Ane – 10 måneder.

januar 20, 2012 in 06-12 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 8340 gram

Lengde: 72 cm (igjen…)

Lillesnuppa har blitt hele ti måneder, og barnehagejente! Om bare to måneder fyller hun ett år, og det er virkelig vanskelig for meg å forstå.

Barnehagen er fortsatt veldig morsomt, og vi får ofte høre at hun er veldig fornøyd og tillitsfull – noe som selvfølgelig varmer. Hun spiser som en helt, sover godt i vogna si, leker mye og er veldig aktiv. Hun har lagt sin elsk på en mann som jobber på en annen avdeling, og nesten hver dag er hun å finne i hans armer når vi skal hente henne. Han er riktignok også veldig sjarmert av henne, så om hun vil bli løftet opp, så blir hun løftet opp. Og om han går forbi oss i gangen når vi er på tur hjem så blir hun gladelig heller med han. Selv om hun koser seg i barnehagen så er hun veldig sliten på ettermiddagen, da kan hun sitte lenge i fanget å kose seg, og jeg må innrømme at det er veldig deilig at hun endelig har tid til det.

Hun har lært seg å reise seg uten støtte nå, men tør ikke å flytte på beina når hun står, selv om det ser ut som hun skal det veldig ofte. Vi venter i spenning på den dagen det skjer, men egentlig så er det like så greit at hun holder seg på alle fire, det blir mye mindre fall av det. De siste ukene har hun også begynt å klappe og vinke. Jeg klappa sammen med henne mange ganger mens jeg sa «jaaa, braaa» så om noen sier ja eller bra til henne nå så klapper hun! Hun har også forstått at det heter å klappe da, for hun gjør det om vi spør om hun kan det også. Også vinker hun om vi vinker til henne, eller om vi sier hadet. Hun er jo også stor på herming, så hun sier også «ha-ne» (altså hadet) innimellom, men riktignok bare når hun selv vil, og stortsett bare i barnehagen.

Middagen spiser hun nå med gaffel, helt selv, eller vi må stikke gaffelen i maten for henne, men hun har blitt veldig flink til å få den inn i munnen nå, i stedet for over hele kjøkkenet. Det er virkelig gøy å se på henne når hun holder på, det er nemlig ikke så lett å koordinere den hele tiden så gaffelen går inn i munnen både på kryss og tvers!

Hun har sagt bø lenge, men i kveld begynte hun med noe veldig komisk. Jeg pleier jo å legge hendene foran øynene, ta de bort og si bø. Ane tror hun har forstått greia med dette nå, noe hun ikke har, hun setter begge hendene en eller annen vilkårlig plass på hodet (aldri foran øynene), ser på meg, strekker armene i lufta og sier «BØ!» Jeg kan ikke annet enn å le, hun er veldig søt der hun sitter stolt og helt sikker på at hun har forstått hele opplegget!

Det absolutt søteste hun har lært i det siste er at hun koser om jeg spør om å få en kos. Det smelter hjertet mitt fullstendig!