Den store mammakonkurransen.

november 22, 2011 in Tanker og meninger.

De fleste mammaer kjenner til stoltheten og den fantastiske følelsen når babyen knekker en kode, og lærer noe nytt. Det kan være så enkelt som en smil, noe som den første gangen er en veldig stor hendelse, eller når babyen lærer å gå, eller slutter med bleie. I noens ører så høres dette kanskje ikke ut som så store øyeblikk, men for en mamma så er det det. Det er noe man vil dele med alle!

Men i dagens samfunn så er det et veldig stort fokus på at man skal ha det dyreste huset, den perfekte familien, den lydigste hunden, den nyeste bilen, og den flinkeste babyen. Det sies jo at barna gjenspeiler foreldrene, og mange mødre ser ut til å føle at de gjør jobben sin dårlig om ikke babyen er en spreking som slutter med bleie i en alder av 6 mnd og lærer å gå før barselstiden er over – for å sette det litt på spissen. Min erfaring er at mange skryter på babyen ting den ikke kan. I mine øyne er dette skadelig for babyen, de ska utvikle seg og lære i et tempo som passer dem selv, deres styrke og deres mestringsnivå.

Via diverse småbarnsforum har jeg vært vitne til bla. at en mor skryter på gutten sin på 3 mnd å kunne å gå, for så å ikke bli trodd, noe som fører til at hun filmer hendelsen. Hun holdt den stakkars lille gutten i hendene mens hun dro han bortover senga, mens han – av ren refleks – innimellom flytta beina forover på samme måte som vi gjør når vi går. Dette ble da altså påberopt å være skritt. Gutten var et mirakel, han kunne gå! Jeg syns filmen var helt horribel! Gutten hadde ikke styrke nok til å holde hodet sitt oppe selv en gang, og denne behandlingen kan neppe være godt for kroppen hans. Jeg har også hørt folk skryte av at babyen løper bortover gulvet alene, og når man en måned senere kommer på besøk så kan ikke babyen reise seg ved bordet en gang. Enkelte skryter av at barna kan både lese og skrive, når det egentlig ikke kan sin egen bokstav. Noen barn kan sykle uten støttehjul, uten at de vet hva en sykkel er. Og det finnes de som er toppscorere på landslaget i fotball, før de har begynt i barnehagen.

Noen tenker kanskje at det er lett for meg å si fordi Ane ligger foran den berømte boka som avgjør når hun skal kunne ting. Men jeg har også ventet med iver på den dagen hun skulle knekke krype-koden, når hun sto på alle fire å gynga i flere uker. Og selv om jeg oppmuntret henne til å komme seg fremover så har jeg aldri dratt henne bortover gulvet for at hun skulle forstå det.

Jeg har faktisk opplevd å få spørsmål om hva folk skal gjøre for at barna skal utvikle seg fort og lære ting tidlig. Om jeg gjør noe spesielt. Og svaret er nei, hun utvikler seg som hun vil, i det tempoet som passer henne, og hun får prøve seg frem. Hun utforsker alt, og hun lærer mye på det. Jeg begrenser henne ikke, jeg roser henne selvfølgelig når hun får til ting, men hun får følge sin naturlige trang til å bli kjent med både verden og hvordan kroppen hennes fungerer. Og hun lærer å gå den dagen hun er klar for det, har god nok balanse, og en sterk nok kropp.

Jeg syns fokuset på å være det perfekte mennesket har gått for langt når det går utover helsa til barna våre. Er det sånn vi vil det skal være? Vil vi at barna skal vokse opp med den konstante følelsen av at de ikke duger, at de aldri står til våre forventninger, at de er for svake? Eller vil vi at de skal prøve og feile i sitt eget tempo, bli trygge på seg selv, og få mestringsfølelse? Denne utviklingen er skremmende!