De første dagene som barnehage-jente.

januar 6, 2012 in 06-12 mnd

Ane kunne nok ikke hatt en bedre start på livet som barnehage-jente. Den første dagen gikk jo fantastisk, og hun blir bare tryggere og tryggere! Det varmer hjertet mitt å se at hun koser seg sånn der. Hun er blid stortsett hele tiden, leker godt med de andre barna, koser med de som jobber der, sover godt, spiser bra, og utforsker alt som kan utforskes.

Den andre dagen vi var der var jeg også sammen med henne hele dagen, da var vi der litt lengre enn den første dagen og vi hadde med vogna så hun kunne prøve å sove der. Etter vi kom dit krabbet hun bort til de andre barna og lekene nesten med en gang jeg satte henne ned. Hun enset nesten ikke at jeg var i rommet en gang. Innimellom så hun meg og kom krabbene bortover for å få en kos eller lugge meg litt i håret, men det var akkurat som om hun ble overrasket når hun så at jeg satt der, så fokuset hennes var alle andre plasser enn hos meg. Hun var veldig nyskjerrig på barna på de andre avdelingene, så avdelingslederen tok henne med seg, de gikk en tur og hilsa på mange av barna, og en del av de andre voksne som var der. Hun sov godt i vogna si, og etter fruktmåltidet dro vi hjem igjen – med ei veldig sliten, men fornøyd jente.

Tredje dagen var den første dagen hun skulle få være der alene. Jeg var der i ca en time, men denne dagen var det enda mindre nøye for henne hvor jeg var, så når jeg skulle dra var det null problem. Jeg ga henne en klem og sa hadet, og hun så litt på meg før hun begynte å leke seg igjen. Jeg var hjemme i noen timer før jeg dro tilbake for å hente henne. Hun ble veldig glad for å se meg og jeg fikk en skikkelig våt nuss, men alt hadde gått veldig bra. En time med søvn, to brødskiver til lunsj, litt utelek, og ingen gråting. De skulle til å spise frukt når vi kom, og jenta elsker det så vi var der til hun hadde spist sammen med de nye vennene sine.

Nå er vi altså på fjerde barnehagedag, og i dag skal hun få være litt lenger alene der. Vi leverte henne klokka 9, og satt der i ca 20 minutter før vi bestemte oss for at vi egentlig bare kunne dra igjen. Hun bryr seg jo ikke om at vi er der uansett, så det er jo bare hjertet mitt som prøver å fortelle meg at jeg må være der å passe på henne. Men jeg ser jo når jeg sitter der at det ikke er av noen særlig betydning for henne om jeg befinner meg i samme rom eller ikke. Og vi bor jo 2-3 minutter unna, og om det skjer noe så ringer de jo.

Det er ikke så lett å innse at hun har blitt så stor, og at hun ikke er avhengig av meg hele dagen. Jeg vet ikke helt om jeg liker tanken på at nå skal det være sånn, hver uke, helt til hun plutselig er så stor at hun flytter ut. Men det blir sikkert litt bedre når jeg skal begynne på jobb igjen også. Jeg prøver å gi meg selv noe å gjøre mens jeg sitter hjemme, ellers blir jeg bare sittende å tenke på hva hun gjør, hvordan hun har det, og at jeg ikke er der. Da får jeg helt vondt i hjertet, tiltross for at jeg egentlig vet at hun koser seg og har det bra. I går rydda jeg bort julepynten, og nå skal jeg rydde og vaske litt. Så skal jeg dra i barnehagen og ta med prinsessa mi hjem igjen. Det beste med at hun er i barnehagen er at jeg har litt større tålmodighet og enda mer lyst til å leke med henne når hun kommer hjem, så da får hun masse oppmerksomhet som tidligere var fordelt utover en hel dag. Og ikke minst så er det så fantastisk å se hvor glad hun blir når jeg kommer inn døra etter å ha vært borte noen timer. Jeg tror dette blir bra. Nei, jeg vet det blir bra, hjertet mitt klarer bare ikke helt å være med på det. Men det må jeg vel bare jobbe litt med, så lenge hun trives så blir det bra.