18 måneder.

september 19, 2012 in 18-24 mnd

I dag er det 18 måneder siden Ane ble født. Det er helt rart. Da var hun liten, helt uskyldig og fullstendig avhengig av oss for å klare seg. Nå løper hun rundt her hver eneste dag, snakker som en foss (dog mye uforståelig), river hus, stjeler kjeks fra kjøkkenet, og gjør alt for at folk skal le av henne. Hun har blitt en skikkelig villstyring av en klovn, men selvfølgelig verdens herligste!

Hun er uten tvil det mennesket i verden som betyr mer enn noe annet for meg. Dette med morsfølelse tror jeg er noe man virkelig ikke kan klare å forstå før man sitter der med ett nyfødt menneske som er ditt ansvar. Livet får liksom plutselig en mening! Det er utfordrende og slitsomt også, og jeg er den første til å innrømme at enkelte dager har jeg mest lyst til å levere henne hos nabo’n og si: «Her! Vær så god, nå kan du låne henne litt, du!» – iallefall i den fasen hun er i nå. Men så tvinner hun meg rundt lillefingeren med å stryke meg over kinnet og gi meg en kos, vise meg noe nytt hun har lært, eller enkelt og greit sjarmere meg i senk med de nydelige blå øynene sine.

Det er fantastisk å se en baby bli til et barn, personligheten og meningene kommer frem mer og mer for hver dag som går. Ane har liksom gått fra å være en liten bylt med kjøtt, blod, puls og skrikelyder til å bli ei jente. Hun er ei veldig bestemt ei også. Går ikke ting hennes vei så blir det bråk. Får hun ikke kjeks før middagen så går hun bananas, tar jeg tallerkenen hennes før hun selv mener at hun er ferdig eller hun syns den er tom så blir hun gal, og om hun vil hoppe på trampolina så skal hun det. Det er vel bare sånn vi jenter er, er det ikke?

Nå som hun har blitt såpass stor så forstår hun veldig mye, det er svært få ting hun ikke forstår om vi sier hun må gjøre noe. Hun forstår sammenhengen i det meste, og når hun plutselig her en dag satt med isen sin, så strengt på hunden som sto under stolen å så på henne, og sa: «NÆI, BEI-IS!» (oversatt: Nei, Baileyz) måtte jeg le. Hun kan da vel neppe ha det fra meg, eller?

Hun vil helst gjøre alt selv. Kle på seg, spise, pusse tenner, vaske seg, slå på lyset. You name it, denne jenta skal ikke ha hjelp til noe, med mindre hun ber om det! Det er veldig positivt, og hun får stortsett prøve alt, og styre litt med det. Det må jo liksom til for at hun skal lære ting, problemet er bare at jeg får ikke ta av henne den buksa hun bruker som lue og pakke beina hennes inni den. Så om vi skal være effektive kan dette fort bli en utfordring.

Grensetesting er også noe hun har blitt veldig god på. Hun ser på meg en et skikkelig lurt smil, før hun snur vannskåla til hunden opp neg på kjøkkengulvet. Og om jeg sier nei så gjør hun det en gang til. Hun er liksom ikke i tvil om at det ikke er lov, hun vet det, veldig godt. Og om jeg bruker en litt strengere tone så ler hun av meg – høyt! Jeg prøver å forklare henne på en skikkelig måte hvorfor ting ikke er lov, men hun bryr seg ikke så hardt om det. Avledning funker veldig skjelden nå om dagen, så det hender jeg river meg i håret og priser meg lykkelig for at hun trenger mye søvn og legger seg tidlig. Spesielt de dagene der hun bruker all sin tid på å prøve å sette seg på hunden, som er halvparten av hennes kroppsvekt. Da gjelder det å ha øyne i nakken så ikke hunden brekker ryggen eller Ane blir bitering.

Det å være mamma er både spennende, morsomt, utfordrende og frustrerende. Men jeg liker det!