Ane – 7 måneder.

oktober 19, 2011 in 06-12 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 7210 gram

Lengde: 70 cm

Ane vokser, etter min mening, alt for fort! Det er veldig gøy at hun er så aktiv, nyskjerrig og utforskende som hun er, men det er også veldig slitsomt. Hun må passes på hele tiden, og om jeg ser bort i fem sekunder så er hun høyt og lavt. Det kan være med nesen i blomsterpotta som står på gulvet, begge armene oppi vannskåla til Baileyz, tyggende på en ledning, eller som før en dag her, stående, uten støtte, i matstolen sin! Hele dagen går med på å løpe etter henne når hun farter rundt, for å passe på at hun ikke skader seg på noen måte, eller spiser noe hun ikke skal ha.

Når jeg skreiv forrige månedsoppdatering så hadde hun nettopp begynnt å krype, nå har hun jo fått øvd mye mer, og hun har blitt en reser! Og ikke bare kryper hun, hun reiser seg opp å står, hun setter seg opp på knærne, og hun klatrer i alt hun får muligheten til å klatre i. Det morsomste hun vet når hun farter rundt på gulvet er å finne noe hun ikke får lov til å borti, for så å hikste og sette fart – og da er det meningen at man skal fange henne. Hun har også forstått hvordan hun skal komme seg over høye dørkarmer, da skyter hun rompa i været, står på armer og bein (altså ikke på knærne), slenger seg sånn at hun får magen opp på kanten, og kaver seg over. Også drar hun ut en av lekeboksene sine av expedithylla på stua for å reise seg opp å skyve den forover så hun kan gå bak. Ingenting er bedre enn å starte dagen når denne prinsessa står fornøyd å ser på oss (dvs. stortsett Stian, ettersom jeg er så morgentrøtt) i senga si når vi (fortsatt Stian) kommer for å hente henne på morgenen.

Hun elsker mat! Aller helst vil hun ha maten vi spiser da. Det smaker mye bedre om det kommer fra et «voksen fat» og på gaffel, nemlig! Så langt spiser hun alt bortsett ifra barnematglass med fiskeboller i hvit saus. Når hun fikk det stakk hun tunga ut å prøvde å riste av maten. Det var også da hun lærte å like vann. Maten var så ille at til og med vann var godt, med andre ord. Stakkars! Stortsett lager jeg middagen hennes selv, og hun er fornøyd med det. Spesielt godt liker hun pasta bolognese (oppskriften kommer når jeg finner den igjen!) Hun har også blitt veldig flink til å spise brød, nå spiser hun det til frokost sammen med oss hver dag. Noe som er veldig koselig!

Hun lager ikke så mange bevisste lyder. Hun sier fortsatt «aaaahmnaaam» når hun får mat, og hun har begynnt å si «maaa» mens hun kryper etter meg å gråter. Jeg hadde jo selvfølgelig et lite håp om at det betydde «mamma», men hun sier det hver gang hun er sulten, så det er nok heller «mat» hun mener.

Helt siden hun var rundt tre måneder så har hun hatt kløe i munnen. De siste ukene har hun blitt skikkelig «kulete», og i går tittet en bitteliten tann frem. Jeg syns hun er supersøt, og hun ble plutselig så stor nå. Vi kjøpte tannkost til henne straks hun ble så stor at hun kunne holde i noe (det anbefales så absolutt!), så tannpuss var null problem. Hun er jo vant til å ha den i munnen, så hun ler bare når vi pusser tanna hennes.

Temperamentet hennes begynner å komme frem. Om jeg tar henne bort fra noe hun gjerne vil borti så blir hun veldig sint, strekker armene i været, for at jeg skal slippe henne ned, mens hun spreller med armer og bein, og roper – høyt! Om jeg tar henne inntil meg da så smekker hun til meg i frustrasjon. Egentlig veldig lite sjarmerenede, men jeg syns det er litt søtt jeg – enn så lenge!

Og bare sånn før noen slakter meg for at hun klarte å reise seg i stolen sin så bruker jeg aldri å gå ifra henne der. Jeg sto en meter unna å skulle hente vann til henne, og så bort i kanskje 5-10 sekunder. Det viktigste er at det gikk bra – hun lo bare og var veldig fornøyd med seg selv i det jeg satt henne ned igjen. Og nå er jeg på jakt etter seler som passer til stolen!