kaller perfekt amming. Det var nok melk, ungen var ingen slukhals som den før.
Så, dere unge mødre: Gjør som det passer DERE og barnet best med god samvittighet selv om dere velger flasken. De som påstår morsmelk beskytter mot allergier og infeksjoner, kan hoppe i havet. Det har mest med arv,gener og miljø å gjøre. Alle mine er allergikere og ble det som små..morsmelk hjalp ikke på de som fikk det
Og de ble like ofte sjuke.
Takk for at du også engasjerer deg! Alt for mange i «bestemoralder» er veldig gammeldagse, og har et strengt syn på amming, det skal ammes for enhver pris i deres øyne. Da er det greit at det også finnes noen som vet hva de snakker om, og som har forståelse for at det ikke bare er enkelt! Selv om morsmelk er bra, så er det nok, som du sier, også mye annet som spiller en større rolle når det kommer til allergier, infeksjoner og sykdommer.
De som påstår morsmelk beskytter mot allergier og infeksjoner kan hoppe i havet? Driver du med forskning på hobbyplan, eller er du bare smartere enn de som har forsket på dette?
Hei. Veldig bra at du tar opp dette. Jeg er far til en nå en 3 år gammel gutt. Han er så sunn og frisk som han kan få blitt – stor og kraftig for alderen (over 95 persentil) og har utviklet seg flott på alle måter. Uten morsmelk i det hele tatt! De eneste vesentlige problemer vi har opplevd, var min kones mislykte ammeforsøk de første par ukene før hun bestemte seg for å kutte ut dette fullstendig etter råd fra en fornuftig helsesøster. En lykkelig beslutning da ammeproblemene var i ferd med å ta motet fra henne fullstendig i en sårbar periode. Ettersom vi oppholder oss i utlandet, har vi for øvrig ikke opplevd det samme presset som mange i Norge når det gjelder amming – heldigvis.
Jeg tror nok mange har litt å lære av hvordan dette med amming fungerer i en del andre land, sånn at vi som ikke får det til å fungere kan føle oss «likeverdig» med mødre som får det til.
Jeg har et litt annet syn på saken, men er også veldig enig (og forstår deg veldig godt) i det du sier. Nå har det seg slik at jeg var i samme situasjon som deg, bare at jeg flakket mellom å slutte og amme, og å fortsette, hver eneste dag. Ja vist var det et helvete, dag ut og dag inn. Men, tilslutt fikk jeg det til (og det er jeg selvfølgelig stolt av). Jeg fikk det til på grunn av alt presset av helsesøstre og mødrene, som spurte av godhet. Men, det skapes også en sjalusi rundt dette temaet, men igjen så er det er veldig forståelig.
Jeg tørr også påstå at det å amme er det kvinner anser som en av de viktigste oppgavene her i livet. Det er faktisk den eneste oppgaven vi kvinner (egentlig) har, å fostre og å oppdra barna våre på best mulig måte. Da er det ikke rart at man blir sjalu? Jeg hadde selv blitt sjalu. Forresten, jeg er sjalu. Jeg er sjalu på de som hele tiden har tid til barna sine, oppdrar de som om det skulle være den mest naturlige ting (noe det faktisk er), og samtidig har tid til overs for å pleie kjærligheten. Perfekt, hva? Nå nei du, heller ikke de er perfekte. Det skjuler seg alltid noe, noe som hverken du eller jeg ser. Alle har en bakside. Kanskje skjuler de seg bak en maske? Det jeg vil få frem, er at de som ammer, heller ikke er perfekte. Ingen er det. Men, likevel må helsesøstre få lov til å gjøre jobben sin, som nettopp er det å videreføre kunnskapen sin over til oss mødre, og for å hjelpe barn sånn at de skal få det best mulig. Er det noe jeg heller ser at helsesøstre kan bli flinkere til, er det at de må godta at noen ikke får til å amme, og da oppmuntre mødrene på best mulig måte. Har noen bestemt seg for å slutte, så hjelper det ikke å grave hullet enda større.
Vi har alle blitt fortalt at det å bli mor, det er ingen enkel sak. Og jammen ligger det noe i det også. Neste gang du ser noen som ammer, eller du får et spørsmål om temaet, ikke tenk så mye på det. Du er en god mor, selv om du ikke ammer. Det viktigste er å vite at du har prøvd, og det har du. Vær stolt av deg selv, og se fremover.
Du har all grunn til å være stolt av at du fikk det til å fungere! Og jeg skulle ønske det gikk for meg også. Men jeg vet at om jeg hadde dratt det noe lengre så hadde datteren min levd den første tiden i sitt liv med en mamma som bare var sliten, trist, ikke mentalt tilstede, og kanskje hadde jeg også utviklet fødselsdepresjon. Men det kan man jo ikke vite. Jeg er iallefall fornøyd med valget mitt, fordi jeg vet at det jeg gjorde var viktig for at jeg skal kunne være tilstede for henne.
Det er nok alltid sånn at man ser på enkelte mennesker, og får følelsen av at de er perfekte, men alle har både positive og negative sider, og aspekter i livet sitt. Det er bare ikke alt man kan se.
Jeg sier ikke at helsesøstre skal slutte å bry seg om dette, men jeg skulle ønske de hadde roet ned dette ammehysteriet litt, sånn at de som ikke får til å amme også kan føle at de gjør en god jobb med barna sine, og at vi ikke bil satt i en bås merket med «udugelig mor». For det føles faktisk slik til tider.
Hei.
Men hver gang hun blir syk får jeg høre av oldemor (på farsiden) at dette kommer av at hun ikke fikk morsmelk. He he.. De gamle er opptatt av dette med morsmelk 
Men mitt tips er vel å følge sin egen magefølelse, så får men en god start på mammalivet. Ikke gi opp, men ikke prøv for lenge heller.
Kjenner meg igjen i det du skreiver. Jeg ble mamma da jeg var 18år, og dette var ikke helt populært hjemme. Det var ingen som hadde trua på at jeg skulle klare å være en god mor. Men selv var jeg ikke i tvil. Dagen kom og min lille snuppe kom til verden, med masse hår og på keiserlig vis. Det var en hard fødsel som varte i rundt 2 døgn. Og bare timer etter kom de med den lille sjønne jenta mi, nå var det dags for å amme. Ja jeg prøvde så godt jeg kunne, og sykepleieren klemte og dytta. Det gikk ikke så lett som jeg hadde trodd. Det var jo drit vanskelig!! Og vondt! For hvert tak hun tok, jo værre ble det. Men sykepleieren dytta på. 5 dager gikk og jeg følte at den ammingen kom jeg aldri til å få til, men nå skulle jeg hjem. Jeg gledet meg stor til å kunne sove i egen seng og nyte mammalivet. Men da jeg kom hjem og skulle kose meg med å amme og ha tid med lillegull, var det ikke noe kos. Brystvortene så ut som kjøttkaker, eller skal vi heller si kjøttdeig?!? Men amme var viktig, oldemor på farsiden var veldig opptatt av dette. Hun ringte flere ganger om dagen og lurte på om lille hadde fått i seg nok melk, og om jeg ammet. For morsmelk er viktig, ellers kommer hun til å bli mye syk. Jeg sto på og prøvde alt jeg kunne. Men en dag hadde jeg så vondt i puppene og hele kroppen, jeg klarte nesten ikke å komme meg ut av sengen. Og da jeg endelig fikk kava meg ut besvimte jeg. Vi kom oss til legen og han fant fort ut at jeg hadde en kraftig brystbetennelse. Jeg ringte mamma og hun ville vi skulle komme til henne og bli der til jeg var frisk. Mamma kjøpte Nan og tok seg av sitt lille barnebarn. Men jeg ville prøve å pompe. Jeg pompa og pompa og det kom bare en halv liten flaske. Og jeg husker mamma tittet på flasken og sa » vennen min det er blod i melken og dette holder ikke til et halvt måltid, bare dropp ammingen. Nan er like fint». Husker jeg gråt, jeg var misslykket. Kanskje jeg ikke kom til å bli noen god mor alikevel tenkte jeg. Jeg fikk en form for fødselsdeperasjon, jeg bare var der. Skiftet bleier og stelte lillegull. Hun fikk alt hun trengte men jeg hadde ingen føleleser. Så hun fikk morsmelk til hun ble 4 uker bare. Da hun var 3 mnd kom den store morskjærligheten <3 Og nå er hun snart 9år og er verdens fineste jente. Jeg elsker henne over alt her i verden. Bortskjemt snuppe og får masse kjærlihet. Hun er så fin, og hun overlevde på Nan
Kose deg masse fremover.
Så godt å høre at mamma’n din støttet deg, det er akkurat det mødre er til for!
Jeg ville ikke hatt så god samvittighet hvis jeg var deg. Kumelk er til for kalver og ikke for menneskebarn. Naturlig amming styrker immunforsvaret til barnet og gir en rekke helsegevinster. Kumelk derimot er designet for å flaske opp en en kalv som skal doble vekten sin i løpet av 47 dager. Spebarn dobler vekten sin i løpet av 180 dager. Kumelk inneholder 300% mer kasein enn morsmelk og dobbelt så mye proteiner totalt sett. Kumelk har derfor en sammensetning som er til for hurtig vekst og er derfor ikke å anbefale for spebarn. Det har også vist seg å være en sammenheng mellom kumelk og kolikkk hos spebarn.
I tillegg har man problematikken med moderne industrielt landbruk som propper kyrne fulle av antibiotika og andre stoffer. Sykdom og betennelser blant kyr er utbredt i landbruket og dette kan overføres til mennesker. Det faktum at 80% av verdens befolkning er lactose intolerante burde være et godt nok bevis for at kumelk ikke er helsemessig bra for mennesker og i særdeleshet ikke spebarn.
Kravene til hva man kan tilsette i mat, spesielt til barn, her i landet er høye, og de hadde nok ikke fått selge erstatning om det hadde vært så ille som enkelte skal få det til å fremstå som. Det er mulig det er en sammenheng mellom kumelk og kolikk, det vet jeg ikke noe om, så det skal jeg ikke nekte på. Men jenta mi er nå 4 mnd, og hun har ikke hatt tegn til kolikk i det hele tatt. Såvidt jeg kan huske så har magen plaget henne skikkelig en gang, på disse månedene, og det var mens jeg ammet!
Jeg sier ikke at morsmelk ikke er det beste, men hvor mye skal man ofre for at barna skal få det? Jeg mener at kjærlighet er mye viktigere enn om hun får morsmelk eller erstatning. Og om jeg skulle ammet så hadde jeg vært så langt nede at jeg ikke hadde vært i stand til å tilfredstille andre behov enn sulten hennes. Jeg ser selv at jenta har det bedre nå, jeg kjenner at jeg har det bra. Og vi kan nyte denne fantastiske tiden, istedet for at vi begge skal gråte og være misfornøyde. Så jo, jeg har god samvittighet, jeg har tatt et valg, som det var vanskelig for meg å ta, for at vi skal få det bedre. Vi har det begge bra nå, og vi koser oss sammen!
Nå er vel ikke kumelk det beste alternativet. Derimot finnes det utmerket formulamelk (morsmelkerstatning) som inneholder alle essensielle næringsstoffer. Barnelegene vi har hatt med å gjøre for vår 3-åring, var mye mer opptatt av at barnet fikk i seg tilstrekkelig næring enn om det kom i form av morsmelk eller morsmelkerstatning. Et problem med amming kan rett og slett være at babyen blir underernært hvis ikke nok melk produseres eller ammingen fungerer tilfredsstillende.
De fleste morsmelkerstatningene inneholder kumelk, jeg regner med det er det han sikter til? Det finnes vel ingen (iallefall ikke i Norge) som gir spedbarn ren kumelk?
Haha! Måtte være en gutt som sa det ja.. Herregud. Er jo ikke som man ikke prøver, men jeg er så enig i hva Talonnete sier om at mamming er bedre enn amming! Om du titter innom igjen kan du jo lese denne http://www.forskning.no/artikler/2010/januar/239058
der de har funnet ut at fordelene gjennom ammingen ikke har mye med ammingen å gjøre.
Selvfølgelig er kumelk laget for kalver, men nå gir de ikke ren kumelk heller da. Den er BASERT på kumelk. Stor forskjell. Det er en grunn til at det ikke anbefales å gi kumelk på kartong før barnet er året gammelt.
Det er mange som sliter med dårlig samvittighet på grunn av sånn tankegang du sitter med, Tommy, og det er i hvert fall ikke gunstig for barnet om moren ikke føler hun er tilstrekkelig. Som mor har man da nok å bekymre seg for om ikke bedrevitere som egentlig ikke sitter med mye erfaring skal snakke på en så korttenkt måte.
Jeg kunne respektert meningene dine hadde du formulert deg på en annen måte, men å begynne innlegget ditt på måten du gjorde og fortsette i samme stil gir ingen respekt hos meg.
(Beklager Talonnete, om du synes jeg tar meg litt til rette på bloggen din, men det innlegget der provoserte meg bare så veldig…)
Du tar deg til rette på en måte jeg liker, så det er helt i orden!
Dette har tydeligvis engasjert! Kom meg nesten ikke tul bunnen av alle kommentarene! hehe. Bra innlegg – viktig å gjøre det som funker! (Jeg har ammet mine – fordi det har funket. Men hadde det ikke det hadde jeg gjerne gitt erstatning!)
Ja, det har det! Jeg er sjokkert over antallet kommentarer! Det er trist at så mange også har hatt det sånn, men det er godt å høre at jeg ikke er alene. Og jeg håper at andre i samme situasjon kanskje kan finne trøst i dette innlegget, og alle kommentarene! Takk!
[…] cupcakes osv. Hun skriver også en del innlegg om ting som alt for sjeldent blir tatt opp. F.eks; Amming – på godt og vondt, og Bevar folkeskikken ovenfor […]