Hjemme alene, før og nå.

april 14, 2012 in Tanker og meninger.

Nå sitter jeg alene i sofaen, som jeg ofte gjør. Ane har lagt seg for flere timer siden, og Stian er på jobb. Også slår det meg, hva gjorde jeg når jeg var hjemme alene før? Etter jeg og Stian flytta sammen, og før Ane ble født, var jeg somregel på jobb også på kveldene. Eller så satt jeg å så tv med svigerfar den tiden vi bodde der. Like etter jeg hadde kjørt opp var jeg mye ute med venner, men jeg hadde jo et liv før jeg møtte Stian også.

Når jeg tenker tilbake på tiden når jeg var 16-17 år så bodde jeg jo sammen med mamma, på Byåsen. Jeg var ofte alene på kveldene og også enkelte helger, hun var ofte hos kjæresten sin. Og hva gjorde jeg? Vel, for å si det sånn, det var ikke strikking og husarbeid, sånn som det er nå – om du leser dette mamma, så kan du stoppe her, eller holde deg fast – neida, det var festligheter med gode venner. Hjemmealenefest, uten at jeg fikk lov – beklager mamma, regner med du forsto det den gangen også, men her kommer det, svart på hvitt, og for hele verden. Jeg var, iallefall i mine egne øyne, veldig forsiktig. Det kom aldri noen inn døra som jeg ikke kjente. Vi bodde i blokk, så de som skulle inn måtte først inn i oppgangen, også inn ytterdøra vår, som hadde kikkehull. Leiligheten lå i tredje etasje, så ingen kom seg inn verandadøra eller vinduene. Og jeg var aldri full – jeg var livredd for at ting skulle komme ut av kontroll, sånn som man leser om i avisen. Og jeg holdt meg til reglene i borettslaget, det skulle ikke være bråk etter klokka 23. Og der var jeg streng, jeg fatter ikke at folk orket å komme på fest til meg en gang, så streng var jeg. Og om folk var fulle nok ble de fulgt ut døra til oppgangen og satt på første buss hjem.

Dagen der på gikk med til å rydde febrilsk, vaske kopper, kaste alle ølflasker, støvsuge, og vaske før mamma kom inn igjennom døra. Og jeg var like jævla stressa hver gang! Men helga etter var det på samme viset igjen, hvorfor? Jeg forstår det ikke selv en gang. Men når jeg tenker tilbake på det nå, til tross for at det var gøy å være sammen med alle vennene mine, så er jeg utrolig glad for at det i kveld er pepsi max som er i glasset mitt, uten noe som helst iblandet. Og at det er strikkinga jeg skal kose meg med, ikke drikkeleker. Og at jeg i verstefall må inn å trøste Ane litt om hun våkner, istedet for å være hobbypsykolog for noen som har drukket alt for mye, og gråter en elv fordi flørten ikke har sagt at han elsker henne.

Og når jeg tenker over dette, så lurer jeg på en ting. Mamma, dro du bort i helgene for at jeg for at du syns det var på tide at jeg skulle rydde og vaske skikkelig?

Hitraløpet!

april 14, 2012 in 12-18 mnd, Hverdagen

I dag våkna vi til strålende sol, og jeg fikk en intens trang til å gå tur. Stian skulle jobbe, og jeg kom fram til at det ikke var det samme å gå helt alene. Men rett etter frokost fikk jeg et spørsmål på facebook om jeg skulle jobbe, eller om jeg ble med å gå Hitraløpet. Og jeg var ikke sein å be, 45 minutter etterpå hadde vi pakka sekken, ordna oss, kjørt til Fillan, kjøpt solbriller og var klare til å gå.

Ane ble påkledd og plassert i bæremeisen, og vi la ut på tur sammen med min kjære senterkollega Ann. Vi hadde hørt at deler av løypa ikke skulle være med pga mye snø, noe som etter en stund viste seg å ikke stemme, og ettersom det ikke var særlig godt merket i startet på løypa så gikk vi feil. Vi starta altså i slutten på runden, og gikk imot alle de andre. Men vi fikk hilst på de aller fleste som gikk da, det var ikke så dumt. Ane kosa seg skikkelig, og var blid og fornøyd hele turen. Hun sov vel en halvtime, dinglende på ryggen min. På slutten kjente jeg det godt i lårene at jeg hadde gått med ca 15 kg ekstra på ryggen, men guri så godt det føles nå!

Etter vi kom hjem sov Ane i tre timer, og våkna med feber og ei tann som holder på å trenge igjennom tannkjøttet, Baileyz kapitulerte i solveggen ute, og jeg gikk igang med å lage middag. Ane fikk også dessert, smoothie av bringebær, banan, blåbær, vaniljekesam og appelsinjuice, noe som falt veldig godt i smak. Hun måtte jo selvfølgelig få prøve å drikke den selv. Vel, et bilde sier mer enn tusen ord – hun må ha hull i underleppa! (Og tro det eller ei, men her hadde hun nettopp tørka av seg rundt munnen..)

Needless to say, men hun ble sendt rett i dusjen etterpå, og kjøkkenet trengte en vask.

Ane – 12 måneder.

april 11, 2012 in 06-12 mnd, 12-18 mnd, Utviklingen det første året

Tidlig krøkes den som god sekretær skal bli…

For ett år siden hadde vi en bitteliten baby i armene, vi kjente henne ikke, men det gjorde ingenting, hun var vår, og hun var fantastisk. Nå, ett år senere, kjenner vi henne godt, og hun er hundretusen ganger mer fantastisk enn jeg hadde turt å drømme om da hun lå inni magen min. Det er en ære å få være mamma’n hennes, og hun lyser opp dagen min hver dag.

De siste ukene har hun bare blitt flinkere og flinkere til å gå, og nå går hun nesten alltid. Til og med med vintersko på beina, og det er ikke bare bare for ei lita snuppe. Hun strevde lenge før hun knakk den koden og slutta å snuble i de merkelige greiene vi festa på føttene hennes. Før var hun bare glad i skoene sine om de sto i hylla, nå elsker hun dem når de er på også – da kan hun jo åpne borrelåsene! Jeg lukker dem, hun åpner dem, jeg lukker igjen, og hun åpner, sånn går det hver eneste morgen på tur til barnehagen. Men jeg trøster meg med at hun ikke har forstått at det går an å ta dem av.

Hun snakker mye, ikke som i forståelige ord eller ord som hun forstår betydningen av, men mest kinesisk, eller ett eller annet språk vi ikke kan. Litt norsk kan hun også, men det har ikke kommet så mange nye ord i det siste. Hun sa «tett-ei» en stund, og da var det tydlig at hun mente kosekluten sin, som forøvrig lyder navnet «teddy’n», men nå virker det som hun har helt glemt det, så jeg vet ikke jeg. Det kommer når det kommer, enn så lenge kommuniserer hun veldig godt med kroppsspråk, så det er ingen fare.

Hun har fått et skikkelig temperament! Det er ingenting i veien for at denne jenta vet hva hun vil, og hun prøver det hun kan for å få viljen sin. Hun hyler, skriker, vrir seg, og er du innenfor intimsonen hennes så klepper hun tak i deg også, med neglene. Ikke serlig godt akkurat, men det er vel noe man må regne med. Heldigvis har vi fortsatt mange triks i ermet, og hun er stortsett veldig blid å fornøyd, men har hun først blitt sint så er hun det til gangs også.

Oppmerksomhet er det beste hun vet. Og hun storkoser seg i store forsamlinger, hun ler med om vi ler, og om vi ikke ler så presser hun ut latter etter latter for at vi skal le av henne. Hun tuller og tøyser mye, og jo flere folk som ser på henne, jo bedre er det! Og alt hun ikke får lov til er kjempegøy! Typisk, hæ? Hun løper fortere enn balansen hennes takler når hun bestemmer seg for at hun skal sitte på Baileyz som ligger i senga si. Her gjelder det å ikke sove i timen altså, for gurimalla hvor fort det går!

Når vi spiser og hun er forsynt strekker hun ut hånda og sier «ta’a», noe som betyr takk. Hun tar oss altså i hånda når hun sier takk for mat, og når hun har gjort det så tar hun av seg smekken, eller prøver iallefall, det er ikke alltid like lett. Hun har også blitt veldig flink til å spise både med skje og gaffel, og hun gir bestikket sitt til oss om hun vil ha hjelp til å få på maten, det er nemlig en skikkelig utfordring for henne. Men hun jobber med saken! Glass har hun ikke helt fått teket på ennå, hun har fortsatt et stort hull i underleppa, så stort at hun gjerne tømmer vannet sitt rett i fanget fordi hun ikke klarer å forstå at det renner ut når hun bekker litt på glasset sitt.

Yndlingsleken hennes for tiden er å plukke opp en ting og gå å gi det til noen, og hente en ny ting å levere. Sånn kan hun holde på lenge! Helt til hun blir lei, og heller går å plukker dvdene ut av coveret sitt, eller drar utover alt vi har i de nederste kjøkkenskuffene. Heldigvis har hun blitt veldig flink til å legge ting oppi skuffene igjen også, så da er det litt mer greit enn det var når hun bare dro det utover.

Og ja, dette innlegget skulle egentlig vært postet for noen uker siden. Men jeg skreiv det ferdig, lagra det mens jeg leita etter et bilde å ha med, glemte hele greia, og trykka aldri «publish» – sånn kan det gå!

Også har jeg kommet frem til at jeg har skrevet nok måned-for-månedsoppdateringer om utviklingen hennes. Fra nå av blir det nok skrevet etterhvert som det skjer spesielle ting.

Ane – 1årsfotografering!

april 1, 2012 in 12-18 mnd, Foto

Her kommer noen av bildene etter ettårsfotograferingen av Ane. Jeg innser at jeg må lære meg å redigere bakgrunnen på studiobilder, men jeg får det ikke til, det er en skikkelig drittjobb – prøv heller å fokusere på den nydelige jenta!