Ane – 10 måneder.

januar 20, 2012 in 06-12 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 8340 gram

Lengde: 72 cm (igjen…)

Lillesnuppa har blitt hele ti måneder, og barnehagejente! Om bare to måneder fyller hun ett år, og det er virkelig vanskelig for meg å forstå.

Barnehagen er fortsatt veldig morsomt, og vi får ofte høre at hun er veldig fornøyd og tillitsfull – noe som selvfølgelig varmer. Hun spiser som en helt, sover godt i vogna si, leker mye og er veldig aktiv. Hun har lagt sin elsk på en mann som jobber på en annen avdeling, og nesten hver dag er hun å finne i hans armer når vi skal hente henne. Han er riktignok også veldig sjarmert av henne, så om hun vil bli løftet opp, så blir hun løftet opp. Og om han går forbi oss i gangen når vi er på tur hjem så blir hun gladelig heller med han. Selv om hun koser seg i barnehagen så er hun veldig sliten på ettermiddagen, da kan hun sitte lenge i fanget å kose seg, og jeg må innrømme at det er veldig deilig at hun endelig har tid til det.

Hun har lært seg å reise seg uten støtte nå, men tør ikke å flytte på beina når hun står, selv om det ser ut som hun skal det veldig ofte. Vi venter i spenning på den dagen det skjer, men egentlig så er det like så greit at hun holder seg på alle fire, det blir mye mindre fall av det. De siste ukene har hun også begynt å klappe og vinke. Jeg klappa sammen med henne mange ganger mens jeg sa «jaaa, braaa» så om noen sier ja eller bra til henne nå så klapper hun! Hun har også forstått at det heter å klappe da, for hun gjør det om vi spør om hun kan det også. Også vinker hun om vi vinker til henne, eller om vi sier hadet. Hun er jo også stor på herming, så hun sier også «ha-ne» (altså hadet) innimellom, men riktignok bare når hun selv vil, og stortsett bare i barnehagen.

Middagen spiser hun nå med gaffel, helt selv, eller vi må stikke gaffelen i maten for henne, men hun har blitt veldig flink til å få den inn i munnen nå, i stedet for over hele kjøkkenet. Det er virkelig gøy å se på henne når hun holder på, det er nemlig ikke så lett å koordinere den hele tiden så gaffelen går inn i munnen både på kryss og tvers!

Hun har sagt bø lenge, men i kveld begynte hun med noe veldig komisk. Jeg pleier jo å legge hendene foran øynene, ta de bort og si bø. Ane tror hun har forstått greia med dette nå, noe hun ikke har, hun setter begge hendene en eller annen vilkårlig plass på hodet (aldri foran øynene), ser på meg, strekker armene i lufta og sier «BØ!» Jeg kan ikke annet enn å le, hun er veldig søt der hun sitter stolt og helt sikker på at hun har forstått hele opplegget!

Det absolutt søteste hun har lært i det siste er at hun koser om jeg spør om å få en kos. Det smelter hjertet mitt fullstendig!

Tilbake på jobb igjen.

januar 11, 2012 in Hverdagen

Jeg er opptatt av at livet ikke skal fremstå som helt smertefritt på bloggen, ettersom livet består av opp- og nedturer, og jeg liker egentlig ikke at vi mennesker er så opptatt av å fremstå som perfekte. Jeg har null planer om å blottlegge hele sjela mi, men de sidene som jeg er klar for at verden kan vite ser jeg ikke noe poeng i å ikke skrive om. So here it comes, min opplevelse av å komme tilbake på jobb etter å ha vært borte i over et år.

De siste månedene har jeg gledet meg til å komme tilbake på jobb. Skikkelig! Selv om det har vært koselig å være sammen med Ane hver dag så føltes det ofte litt ensomt, og det ble mye av det samme. Innimellom følte jeg meg bare som «mamman til Ane» og ikke i det hele tatt som «Anne Lotte», noe som tidvis ikke var like enkelt. Jeg så frem til å være bare meg litt igjen, til å få møte mange nye mennesker, ha en hverdag som ikke var lik hver dag, og ikke minst komme meg ut litt alene.

Jeg hadde første dag på jobb i går, og det var over hodet ikke som jeg hadde sett for meg. Det jeg ikke hadde tenk så mye på er at ting forandrer seg i løpet av et år, det er ikke lenger de samme rutinene der, ting har byttet plass, ting blir gjort på andre måter, og ikke minst så er jeg annerledes, og jeg er «ny» igjen. Jeg liker det ikke. Jeg vet at jeg er flink til å jobbe, og jeg vet at jeg gjør så godt jeg kan. Ikke minst så vet jeg at jeg føler meg trygg på jobb, det er liksom min plass, og det har, mer eller mindre alltid, vært gøy å være på jobb, snakke med alle de menneskene jeg møter, treffe kolleger osv.

Hele dagen startet med at klærne mine ikke lenger hang i skapet mitt på jobb, så jeg måtte bla meg igjennom alt jeg fant av tøy. Greit nok, det skulle jo ikke være noe problem. Men det eneste jeg fant var jo stort nok til å romme en elefant, og jeg følte meg som en maskulin skapning kledd i en søppelsekk. Great! Vel, jeg prøvde å drite i det.

Etter noen minutter viste det seg at jeg skulle jobbe alene. Og det var det jeg fryktet mest med å komme tilbake, å bli alene første dag. Alt var jo helt nytt igjen. Jeg følte at jeg ikke fikk til noe som helst, den eneste som ville være vennen min den dagen var oppvaskmaskina, fordi den hadde ikke forandret seg. Alt annet var skummelt, veldig skummelt. Jeg sto i oppvasken lenge, alt ble skrubbet ekstra nøye før det fikk sin runde i maskinen. Egentlig hadde jeg mest lyst til å kjøre gråtende til barnehagen, ta med meg Ane hjem, og føle meg trygg igjen. Men jeg kunne jo ikke bare dra, det satt jo mange mennesker og ventet på lunsjen sin. Jeg prøvde å ta meg sammen, men det var ikke så lett. Følelsen av å være udugelig var alt for dominerende i meg. Jeg beit meg i tunga, og gikk ut til de sultne mannfolka som venta på mat. Jeg kan ikke huske at jeg klarte å se noen av dem i øynene en gang, fordi jeg var så redd. Det eneste jeg husker er at det var verre enn første gang jeg gikk ut den døra, jeg skalv som et aspeløv når jeg skulle rydde, mista ned kniver og gafler i hytt og pine, og det føltes som om alt jobbet imot meg. Jeg fikk ikke til noe, og følte meg mer ubrukelig enn noen gang tidligere!

Sakte men sikkert gikk dagen mot slutten, og jeg hadde fortsatt null følelse av kontroll, trygghet og den gleden jeg trodde jeg skulle ha. Jeg ville bare skifte, dra hjem, begrave meg under dyna, og aldri komme frem igjen! I morgen venter dag nr. 2, og jeg har mest lyst til å brekke foten eller få omgangssyke, sånn at jeg slipper å gå dit igjen. Jeg angrer på at jeg gledet meg, og på alle forventningene jeg hadde, alt ble knust, og akkurat nå har jeg aldri lyst til å jobbe en dag mer i hele mitt liv…

Det føles tungt, det er trist, og det er skummelt. Jeg har lenge følt at det er på jobb jeg er meg selv, men nå er det hele bare veldig, veldig skummelt, og jeg vil ikke tilbake. Hvor har da jeg blitt av? Forsvant hele meg når jeg ble mor?

De første dagene som barnehage-jente.

januar 6, 2012 in 06-12 mnd

Ane kunne nok ikke hatt en bedre start på livet som barnehage-jente. Den første dagen gikk jo fantastisk, og hun blir bare tryggere og tryggere! Det varmer hjertet mitt å se at hun koser seg sånn der. Hun er blid stortsett hele tiden, leker godt med de andre barna, koser med de som jobber der, sover godt, spiser bra, og utforsker alt som kan utforskes.

Den andre dagen vi var der var jeg også sammen med henne hele dagen, da var vi der litt lengre enn den første dagen og vi hadde med vogna så hun kunne prøve å sove der. Etter vi kom dit krabbet hun bort til de andre barna og lekene nesten med en gang jeg satte henne ned. Hun enset nesten ikke at jeg var i rommet en gang. Innimellom så hun meg og kom krabbene bortover for å få en kos eller lugge meg litt i håret, men det var akkurat som om hun ble overrasket når hun så at jeg satt der, så fokuset hennes var alle andre plasser enn hos meg. Hun var veldig nyskjerrig på barna på de andre avdelingene, så avdelingslederen tok henne med seg, de gikk en tur og hilsa på mange av barna, og en del av de andre voksne som var der. Hun sov godt i vogna si, og etter fruktmåltidet dro vi hjem igjen – med ei veldig sliten, men fornøyd jente.

Tredje dagen var den første dagen hun skulle få være der alene. Jeg var der i ca en time, men denne dagen var det enda mindre nøye for henne hvor jeg var, så når jeg skulle dra var det null problem. Jeg ga henne en klem og sa hadet, og hun så litt på meg før hun begynte å leke seg igjen. Jeg var hjemme i noen timer før jeg dro tilbake for å hente henne. Hun ble veldig glad for å se meg og jeg fikk en skikkelig våt nuss, men alt hadde gått veldig bra. En time med søvn, to brødskiver til lunsj, litt utelek, og ingen gråting. De skulle til å spise frukt når vi kom, og jenta elsker det så vi var der til hun hadde spist sammen med de nye vennene sine.

Nå er vi altså på fjerde barnehagedag, og i dag skal hun få være litt lenger alene der. Vi leverte henne klokka 9, og satt der i ca 20 minutter før vi bestemte oss for at vi egentlig bare kunne dra igjen. Hun bryr seg jo ikke om at vi er der uansett, så det er jo bare hjertet mitt som prøver å fortelle meg at jeg må være der å passe på henne. Men jeg ser jo når jeg sitter der at det ikke er av noen særlig betydning for henne om jeg befinner meg i samme rom eller ikke. Og vi bor jo 2-3 minutter unna, og om det skjer noe så ringer de jo.

Det er ikke så lett å innse at hun har blitt så stor, og at hun ikke er avhengig av meg hele dagen. Jeg vet ikke helt om jeg liker tanken på at nå skal det være sånn, hver uke, helt til hun plutselig er så stor at hun flytter ut. Men det blir sikkert litt bedre når jeg skal begynne på jobb igjen også. Jeg prøver å gi meg selv noe å gjøre mens jeg sitter hjemme, ellers blir jeg bare sittende å tenke på hva hun gjør, hvordan hun har det, og at jeg ikke er der. Da får jeg helt vondt i hjertet, tiltross for at jeg egentlig vet at hun koser seg og har det bra. I går rydda jeg bort julepynten, og nå skal jeg rydde og vaske litt. Så skal jeg dra i barnehagen og ta med prinsessa mi hjem igjen. Det beste med at hun er i barnehagen er at jeg har litt større tålmodighet og enda mer lyst til å leke med henne når hun kommer hjem, så da får hun masse oppmerksomhet som tidligere var fordelt utover en hel dag. Og ikke minst så er det så fantastisk å se hvor glad hun blir når jeg kommer inn døra etter å ha vært borte noen timer. Jeg tror dette blir bra. Nei, jeg vet det blir bra, hjertet mitt klarer bare ikke helt å være med på det. Men det må jeg vel bare jobbe litt med, så lenge hun trives så blir det bra.

Første dag i barnehagen.

januar 2, 2012 in 06-12 mnd

I dag startet en helt ny hverdag for oss. Vi sto opp, kledde på oss, spiste frokost, og pakka barnehagesekken, før vi satte kursen mot barnehagen. Både jeg og Stian var med, og vi var veldig spente! Når vi kom dit var mange av de større barna ute å lekte, noen av de små lå å sov, men det var likevell mange nye mennesker for Ane. Vi gikk inn og fant avdelingen hun skulle starte på, der ble vi godt mottatt av noen ansatte og noen små gutter. I dag var det nemlig bare Ane og guttaboys som var der, foreløbig er det kun en jente til på denne avdelingen. Men det kommer flere i løpet av de nærmeste månedene. Og om jeg forsto det riktig så blir de 12 småttiser i mars, ettersom de da får en ny voksen også.

Ane var litt forsiktig de første minuttene, holdt seg godt fast i oss, og passa godt på å ikke komme for langt unna. Men etter en liten stund ble lekene for spennende, og hun fant seg godt til rette. Hun klatra nærmest opp i fanget på de som var på jobb, hun lekte med de andre barna – dvs prøvde å stjele lekene de hadde. Krabba glad rundt om kring, kikka i alle skuffer og skap hun fikk opp, smakte på alle lekene hun tok i, og hun delte gjerne ut kyss til alle som ville ha, spesielt en liten tass på snart 1 år som helst ville slippe.

Vi var der i noen timer før hun ble veldig trøtt og vi valgte å dra hjem etter lunsj ettersom vi ikke hadde med vogna hennes så hun kunne sove. Men på den tiden vi var der rakk hun å bli veldig trygg, og å bli litt kjent både med de voksne, barna og plassen. I morgen er det planleggingsdag så da skal vi bare være hjemme, men på onsdag skal vi tilbake igjen, og da skal vi være der litt lenger.

Det er veldig godt at det gikk så bra, jeg var egentlig ikke i tvil om at hun kom til å like det, men det er jo spennende uansett. Jeg grugleder meg til vi kommer skikkelig inn i den nye hverdagen. Det blir veldig godt å komme seg på jobb igjen, få litt ny input, være sosial med kollegaer og kunder, og få noen nye utfordringer igjen, for det er ingen tvil om at det kan bli litt ensformig å gå hjemme i et år. Men jeg er redd for at jeg skal gå glipp av mye. Jeg vil feks være der når hun tar sine første skritt, sier sin første setning osv, og jeg vil nyte hver en dag sammen med henne. Men jeg kan ikke holde henne hjemme til hun blir 18 heller, og jeg tror hun kommer til å kose seg. Hun er et sosialt og aktivt menneske, og barnehagen har uten tvil mye bra å tilby henne. Jeg regner med det bli verst for meg, sånn egentlig..

Årets første tur.

januar 1, 2012 in 06-12 mnd, Foto, Hverdagen

Kvelden i går ble knallbra, og dagen i dag har heller ikke vært så aller værst! Vi startet med en bedre frokost, før vi gikk oss en liten tur i nærområdet. Fordelen med å bo på Hitra er at det er bare å gå ut døra, så er man i marka! Og Ane fikk jo både bæremeis og regnsett til jul, så det måtte jo prøves.

Her er turen i bilder:

Ane var den første som fikk på seg klærne, så hun fikk teste de nye regnklærne sine litt på terassen mens vi kledde på oss.

Klar for å se naturen fra pappas rygg!

Ane blir med onkelen og pappa’n sin for å se på ei jakthytte.

Ut på tur – aldri sur!

Meg og min kjære storesøster!

Ane avsluttet dagen, og startet 2012, med å reise seg rett opp fra gulvet. Uten støtte! Og i morgen starter hun i barnehagen. Hun vokser virkelig alt for fort!