Operasjonsstua neste!

august 11, 2011 in Baileyz

(Aperture har klikka, så dere får se på dette bildet nok en gang..)

Baileyz har lenge hatt en kul i lysken ved venstre bakfot, og første gang jeg var til dyrlegen for å se på den så fikk jeg beskjed om at det så ut til å være en veskeansamling, og at det ikke var noe å bekymre seg for. Den kunne plutselig bli større, men det forsvant på en måte når jeg tok litt på den, min første tanke var brystkreft, men jeg vet ærlig talt ikke om hunder kan få det en gang. Når jeg tenker meg om så kan de sikkert det, men. Kulen ble iallefall sakte men sikkert større, og hardere. Men det var jo ikke noe å bekymre seg for, så jeg titta litt på den innimellom, men hun så ikke ut til å ha nevneverdig vondt, så jeg bekymra meg ikke så mye for den heller. Men gangen etter når vi var til dyrlegen mente han det var en brokk, noe som skulle være helt ufarlig!

Like før vi dro på ferie skulle jeg og mamma klippe klørne hennes, noe som ikke er bare lett. Du tenker kanskje at hun er liten, veier ikke stort, og ikke skal være så vanskelig å ha med å gjøre, men hun vokter neglene sine som en hauk! Og du må bare prøve å klippe i dem, da tar hun et jafs om hun har sjansen. Tro det eller ei, det er såvidt vi klarer det når vi er en til å klippe å en til å nærmest sitte oppå henne. Og vi har prøvd alt i de seks årene hun har levd, ingenting funker, så her er det faktisk bare tvang som må til. Somregel pleier vi å gjøre det til dyrlegen, men det er begrenset hvor mange ganger i året man kan dope henne ned uten at hun tar skade av det, så innimellom må vi finne frem saksa selv også. Poenget var iallefall at hun begynnte å halte ettepå, vi tenkte at hun sikkert hadde strekt en muskel i kampens hete. Men det ga seg aldri..

Vi kom tilbake fra ferie til en hund som gikk på tre bein, hadde tydelig vondt, så pjuskete ut, og ikke ville spise særlig eller gå tur. Etter noen dager forsto jeg hva det måtte være, jeg grua meg skikkelig til å ringe dyrlegen for jeg så for meg at svaret jeg ville få var: «ta henne med hit, så har jeg sprøyta klar, jeg!»

Heldigvis var tonen en annen. Jeg fikk komme inn en time etter jeg hadde ringt, han klemte henne litt på magen, og konstanterte at hun hadde en lyskebrokk på størrelse med en liten appelsin (noe vi ikke har merket fordi hun alltid har lagt seg på ryggen når vi har kjent på den, og da faller den ned), og at hun trengte en operasjon. Dyrlegen vår har ikke kompetanse nok til å gjennomføre slike operasjoner, så jeg fikk navnet på noen han mente skulle være flink, og dagen i dag har gått med til å ringe dem. Vi har fått time til operasjon på tirsdag, på Heimdal Dyreklinikk. Jeg har troen på dem ettersom de opererte hunden vi hadde tidligerer et par gangen, men jeg gruer meg skikkelig. Hva om vi ikke får henne tilbake igjen?!

Inngrepet kan visst være ganske enkelt, men det kommer an på hvor alvorlig det er. Om hun er heldig trenger de bare å stramme igjen sånn at brokken ikke faller bak og forstyrrer tarmene osv, men det er også mulig at de må fjerne en del og legge inn et nett. Da kan det visst være ganske omfattende. De sier at det er et bra tegn at avføringen hennes er normal, og at det er mulig å «trykke» brokken inn i bukhulen, men at det fort kan bli ganske kritisk, så det er ikke noe å vente med. Og ettersom det er ei tispe så er sjansene for at hun kan få det på den andre siden senere også ganske store. Men vi tar sjansen på det, og vi krysser fingrene for at det hele skal gå bra! Jeg hater å se henne ha så vondt, og jeg klarer ikke å se for meg at hun ikke skal være her sammen med oss..