En tøff tid for hele Norge.

juli 24, 2011 in Tanker og meninger.

Jeg har aldri vært spesielt avhengig av nyhetene tidligere, men når jeg så på facebook at det hadde vært eksplosjon i Oslo så skiftet jeg fort over på tv 2 – nyhetskanalen. Jeg kunne ikke tro det som møtte meg på skjermen, og verre skulle det bli. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal tenke, hva jeg skal si, eller hva jeg skal skrive. Jeg er helt tom! Og jeg regner med at jeg ikke er alene. Hele landet, nei, hele verden, er i sjokk.

Jeg får vondt av å tenke på alle de uskyldige og hjelpesløse menneskene som døde, og ikke minst alle de pårørende, spesielt de som ikke vet hvor barna deres er ennå. Sansynligheten for at de lever er jo ganske liten, men vi må uansett ikke gi opp håpet. Mirakler kan skje! Og jeg synes faktisk aller mest synd på de som har overlevd. De har gjennomlevd et helvette, og det kommer ikke til å få det lett! Noen har tryglet for å få overleve, de har sett livet sitt i reprise når de trodde de skulle dø, de har sett sine venner bli skutt, kaldt og brutalt, og de har spilt død, liggende med lik både over og under seg. Likene av sine egne venner. Dette skal de leve videre med, hele livet sitt, de skal komme seg igjennom hver dag og natt i et helt liv med alle sporene etter dette i bakhodet. Jeg skal innrømme at jeg ikke blir overrasket om mange av dem ikke takler den hverdagen.

Og den stakkars familien til Anders Behring Breivik, de skal ikke få det lett. Selv om de ikke kunne gjøre noe, så kommer de også til å få tildelt skyld fra mennesker som ikke klarer å forstå at han var et eget individ, og at han lurte de også.

Men når noe sånt først skulle skje, så er jeg glad for at det var en nordmann. Mest fordi tankene som gikk gjennom hodet mitt først ropte å skrek «nå blir det krig!». Men også fordi alle de som, når noe sånt skjer, skriker ut «de jævla utlendingene, skal vi ta dem!» får seg et realt slag under beltestedet!

Jeg priser meg lykkelig over at Ane er så liten at hun ikke skjønner noe av dette. Jeg er glad for at hun er såpass avhengig av meg at jeg hadde henne hos meg når dette skjedde. Og at jeg ikke trenger å verne henne for alle inntrykkene, og forklare henne alt som har skjedd.

Det aller aller verste er at dette er måten mange enkeltmennesker verden over lever hver dag. Først nå tar vi det inn over oss, i 2011, fordi det har skjedd i vårt land. Vårt lille og fredlige Norge!