Den store mammakonkurransen.

november 22, 2011 in Tanker og meninger.

De fleste mammaer kjenner til stoltheten og den fantastiske følelsen når babyen knekker en kode, og lærer noe nytt. Det kan være så enkelt som en smil, noe som den første gangen er en veldig stor hendelse, eller når babyen lærer å gå, eller slutter med bleie. I noens ører så høres dette kanskje ikke ut som så store øyeblikk, men for en mamma så er det det. Det er noe man vil dele med alle!

Men i dagens samfunn så er det et veldig stort fokus på at man skal ha det dyreste huset, den perfekte familien, den lydigste hunden, den nyeste bilen, og den flinkeste babyen. Det sies jo at barna gjenspeiler foreldrene, og mange mødre ser ut til å føle at de gjør jobben sin dårlig om ikke babyen er en spreking som slutter med bleie i en alder av 6 mnd og lærer å gå før barselstiden er over – for å sette det litt på spissen. Min erfaring er at mange skryter på babyen ting den ikke kan. I mine øyne er dette skadelig for babyen, de ska utvikle seg og lære i et tempo som passer dem selv, deres styrke og deres mestringsnivå.

Via diverse småbarnsforum har jeg vært vitne til bla. at en mor skryter på gutten sin på 3 mnd å kunne å gå, for så å ikke bli trodd, noe som fører til at hun filmer hendelsen. Hun holdt den stakkars lille gutten i hendene mens hun dro han bortover senga, mens han – av ren refleks – innimellom flytta beina forover på samme måte som vi gjør når vi går. Dette ble da altså påberopt å være skritt. Gutten var et mirakel, han kunne gå! Jeg syns filmen var helt horribel! Gutten hadde ikke styrke nok til å holde hodet sitt oppe selv en gang, og denne behandlingen kan neppe være godt for kroppen hans. Jeg har også hørt folk skryte av at babyen løper bortover gulvet alene, og når man en måned senere kommer på besøk så kan ikke babyen reise seg ved bordet en gang. Enkelte skryter av at barna kan både lese og skrive, når det egentlig ikke kan sin egen bokstav. Noen barn kan sykle uten støttehjul, uten at de vet hva en sykkel er. Og det finnes de som er toppscorere på landslaget i fotball, før de har begynt i barnehagen.

Noen tenker kanskje at det er lett for meg å si fordi Ane ligger foran den berømte boka som avgjør når hun skal kunne ting. Men jeg har også ventet med iver på den dagen hun skulle knekke krype-koden, når hun sto på alle fire å gynga i flere uker. Og selv om jeg oppmuntret henne til å komme seg fremover så har jeg aldri dratt henne bortover gulvet for at hun skulle forstå det.

Jeg har faktisk opplevd å få spørsmål om hva folk skal gjøre for at barna skal utvikle seg fort og lære ting tidlig. Om jeg gjør noe spesielt. Og svaret er nei, hun utvikler seg som hun vil, i det tempoet som passer henne, og hun får prøve seg frem. Hun utforsker alt, og hun lærer mye på det. Jeg begrenser henne ikke, jeg roser henne selvfølgelig når hun får til ting, men hun får følge sin naturlige trang til å bli kjent med både verden og hvordan kroppen hennes fungerer. Og hun lærer å gå den dagen hun er klar for det, har god nok balanse, og en sterk nok kropp.

Jeg syns fokuset på å være det perfekte mennesket har gått for langt når det går utover helsa til barna våre. Er det sånn vi vil det skal være? Vil vi at barna skal vokse opp med den konstante følelsen av at de ikke duger, at de aldri står til våre forventninger, at de er for svake? Eller vil vi at de skal prøve og feile i sitt eget tempo, bli trygge på seg selv, og få mestringsfølelse? Denne utviklingen er skremmende!

Video: Lunsj til alle.

november 22, 2011 in 06-12 mnd, Baileyz, Video

The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

 

Ane deler, som dere kan se, mer enn gjerne brødskiva si med Baileyz!

Ane – 8 måneder.

november 21, 2011 in 06-12 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 7480 gram

Lengde: 72 cm

Nå har den lille snuppa vår blitt hele 8 måneder. Den siste tiden har gått ekstremt fort. Faktisk så fort at jeg for noen uker siden ble nødt til å telle meg frem til hvor mange måneder hun hadde blitt. Jeg var usikker på om hun ble 7 eller 8 måneder. Men nå er det altså litt over 8 måneder siden hun ble født. Tiden har innimellom gått veldig sakte, men når jeg ser tilbake på det, så har den flydd avgårde!

Den siste måneden har hun brukt på å få stor kontroll på bevegelsene sine, til både glede og stress for mamma’n! Hun er veldig flink til å sette seg ned, ikke bare slippe seg, når hun står, hun kan klatre over høye dørkarmer uten å slå seg skikkelig, og hun støtter seg mot det hun står ved om hun skal slippe taket på det. Men hun klatrer også over alt hun ikke skal over, klatrer opp i senga til Baileyz, karrer seg oppi vippestolen, og hun prøver å klatre i bokhylla si.

Etter et par fall der hun deisa ned på rumpa når hun holdt seg fast med bare en hånd har hun nå også forstått at man kan sitte på rumpa. Og hun har lært å sette seg opp når hun styrer på gulvet også. Hun går rundt møblene, og etter boksene i expedithylla på stua. Det er også veldig gøy om noen holder henne i hendene så hun kan få gå sammen med oss, da løper hun avgårde!

Hun er veldig flink til å spise. Nå starter hun dagen med en flaske melk, så spiser hun brødskive til frokost, frukt til lunsj, middag, og grøt og en flaske melk til kvelds. Hun har også fått smake frokostblanding, minifras er en genial frokost når mamma’n har glemt å ta opp brød kvelden før. Den falt veldig godt i smak. Både hos Ane, og den pelskledde skapningen hun gir maten sin til når hun begynner å bli mett, nemlig Baileyz. Hun nyter hvert sekund når Ane spiser selv, det blir mange smakebiter til henne også da. Og Ane syns det er veldig morsomt når Baileyz hopper opp på stolen hennes og spiser av brødet hun har i hånda. Jeg filma dem en dag, så dere kan få se filmen i morgen! Min teori er at hun deler maten sin med vofsen for å få smake på hennes mat, her om dagen hadde jeg nemlig glemt å ta opp skåla til Baileyz. Ane fant den mens jeg var på do, og hun gomla i vei, og ble illsint når jeg tok det ut av munnen hennes igjen.

Bading er veldig gøy. Hun tror tidvis at hun er en havfrue, for hun vil helst ha ansiktet under vann. En kveld lot jeg henne prøve også, i håp om at hun forsto at det ikke var så lurt, men hun tok ikke til seg lærdommen, og ser fortsatt ut som en julenisse hver gang hun bader. Hun har noen badeender, en stor og tre små, og en veldig kreativ kveld ble de døpt Anders, Andy, Ando og Andrine. Men det er altså ikke bra nok, her er det badeskummet og klutene som skal lekes med og smakes på.

Hun lager masse lyder nå. Hun knurrer, da blir Baileyz skeptisk. Hun lager samme lyd som nagazulene i Ringenes Herre, hun har nemlig vært hås, og da finner man mange nye måter å bruke stemmebåndene sine på. Hun kan også si mamma, pappa, nam, og nei. Også er hun god på roping, litt vel flink spør du meg. Og om jeg sier «Ane, kan du synge? La-la-la?» Så sier hun «LAAA-LA’A-LALALA!» Det er gøy å se at hun forstår så mye! Hun kan også å vise hvor stor hun er, og hun har lært å leke borte-bø selv. Hun har også begynt å lære å vinke, ikke helt dreisen på det ennå, men det er tydelig at hun prøver.

Oppskrift: Spaghetti bolognese.

november 14, 2011 in Barnemat

Da har jeg endelig funnet boken jeg skriver ned oppskriftene på babymat i igjen. Og jeg har tenkt å dele den mye omtalte spaghetti-oppskriften med dere! Dette er det beste Ane vet til middag, og det med god grunn, jeg syns også den er knallgod, og nå har jeg begynnt å lage det samme til oss når vi spiser spaghetti, og Stian påstår at det er den beste spaghettisausen han noen gang har smakt!

Ane fikk dette for første gang når hun var ca 5 mnd.

Oppskriften gir ca 2 liter ferdig mat.
Ingredienser: 

2 bokser flådde tomater

1 boks mais

2 fedd hvitløk

1/2 løk

2 gulrøtter

Ca 4 ss oregano

Ca 2 ss basilikum

4 champignoner

400 gram kjøttdeig

En god «neve» spaghetti

 

Fremgangsmåte:

Kutt opp løk og gulrot, og kjør det sammen med mais, hvitløk og de flåtte tomatene i en stavmikser. Tøm det over i en kasserolle, smak til med oregano og basilikum, og la det putre mens du steker kjøttdeig og champignon. Kok spaghettien lenge, den blir enklere å tygge for barnet om den er kokt alt for lenge, ca 10 minutter lenger enn det tar for den å bli «al dente».

Kjør alt i stavmikseren til passe konsistens, og bland det sammen. Fordel det i bokser, avkjøl i vannbad og frys! Husk å ikke fylle beholderne mer enn 3/4 fulle, da slipper du at de sprekker i fryseren.

Om du skal lage denne sausen til voksne så kan du også smake til med salt og pepper, og selv om sausen kan virke veldig syrlig så får den en mildere smak når den kommer sammen med kjøttdeigen. 

12 kilo kjærleik.

november 10, 2011 in 06-12 mnd, Baileyz, Foto

Jeg har verdens beste jenter, sammen utgjør de ca 12 kilo med kjærlighet og glede.
De koser…
Kiler…
Og utforsker – sammen!

All I want for christmas – 2011.

november 9, 2011 in Ønskelister

Jeg liker å tro at jeg er lett å kjøpe julegave til, rett og slett fordi jeg ønsker meg alt! Iallefall nesten. Det er så mye jeg ønsker meg at jeg sliter faktisk med å begrense meg sånn at jeg kan lage en ønskeliste uten av den blir så lang at bloggen min takker for seg. Men jeg skal prøve, enkelt og greit fordi mange har spurt etter det. Det blir ikke med bilder denne gangen heller, rett og slett fordi det hadde blitt så uhyre mange bilder. Men noen linker skal dere få se!

Til huset:

Klær:

  • Ullundertøy – str L
  • Tursokker – str 38
  • Overtrekksbukse – str L
  • Denne dressjakken – str 42
  • Sykkel/refleks-jakke

Diverse:

  • Silhouette-maskin
  • Kenwood Major Titanum – kjøkkenmaskin.
  • Symaskin
  • Utstikkere til baking – blomster, hjerter, stjerner og bokstaver
  • Teflonkjevle
  • Stor og mellomstor skål i rosendahl-serien (til salat, snacks osv)
  • Treningsmanualer

Jeg blir også glad for gavekort eller penger. Spesielt garderoben min trenger litt påfyll.

Drømmelyset.

november 7, 2011 in Spisestua

Jeg har lett etter den perfekte lysekrona i evigheter! Og aldri funnet den. Jeg hadde det liksom så klart i hodet hvordan den skulle være, men ingen hadde den. I forrige uke var vi på fagmøbler for å kjøpe en dørmatte, og der fant jeg den. Riktignok ikke lik den jeg hadde i hodet i det hele tatt. Men jeg falt pladask! Stian likte den også, så nå henger den over spisebordet vårt. Lykke!

Anes julegaveønsker – 2011.

november 4, 2011 in Ønskelister

Jeg har lett lenge etter noen konkrete ting som jeg tror Ane ville likt, eller som jeg vet hun har bruk for. Men det var litt vanskelig å finne bilder av ting, så jeg setter heller opp en liste. Og ettersom hun vokser så fort så syns jeg det er greit at noen av lekene vokser med henne.

Leker:

  • Dukkevogn i tre
  • Duplo
  • Puslespill – typen med knotter på brikkene
  • Dyne og pute til dukke-vogn/vugge
  • Badeleker
  • Lekemat i tre
  • Leker med lys og/eller lyd (Og nei, mamma’n vil ikke at hun skal få trommer, selv om hun sikkert hadde likt det..)

Klær:

  • Regndress – str 86
  • Ulltøy – str 80-86
  • Vinterdress – str 80
  • Fleecedress – str 80-86
  • Stonz – str M
  • Vind og vanntette votter
  • Vind og vanntett lue
  • Tykk ull-lue

Andre ting:

  • Filmer (gjerne drømmehagen)
  • Akebrett
  • Bøker
  • CD med barnesanger
  • SingSang-kort (hun har «mine aller første sangkort» og «mine første sangkort»)
  • En skikkelig termos
  • Reiseseng

Listen blir oppdatert om jeg kommer på mer…

Bilderas: På lekeplassen.

november 3, 2011 in 06-12 mnd, Foto

Pappa’n får sjokolade, Ane får papiret – urettferdig, sa du?

Gjesteinnlegg: Svangerskapsdepresjon.

november 2, 2011 in Gjesteblogger

Advarsel: Dette innlegget er har et sterkt innhold!

Når man er gravid så er det forventet at man skal være lykkeligere enn noen gang. Det er ikke alltid sånn. Det kan være vanskelig å forstå for mange, men jeg syns det er viktig å vise at verden ikke er som vi liker å tro. Og at det finnes håp selv hvor mørkt det ser ut til å være. Derfor kommer det et gjesteinnlegg fra ei som virkelig har fått kjenne på kropp og sinn hva det vil si å syns, at det som i mange andres øyne er den beste tiden i livet, er et helvette.

Historien er anonym, men her kommer den:

Da vi skulle bli foreldre for andre gang, skjedde det noe som rystet hele vår familie. Vår førstefødte var nesten fire år, det var advent og huset var fylt av glede og forventning. Depresjonen kom snikende på; i starten lurte den liksom bare i utkanten, som et lite blaff av indre uro. Det startet som en vag bekymring ovenfor vår førstefødte; hvordan skulle jeg ha nok tid og kjærlighet til begge barna? Men uroen vokste, og snart kom den ut av kontroll. Mørke tanker var alt jeg hadde. Og gråt. Og panikk. Jeg sluttet å sove, sluttet å spise. Så alvorlig ble det, at det eneste som sto i hodet på meg var å få den babyen bort. Min første plan var abort. Det var selvsagt for sent i Norge, men det fantes alternativer. I Russland fantes det klinikker som tok abort ved å starte fødselen og så la barnet ligge og dø. Det kunne ta dager. I Kina ville de forløse barnets kropp ved keisersnitt, for så og separere hodet fra kroppen. Tanken der er at så lenge hodet ikke blir født sammen men kroppen, er det ikke barnedrap, men abort. Dette er grusomme scenarier, og ethvert friskt menneske vil grøsse av tanken. Det gjør jeg også – nå. Men da virket det som en etterlengtet løsning, og hadde det ikke vært for praktiske problemer hadde jeg nok gjort det også. Abort var derfor ikke aktuelt, så jeg begynte å google, jeg prøvde å finne en gift som kunne drepe barnet i magen uten å skade meg. JEG ville jo ikke dø, jeg hadde jo et barn å ta meg av. Desperasjonen vokste, å bli kvitt babyen i magen var det eneste som sto i hodet mitt. En kveld slo jeg meg selv i magen med en hammer, gjentatte ganger. Så hardt jeg klarte. Jeg har aldri grått så hardt før, som jeg gjorde da jeg skjønte at det ikke hadde lyktes. Jeg hadde hjertemonitor, så jeg kunne lytte etter barnets hjerteslag hjemme. Den lyden jeg hørte da hjemsøker meg ennå på kveldene. Vanvittig raske hjerteslag, raskere enn jeg noen gang har hørt før. Redselsslag. Det var helt tydelig at babyen i magen var redd. Fra den dagen hatet jeg meg selv like mye som jeg hatet babyen i magen. Jeg ønsket oss begge død. 

Historien videre er kort fortalt: Etter en episode med en kniv, ble situasjonen omsider tatt alvorlig og jeg ble lagt inn på psykiatisk avdeling. Her ble jeg satt på medisiner, som hjalp meg å sove. Jeg sov stort sett hele døgnet, var bare såvidt oppe for å spise. Jeg fikk også en psykolog å snakke med, og var hjemme på permisjon noen ganger. Situasjonen ble ikke mye bedre, jeg hadde nå grusomme og ufrivillige tanker om hvordan jeg skulle skade barnet når det ble født. Så på eget ønske ble barnevernet kontaktet. Etter en tid på avdelinga startet fødselen plutselig, og jeg ble skrevet ut. Jeg hadde fremdeles vonde tanker om å skade både meg selv og barnet, så da vi kom hjem fikk vi mye avlastning via barnevernet. Et nært familiemedlem ble frikjøpt fra jobb for å hjelpe oss. Det tok fire måneder før jeg klarte å være alene med vårt minste barn lenger enn noen minutter om gangen, og etter ca fem måneder ble barnevernstiltaket avsluttet. Det tok likevel to måneder til før jeg kjente at jeg hadde gode følelser for minstebarnet vårt. 

Historien vår endte heldigvis godt. Og på grunn av åpenhet, samt god hjelp fra familien, psykologen og barnevernet, ble situasjonen taklet så godt at ingen av barna virker å være skadelidende. Men jeg vet veldig godt at dette kunne endt annerledes, og jeg priser meg lykkelig hver dag for at det gikk så bra som det gikk. I dag er jeg veldig nært knyttet til begge barna, men veien for å tilgi meg selv er lang å gå. Jeg tror aldri jeg vil komme riktig helt fram…