Bevar folkeskikken ovenfor gravide.

juli 15, 2011 in Tanker og meninger.

Når man er gravid er det forventet at man skal være lykkelig, det er det over hodet ikke alle som er. Noen går gjennom hele svangerskapet alene, uten barnefar, familie og venner i ryggen. Noen har store plager, noen har mye vondt, noen blir veldig deprimerte, andre lider av fødselsangst, og det finnes til og med de som egentlig ikke vil ha barn, men ikke får lov å ta abort. Men i vår verden skal man ikke snakke om ting som er vanskelig, noe som er trist, men det er forventet at man ikke skal «plage» andre med problemene sine, noe som fører til at alt for mange har det veldig vanskelig, uten noen å snakke med. Det som gjør det hele mye vanskeligere er at enkelte folk tar for seg som de selv vil, og som gravid må du bare finne deg i det, fordi du plutselig har blitt «allemannseie».

Det er vel heller ikke ukjent at det er mye hormoner i omløp hos en gravid kvinne, men hvorfor er det da sånn at det er fritt fram til å gjøre og si hva man vil ovenfor den gravide? Folk tar ikke hensyn til at gravide har en intimgrense, de tar for seg som de selv vil. Tafser på magen deres uten å spørre, kanskje til og med uten å kjenne vedkommende. Og hva er det for slags oppførsel egentlig? Man går da vel ikke rundt å klasker hånda på magen til ikke-gravide, så hva gjør det greit å gjøre det til ei som er gravid? Jeg følte til tider at magen min stakk utenfor det som folk anså å være intimsonen min!

Og dette med alle kommentarene, hvor kommer det i fra? Det er akkurat som om en gravidmage får hjernen til å stoppe opp hos enkelte, det de sier går ikke igjennom noe som helst filter før det blir slengt ut i fri luft. Logikken i det skjønner jeg ikke, når en kvinne er gravid er hun faktisk ganske sensitiv. Kroppen er i stadig forandring, hormonene raser rundt, og tankene kjører karusell inni hodet fra før, så man trenger ikke alles meninger om alt.

Jeg fikk ofte høre at jeg hadde stor mage, og det hadde jeg også. Jeg var glad i gravidmagen min, fordi den inneholdt en baby, min datter. Men det betyr ikke at jeg alltid var like komfortabel med at den var så stor, ingen jakker gikk igjen, til og med gravidbuksene ble for trange i strikket, den stakk seg ut under nesten alle gensere på slutten, og den var tung. Det å til stadighet få høre «oi, så svæær du er!», «sikker på at det ikke er to inni der?», «jeg kan jo bare sette koppen min på toppen her jeg..», og «at du ikke sprekker!» gjør ikke at man føler seg noe finere akkurat. Men det virker som folk tror det er helt greit å kommentere alt ved en gravid kvinne. «Du har fått digre pupper!» fikk jeg også høre, og selv om puppene mine ble store så er ikke det det første man vil høre når man møter noen man ikke har sett på flere år. Synes de som kommenterer slikt virkelig at det er greit?

Mot slutten av graviditeten får man høre flere tiltalls forskjellige fødselshistorier, den ene værre enn den andre. Jeg fikk høre om fødsler i trappeoppgangen, «nær døden» opplevelser, fødsler som varte i flere døgn, og rifter herfra til himmelen. Og hadde jeg slitt med fødselsangst fra før så hadde jeg nok besvimt av alle detaljene, for de spares det virkelig ikke på! Enkelte tror de er professorer innenfor temaet fordi de har født selv, men hadde de vært det så hadde de visst at alle fødsler er forskjellige.

Poenget mitt er at folk ser ut til å tro at folkeskikk ikke gjelder ovenfor gravide. Man går ikke rundt å klår på folk i hytt og pine, man tenker seg om før man snakker, og man kommenterer ikke kroppen til andre. Det er basic lærdom, de fleste lærer det i barnehagen, men glemmer det så fort de oppfatter at et nytt menneske snart skal komme til verden..