Oppdragelse.

august 16, 2011 in Tanker og meninger.

Jeg ble inspirert til å skrive dette når jeg skrev innlegget «middagstryne«. Jeg begynte faktisk å skrive det der, men kom fram til at det ble så langt og rotete at jeg heller skulle skrive det i et eget innlegg.

Dette er nok et veldig sårt tema, og mange kommer nok også til å være totalt uenig med meg. Men slik vil det nok alltid være. Dette innlegget er ikke ment som kritikk til noen! Jeg mener at alle foreldre bør oppdra barna sine på en måte de synes er riktig, og med mindre jeg mener at måten de gjør det på skader barna på en eller annen måte så legger jeg meg ikke borti det. Jeg har forståelse for at mennesker er forskjellige, vi har forskjellige tanker om hva som er riktig og hvordan ting skal være. Og ikke minst forskjellige forutsetninger for det å oppdra et barn, så dette er ingen fasit, det er bare mine tanker rundt hvordan jeg vil gjøre det.

Jeg tror at det aller viktiste når man skal oppdra et barn er at foreldrene står sammen. Man kommer ingen vei om mor sier nei og far sier ja, eller omvendt. Og om man er uenig så bør man ikke diskutere dette foran barnet. En annen ting som er veldig viktig er at det ikke er bare en av foreldrene som får i oppgave å sette ned foten, da vil barnet gjerne foretrekke «den snille». Og steforeldre bør nok helst ikke ha denne rollen i det hele tatt. Rett og slett fordi barna da kan velge å være vanskelig fordi de føler at stemor eller stefar prøver å «ta over» for den egentlige mora eller faren – og ja, her snakker jeg av egen erfaring ettersom jeg har vært det barnet som valgte å være vanskelig.

Det som gjorde at jeg begynte å tenke på dette innlegget var oppdragelse rundt matbordet. Og da tenker jeg ikke på at barna bør lære å ikke rape å fise, fordi det er forventet folkeskikk i Norge. Men på noe så enkelt som maten og spisingen. Enkelte barn roper «æsj» før de vet hva som serveres til middag, og det er for meg uakseptabelt. Det er greit at man ikke liker en matvare, men mat er ikke «æsj»! Og mange barn sier dette før de i det hele tatt har smakt på maten. Når Ane blir større så blir hun pent nødt til å smake på alt. Om hun ikke liker noe så er det greit, jeg har ikke tenkt å tenkt å tvinge henne til å spise det opp, men hun må smake på det. Det skal ikke lages egen mat til henne! Hun får spise det samme som oss (med mindre vi snakker om lutefisk eller slike spesielle ting).

Når man først snakker om bordmanerer så kommer vi jo ikke utenom det å sitte ved bordet. Jeg synes det er en fin regel at vi sitter til alle er ferdige å spise, jeg har forståelse for at dette enkelte ganger kan bli veldig lenge å vente for et barn, men jeg kommer til å forvente at Ane spør om hun kan få gå ifra og at hun takker for maten. Jeg har allerede nå startet med å ta henne i hånda å si «takk for maten» når hun er ferdig med å spise, sånn at hun så tidlig som mulig skal lære at vi gjør det etter vi har spist.

Og når middagen serveres så kommer hun også til å være nødt til å sitte ved bordet selv om hun sier hun ikke er sulten. Pappa hadde mange slike seanser med meg, og da var jeg illsint på han for det, den dag i dag mener jeg han gjorde det som var riktig. Jeg ville ikke ha middag og prøvde å nekte å sitte ved bordet. Han kom inn på rommet mitt, bar meg til kjøkkenet, satte meg ned på en stol, jeg sprang tilbake, og han kom å henta meg igjen, og sånn holdt det på, helt til jeg ble lei å valgte å spise middag istedet for å bare sitte der å se på de andre spise. Og gjett hvem som syntes det var godt likevel og var den siste til å bli ferdig? Jepp, det var meg! Stakkars, han hadde litt av en jobb i en periode! Og jeg gruer meg til det blir min tur. Men om hun velger å gjøre som meg så må det til.

Tomme trusler er noe jeg er stor motstander av. Hva lærer barnet av at man sier at man feks. tar lekene om det ikke behandler dem skikkelig, barnet fortsetter og foreldrene lar barnet beholde lekene likevell? Akkurat, ikke noe annet enn at det ikke trenger å høre etter fordi mamma og pappa mener ikke det de sier uansett. Og hvem vil vel ha det sånn? Et barn som er over alle hauger og gjør akkurat som det vil fordi foreldrene bare sier hva konsekvensene blir, men aldri viser at de mener det de sier. Det blir det samme om man lover et barn noe, men ikke holder det. Her kommer de samme reglene inn som om man lover en voksen noe. Hvordan skal barna ellers lære at de skal holde løftene sine?

Fysisk avstrafelse er noe jeg ikke klarer å forstå at folk velger å bruke i 2011! (Og er du en av de som bruker det så har jeg ikke annet å si enn at deg mener jeg å kritisere!) Alle vil bli respektert, men om du velger å slå barnet ditt om det ikke hører etter så får du ikke respekt, det som da gjør at barnet føyer seg er frykt! Men dette er det desverre ikke alle som forstår eller evt. så bryr de seg ikke om det så lenge barna hører etter. Noe jeg synes er helt horribelt! Hvorfor vil du som gjør det barnet ditt så vondt? Du ødelegger faktisk barnets grunnlag for å ha tillit til mennesker! De som terroriserer barna sine psykisk er overhodet ikke noe bedre enn de som bruker fysisk avstraffelse, bare så det er sagt!

Men jeg synes det er viktig at folk ikke er redde for å ta i barna sine for at det skal forstå at man mener alvor. De som velger å misforstå dette må bare gjøre det, men jeg snakker altså om at man kan ta tak i armen på et barn for at det ikke skal stikke av å gjøre noe det ikk får lov til, eller for å få det til å høre på det man skal si.

Til slutt vil jeg bare nok en gang si at dette er mine tanker, ingen fasit. Og at jeg respekterer at ikke alle har de samme meningene som meg, og legger meg ikke borti det. Men at dette er måten jeg ser for meg å gjøre det på. Og du må gjerne komme med dine tanker og meninger om temaet!