Ane blogger: Bleiefriii!

februar 11, 2012 in Ane blogger

Ettersom mamma er så travel for tiden, og noen av dere sikkert venter på livstegn fra oss så tar jeg saken i egne hender. Noe jeg også gjorde tidligere i kveld. Tok ting i egne hender altså, ikke blogga.

Jeg er skikkelig lei av at jeg må bruke bleie hele tiden, jeg holder jo liksom på å bli stor jente nå, jeg er jo tross alt snart et helt år! Mamma forstår ikke dette helt, selv om jeg vrir meg hele tiden på stellebordet, ja, jeg reiser meg faktisk opp å flørter med meg selv i speilet også, i håp om at hun skal glemme å ha på meg den forbaska bleien. Men slipper jeg unna? Neida! Jeg kommer liksom aldri igjennom, hun bare tar tak i meg og legger meg ned igjen. Innimellom tar hun den faktisk på meg mens jeg står også. Jeg får ikke bestemme noe selv, jeg.

I kveld er pappa på jobb, så jeg og mamma er hjemme alene. Hun sa at jeg skulle få bade, og for å da gjøre det litt enklere for seg selv så tok hun av meg alle klærne mens hun laga kveldsmat til meg, jeg griser en del skjønner dere. Jeg satt foran speilet i gangen, i bare bleie, å ropa mens jeg klaska på speilet. Plutselig fant jeg en blågrønn dings på bleien min som jeg dro i, også dro jeg i den andre også, så kunne jeg bare krype ut av hele bleien! Fantastisk, ikke sant? At jeg ikke har forstått det før, det var jo lett som bare det!

Mamma sto på kjøkkenet å laga grøt, og jeg tenkte jeg skulle krype bort å vise henne hva jeg hadde klart, hun blir jo alltid så stolt når jeg viser henne noe nytt jeg har lært. Men så kom jeg på hvor nøye hun er på at jeg skal ha bleie hele tiden, så jeg ombestemte meg på halvveien. Akkurat da ropte mamma til meg: «Ane, ka heill du på me’?» Hun sier at hun vet at jeg gjør noe bøll når jeg blir så stille. Neste gang jeg huske å fortsette å rope selv om jeg gjør noe hun ikke er veldig fan av!

Jeg kunne høre at føttene hennes flytta på seg, så jeg kasta meg rundt å prøvde å krype inn på rommet mitt så hun ikke skulle se meg. Jeg rakk det akkurat ikke, så det første mamma så når hun kom ut av kjøkkenet var den bleiefrie rompa mi. Hun begynte å le – det hadde jeg aldri trodd! Og hun lo sikkert i ti minutter, så tok hun på meg en ny bleie før jeg skulle få grøt. Men når jeg først har lært noe nytt så kan jeg jo ikke gjøre det bare en gang, så jeg prøvde å få av bleien under hele kveldmaten også. Uten hell, for da satt jo mamma der å passa på meg…

Nå har jeg nettopp bada, drukket en flaske melk og er klar for senga. Mamma derimot, hun har masse rydding foran seg. Jeg har nemlig lært å åpne det meste av skuffer og skap, og jeg syns ikke alt vi eier å har trenger å ligge gjemt, så jeg kaster det på gulvet før jeg kryper videre til neste skap eller skuffe. Hvorfor skal vi ha så mye om vi ikke skal kunne se det en gang, liksom? Mødre er rare dyr!