Ane – 11 måneder.

februar 27, 2012 in Utviklingen det første året

Etter Ane startet i barnehagen har dagene flydd forbi fortere enn noen gang. Og jeg kjenner at følelsen av å få for lite tid med henne absolutt har meldt sin ankomst, men det er nok dessverre hverdagen som har banka på døra her i Melkvika også.

Selv om hun for meg ikke har vært baby siden hun var 3-4 måneder, så går det mer og mer opp for meg at hun faktisk holder på å bli stor. Nå har hun lært å gå! Hun kryper riktignok mer enn hun går, men det blir flere og flere skritt for hver dag, og om hun har godt tid kan hun gjerne gå. Om vi prøver å få henne til å gjøre det derimot, da vil hun ikke, da slenger hun seg ned på knærne, og går videre på dem, på sin egen merkelige måte. Og hun elsker å klatre, alt som kan klatres på er veldig gøy om dagen, og nå har hun lært å klatre opp i sofaen. Jeg er riktignok ikke så stor fan av det, ettersom hun ikke forstår at hun faktisk kan falle ned når hun kaster seg bakover, men det kommer vel det også. Hun klarter også opp i dukkesenga si, dukkevogna, benken på soverommet er gøy å stå på å se ut vinduet, senga til Baileyz er en god plass å ligge, sitte, bruke som klatrestativ osv. Og om stolen hennes står ved stuebordet, så sitter hun plutselig oppå det, veldig fornøyd! Som sagt, alt skal klatres på eller i.

Hun har også begynt å si «hei». Nå sier hun «hei» til nesten alt og alle. Og i de siste dagene så har hun begynt å si «do», gudene kan vite hva det betyr og hvorfor hun sier det, men hun elsker doen. I dag hadde Stian glemt å ha igjen døra dit, så mens jeg kledde på meg sto hun å leika med den wc-duck-greia nedi doen. Herlig? Vel, den var iallefall rein. Og hun ble pent nødt til å vaske fingrene etterpå. Hun brummer også, skikkelig knurring. Sikkert lært det av Baileyz tenker jeg..

Den siste tiden har hun fått øynene opp for å ta ting ut av bokser, kasser osv. Hun har en koffert hun pakker duplo oppi, har igjen lokket, så åpner hun og tar det ut, pakker det nedi igjen, tar det opp. Ja, sånn går egentlig dagene. To dager de siste ukene har hun funnet pakken med våtservietter i stellebagen sin, og det er samma greia med den også. Kjempegøy når hun har dratt utover en hel pakke våtservietter og slengt dem rundt i gangen. Jeg blir veldig fornøyd da kan man si, men jeg lærer ikke, stellebagen står fint i gangen hver dag, så jeg kan vel egentlig takke meg selv.

Hun har blitt veldig flink til å hjelpe til når hun skal kle av seg. Om jeg tar armene ut av genseren hennes, drar den litt opp på haka, og ber henne ta den av så gjør hun nettopp det. Samme med lua, den drar hun over hodet selv. Hun trenger riktignok litt hjelp av og til, men hun er jo tross alt egentlig bare en baby ennå.

Nå nærmer den store ettårsdagen seg, og jeg er i full gang med å planlegge bursdagskaka. Jeg og Ane har nemlig blitt enig om barbie-kake. Jeg spurte om hun ville ha det, og hun sa ja. Lykkelig uvitende om hva hun har takket ja til. Og jeg er lykkelig uvitende om hvilket prosjekt jeg har tatt på meg…