Sykdom.

januar 30, 2013 in Hverdagen

Ane har nå gått i barnehagen litt over ett år, og veldig mange forteller om x-antall sykedager etter barnet starter i barnehagen. Vi har vært heldige, selv etter så mange runder de fleste i barnehagen hennes har hatt med omgangssyke, influensa, vannkopper osv. så har Ane vært frisk. Litt snørr innimellom, men hun har ikke vært syk. Kun hatt litt feber og vært litt dårlig i magen når tennene kom, men med en gang de var igjennom var det over.

I helga ble hun syk. Kokende varm, skikkelig slapp, lite matlyst, og foretrakk å ligge på sofaen. Ikke lik seg selv med andre ord. Men på mandag var hun fast bestemt på at hun skulle ut på tur. Formen hennes var bedre, så jeg satt henne godt påkledd i vogna og gikk en liten tur med henne. Hun la seg når vi kom hjem, i senga vår ettersom alt i hennes seng var til vask etter en hostekule som endte i at hun kasta opp masse slim natta før, og når hun kom tuslende ut på stua igjen spurte hun etter brødskive med salami – og vips så var hun frisk!

Samme dag ble Stian i dårlig form, og på kvelden fikk jeg det også. Dagen etter måtte hun jo være hjemme fra barnehagen fordi de skal ha en feberfri dag før de kommer tilbake. Stian hadde mannefeber, så han var naturlignok dødssyk, og jeg var vel strengt tatt ikke i særlig mye bedre form enn han. Jeg prøvde så godt jeg kunne å bli med både på å mate dukkene hennes og å tegne, men følte over hodet ikke at jeg strakk til. Utpå ettermiddagen kjørte Stian henne til svigermor, og hun sov der i natt. Og takk gud for det! Vi jamra oss om hverandre her i går, og gikk å la oss klokka 8. På slike dager er det fantastisk å ha familie i nærheten som hjelper til når vi trenger det.

I dag er formen min bedre. Min bedre halvdel ligger fortsatt i senga, men han kommer seg han også. Nå sitter jeg her og har dårlig samvittighet for å ha vært syk. Jeg kan overhodet ikke noe for det, det er jo ikke noe jeg kan styre. Men jeg får helt vondt av den stakkars jenta som gikk rundt her i går mens mamman og pappan hennes lå halvdøde å så på henne. Hodet mitt verker fortsatt om jeg prøver å få gjort noe, og huset trenger virkelig en ryddesjau, men jeg klarer ikke. Men om jeg sitter på sofan føler jeg meg liksom i ok stand. Det er frustrerende! Men jeg savner solstrålen min, og jeg gleder meg til å hente henne i barnehagen. Tanken min er at vi skal spise middag, slenge oss på sofan å se litt drømmehagen og lese bøker. Det er ting hun liker som jeg føler at jeg kan klare i dag. Men før jeg kjører for å hente henne bør kjøkkenet nesten ryddes, så jeg bør vel bare starte..

Ane Jeg regner med at kokke-Ane mer enn gjerne hjelper til med middagen i dag også.

 

Foreldre og dobbeltmoral.

januar 27, 2013 in Tanker og meninger.

De siste dagene har jeg tenkt litt på hvordan vi foreldre fungerer, vi er faktisk høyst merkelige skal jeg si dere. Og ja, det er vilkårlig om det er mamma eller pappa, og gutter eller jenter som blir brukt som eksempler – det gjelder alle uansett hvilket kjønn som blir nevnt.

Se for dere følgende: en liten baby sitter ved matbordet, og for å få i junior mat så sier pappa: «Tut-tut! Brooom. Åpne garasjen!» Og babyen gaper opp og spiser som en helt. 3 år senere så får junior kjeft for å leke med maten. Og hvem er det som har lært han det?

En mor går rundt med en baby på skulderen, hun har nemlig vondt i magen sin, og etter noen timer så er det jubel i stua når lillesøster endelig får opp rapen, eller promper skikkelig. Mor blir kjempeglad! Men hvilke reaksjoner får storesøster, som sitter på gulvet å leker, om hun raper eller promper?

En pappa forklarer jentungen sin at det er viktig å bruke hjelm når hun sykler fordi hun kan falle å slå seg, men bruker han hjelm selv? Han kan vel også sykle seg av? Og det er vel også mulig for han å skade seg?

Barna får beskjed om å være stille mens foreldrene snakker, men er vi like flinke til å behandle barna med den samme respekten?

Mange har lange kamper for å få barna til å bruke refleksvest, men vi går ikke foran som et godt eksempel og bruker det om vi skal ut å gå i mørket, gjør vi vel?

Og hva med de som kaster ungene i lufta, kiler, leker og ler, og når ungen er i 110, blir irritert fordi ungen ikke faller til ro når han skal sove?

Vi prøver også å lære barna våre at de ikke skal lyve, men det er vi som sier «neeida, det gjør ikke vondt!» når de skal få sprøyter.

Denne listen med eksempler kunne fortsatt i det uendelige. Og jeg er helt sikker på at flere kan kjenne seg igjen i iallefall noen av punktene. Og poenget er ikke å fortelle noen at det de gjør er feil, jeg tviler på at junior i det hele tatt husker at det var pappa som lærte han at man kan leke billeker med maten, og jentungen blir nok neppe skadelidende av at pappan ikke bruker hjelm den dagen han sykler seg rett ned i ei grøft. Men vi hadde kanskje ikke hatt vondt av å prøve å se enkelte ting med barnets øyne, og reflektere litt over hvordan vi velger å håndtere enkelte situasjoner?

Livet.

januar 16, 2013 in Hverdagen

De siste 8 månedene har vært krevende for meg. Veldig krevende. Jeg har uten tvil lært mye, både om organisering, ledelse, planlegging, utførelse, og ikke minst meg selv. Men det har krevd mye også, alt for mye til at jeg vil anbefale det for andre med småbarn og en mann som jobber godt over gjennomsnittet med timer i løpet av uka. Det har tatt alt jeg har av hjernekapasitet og energi, og vel så det. Innimellom var jeg så sliten at når jeg kom hjem etter jobb at jeg nesten ikke huska at jeg hadde kjørt derifra, og det er ikke mye forsvarlig å forlate senga igjen når du har brukt hele natta på å vri deg frem og tilbake i egne tanker, og fått én og en halv time søvn før neste dag klasker deg i panna og det er bare å henge med.

Når jeg sto midt oppi alt så hadde jeg lyst til å brekke foten hver eneste dag, i håp om at noe skulle nekte meg å fortsette som jeg gjorde. I dag ser jeg tilbake på det som en lærerik tid. Om noen hadde spurt meg om å gjøre det samme igjen hadde jeg tenkt h***ette heller! og takket høflig nei, men det er nok uten tvil de 8 månedene i løpet av min arbeidskarriere som har gitt meg mest også. Nå som jeg har fått pusten tilbake, og kan se forbi hvor sliten jeg var så vet jeg at jeg gjorde en god jobb, en veldig god jobb faktisk, tatt i betraktning hvilke kunnskaper jeg hadde når jeg tok på meg jobben, og hvordan jeg hadde det.

Nå er kafeteriaen lagt i armene på sin nye driver, og jeg har hoppet inn på kontoret sammen med Stian. Det er nye utfordringer, og massevis jeg ikke kan, men det er langt ifra like mye stress, og selv om jeg savner noen av jentene jeg delte dagene mine med tidligere så føles det overraskende greit å jobbe rett ved pulten hans hver dag også. Iallefall så langt. Jeg er spent på hvordan det vil fungere å være så mye sammen på sikt, men jeg tror vi kan være et bra team i arbeidssammenheng også.