Tilbake på jobb igjen.

januar 11, 2012 in Hverdagen

Jeg er opptatt av at livet ikke skal fremstå som helt smertefritt på bloggen, ettersom livet består av opp- og nedturer, og jeg liker egentlig ikke at vi mennesker er så opptatt av å fremstå som perfekte. Jeg har null planer om å blottlegge hele sjela mi, men de sidene som jeg er klar for at verden kan vite ser jeg ikke noe poeng i å ikke skrive om. So here it comes, min opplevelse av å komme tilbake på jobb etter å ha vært borte i over et år.

De siste månedene har jeg gledet meg til å komme tilbake på jobb. Skikkelig! Selv om det har vært koselig å være sammen med Ane hver dag så føltes det ofte litt ensomt, og det ble mye av det samme. Innimellom følte jeg meg bare som «mamman til Ane» og ikke i det hele tatt som «Anne Lotte», noe som tidvis ikke var like enkelt. Jeg så frem til å være bare meg litt igjen, til å få møte mange nye mennesker, ha en hverdag som ikke var lik hver dag, og ikke minst komme meg ut litt alene.

Jeg hadde første dag på jobb i går, og det var over hodet ikke som jeg hadde sett for meg. Det jeg ikke hadde tenk så mye på er at ting forandrer seg i løpet av et år, det er ikke lenger de samme rutinene der, ting har byttet plass, ting blir gjort på andre måter, og ikke minst så er jeg annerledes, og jeg er «ny» igjen. Jeg liker det ikke. Jeg vet at jeg er flink til å jobbe, og jeg vet at jeg gjør så godt jeg kan. Ikke minst så vet jeg at jeg føler meg trygg på jobb, det er liksom min plass, og det har, mer eller mindre alltid, vært gøy å være på jobb, snakke med alle de menneskene jeg møter, treffe kolleger osv.

Hele dagen startet med at klærne mine ikke lenger hang i skapet mitt på jobb, så jeg måtte bla meg igjennom alt jeg fant av tøy. Greit nok, det skulle jo ikke være noe problem. Men det eneste jeg fant var jo stort nok til å romme en elefant, og jeg følte meg som en maskulin skapning kledd i en søppelsekk. Great! Vel, jeg prøvde å drite i det.

Etter noen minutter viste det seg at jeg skulle jobbe alene. Og det var det jeg fryktet mest med å komme tilbake, å bli alene første dag. Alt var jo helt nytt igjen. Jeg følte at jeg ikke fikk til noe som helst, den eneste som ville være vennen min den dagen var oppvaskmaskina, fordi den hadde ikke forandret seg. Alt annet var skummelt, veldig skummelt. Jeg sto i oppvasken lenge, alt ble skrubbet ekstra nøye før det fikk sin runde i maskinen. Egentlig hadde jeg mest lyst til å kjøre gråtende til barnehagen, ta med meg Ane hjem, og føle meg trygg igjen. Men jeg kunne jo ikke bare dra, det satt jo mange mennesker og ventet på lunsjen sin. Jeg prøvde å ta meg sammen, men det var ikke så lett. Følelsen av å være udugelig var alt for dominerende i meg. Jeg beit meg i tunga, og gikk ut til de sultne mannfolka som venta på mat. Jeg kan ikke huske at jeg klarte å se noen av dem i øynene en gang, fordi jeg var så redd. Det eneste jeg husker er at det var verre enn første gang jeg gikk ut den døra, jeg skalv som et aspeløv når jeg skulle rydde, mista ned kniver og gafler i hytt og pine, og det føltes som om alt jobbet imot meg. Jeg fikk ikke til noe, og følte meg mer ubrukelig enn noen gang tidligere!

Sakte men sikkert gikk dagen mot slutten, og jeg hadde fortsatt null følelse av kontroll, trygghet og den gleden jeg trodde jeg skulle ha. Jeg ville bare skifte, dra hjem, begrave meg under dyna, og aldri komme frem igjen! I morgen venter dag nr. 2, og jeg har mest lyst til å brekke foten eller få omgangssyke, sånn at jeg slipper å gå dit igjen. Jeg angrer på at jeg gledet meg, og på alle forventningene jeg hadde, alt ble knust, og akkurat nå har jeg aldri lyst til å jobbe en dag mer i hele mitt liv…

Det føles tungt, det er trist, og det er skummelt. Jeg har lenge følt at det er på jobb jeg er meg selv, men nå er det hele bare veldig, veldig skummelt, og jeg vil ikke tilbake. Hvor har da jeg blitt av? Forsvant hele meg når jeg ble mor?