Prosjekt «storjente».

august 7, 2013 in 2-3 år

Ane er veldig opptatt av å være stor og flink jente for tiden. Helst vil hun begynne på skolen også. Jeg var klar over at hun alltid har hatt det litt travelt altså, men travelt skal hun ikke ha det da! Heldigvis er det noe som setter en stopper for skoleplanene hennes foreløbig, men snart begynner hun på ny avdeling i barnehagen og det blir stas!

I vår snakka vi mye om at vi kunne gi bort smokkene hennes til lammene på nabogården, og hun var veldig enig. Hun var stor, og de var babyer, men hun holdt godt på smokken sin når vi var der når lammene var nyfødte. Vi snakka litt mer om det etter vi kom hjem, og hun forsto nok at dette var noe hun var kjempeflink om hun gjorde så neste gang vi gikk på tur dit sa hun plutselig: «her lammet du ska få smokken min!» helt på eget initiativ. Og etter det var det nesten ikke ett ord om smokken. Hun kunne spørre etter den de første dagene, men når vi sa at den hadde hun jo gitt bort så sa hun bare: «ja, æ e stor jente no, æ.»

Smokkeslutt

Nå i det siste har truser vs bleier liksom vært det store spørsmålet. Hun ville helst ha truse hele tiden, men vi har holdt igjen litt ettersom hun hadde litt doskrekk, og tenkt at en myk overgang måtte være det beste. I løpet av ferien har hun gått mye naken på terassen i finværet og alltid løpt til potta eller doet når hun måtte tisse, og jeg bestemte meg for at når vi kom hjem fra Sandnes skulle hun få prøve seg ordentlig. Vi gikk på truseshopping og jenta var stoltere enn noen gang! Samme dagen hadde hun et par uhell, men det gikk over all forventning så hun fikk bruke truse de påfølgende dagene også. Nå har hun vært bleiefri på dagtid i en uke, og jeg kan telle uhellene på en hånd! Til og med i barnehagen går det knirkefritt! Før barnehagen begynte igjen var hun veldig innstilt på at hun hadde slutta med bleie så det var en kamp hver kveld å få på henne bleien. Vi ble enige om at hun skulle få prøve en dupp i barnehagen uten bleie og om det gikk fint så skulle hun få prøve på natta også. Hun sover nemlig ikke dupp hjemme lenger. Og det var ei stolt frøken som fikk ha på seg truse når hun skulle legge seg på mandag. Enda stoltere var hun når hun sto opp på tirsdag og senga hennes var helt tørr! I natt kom hun gråtende inn til oss å fortalte at det var vått i senga hennes, men hun drakk veldig mye før hun la seg i går så vi får bare prøve oss litt frem i forhold til om vi evt skal vekke henne for å gå på do når vi legger oss eller ikke de dagene hun drikker mye på kvelden.

Jeg har laget ett belønningsskjema for henne så hun får en stjerne for hver dag/natt uten uhell og en om hun bæsjer på do ettersom det fortsatt er litt skummelt. Og det har vært stor suksess så snart får hun ny barnehagesekk!

Belønningsskjema

Begge bildene er hentet fra instagram. Følg meg gjerne der!

 

Pannelugg.

april 3, 2013 in 2-3 år

PanneluggPappan i huset har lenge ment at vi må klippe håret til Ane. Jeg var egentlig ikke enig. Jeg syns hun var kjempesøt når hun endelig fikk nok hår til å kunne bruke spenner og strikk, men etter jeg begynte å jobbe frokostvakt så jeg ikke er her når hun steller seg før barnehagen, har jeg mange ganger hentet henne i barnehagen med masse hår i ansiktet. Og nå jobber hun virkelig med å bli selvstendig, hun skal gjøre og bestemme alt selv. Så vil hun ikke ha strikk i håret, ja, så vil hun ikke det. Jeg syns virkelig ikke at håret skal være noe som irriterer henne, og eventuelt hemmer henne på noen som helst måte. Hun er jo bare 2 år, og lek og utvikling kommer lenge før forfengelighet.

Når vi var godt i gang med å klippe negler i kveld spurte jeg om hun hadde lyst til at jeg skulle klippe håret hennes, og det ville hun. Jeg var mildt sakt veldig spent på om jeg ville bli nødt til å sende henne i barnehagen med en halvklipt lugg i morgen, men hun satt relativt stille mens hun så på seg selv i speilet. Og hørte faktisk etter de gangene jeg måtte be henne sitte i ro, eller se på meg. Selv syns jeg ikke det ble så aller verst ettersom hårklipping ikke akkurat er mitt fagfelt, og selv sa hun «Ane fiin!» når vi var ferdig. Hva syns dere?

Ane blogger: 2 år!

mars 22, 2013 in Ane blogger

Leos lekelandLeos lekeland er ett paradis! Beklager dårlig bilde, men jeg hater å stå rolig når mamma skal ta bilde av meg.

Heisann, alle sammen. Siden sist har jeg nå blitt 2 år! Det er faktisk en hel finger mer enn når jeg bli 1 år det! Jeg har nemlig lært å vise frem to fingre samtidig som jeg sier «2 år!» om noen spør hvor gammel jeg er! Merkelig ting av mamma og pappa å fokusere på å lære meg, men hey, kunnskap gir superkrefter så jeg vil gjerne lære alt!

I helgen skal jeg ha bursdagshelg, og det kommer masse folk. Silje, fadderen min, skal bo hos oss, og jeg gleder meg veldig! Mamma maser også om hva jeg ønsker meg i gavene mine, og jeg forstår virkelig ikke greia, hun har jo brukt to måneder på å fortelle meg at julenissen ikke kommer tilbake før om leeenge, og nå begynner hun å mase om gaver. Om nissen ikke kommer, hvem er det da som liksom kommer med de gavene? Den dama gjør meg så forvirra innimellom altså!

Nå er jeg i barnehagen og koser meg sammen med vennene mine før det blir helg. Mamma er hjemme å baker, hun har lovet meg drømmehagenkake, og jeg gleder meg til å se den! Håper bare den blir bra, mamma blir alltid i så rart humør om bakingen ikke går som hun vil. Men om det blir krise så kan jeg sikkert bake boller og skolebrød, det er jeg nemlig ganske flink til. Sist vi lagde det skreiv vi om det på facebook, og vips så var huset fullt av folk. Og ikke lenge etterpå var det tomt. Suksess, med andre ord!

Nå må jeg stikke, tviler på at de som jobber i barnehagen liker at jeg sitter her. Kos dere i helga da, folkens!

 

Ønskeliste: Ane, 2 år.

mars 16, 2013 in 18-24 mnd, Ønskelister

Mange etterlyser bursdagsønsker fra den kommende 2åringen, og jeg syns det er vanskelig. Jeg føler liksom at hun har det meste, og når jeg spør henne så er det eneste hun ønsker seg badekar. Men det fikk vi i hus i går, så da syns hun sikkert alt er fint og flott. Men jeg har kommet frem til et par ting etterhvert som jeg har lagt hodet mitt i bløtt.

Ønskeliste 2årsdag1. Sandkasse med lokk.
2. Badeleker.
3. Lysekrone fra ikea.
4. Eventyrbok – veldig mange har «barnevennlige» eventyr, men vi lengter etter ei med de «gode gamle».
5. Bøker – mamman er veldig glad i Karsten og Petra, Lillesøster og klassikere som feks Albert Åberg, Karius og Baktus, og Tassen.
6. Sengesett til dukken.
7. Klær og utstyr til baby born – gjerne også strikket eller sydd.
8. Uteleker til sommeren, feks trillebår.
9. Oppbevaringskasse.
10. Uglelampe.
11. Lekemat i tre (evt stål). Hun har en del grønnsaker og noen kasseroller med tilbehør fra før.
12. Puslespill.

Pappan begynner å bli lei av å bygge duplo da, så han ønsker henne Lego Friends, tiltross for at han egentlig drømmer om Star Wars-lego.

 

Hverdagslykke.

februar 1, 2013 in 18-24 mnd, Hverdagen

Av og til blir jeg veldig sentimental, og ikke minst takknemlig for det jeg har fått og oppnådd her i livet.  Mange ganger skjønner jeg ikke hva jeg har gjort for å fortjene det, men noe rett må jeg iallefall ha gjort! Jeg er ikke alltid like flink til å sette pris på det jeg har, det tror jeg ikke noen av oss er, men enkelte dager føler jeg meg som verdens heldigste! Og hvorfor i dag? Jeg vet ikke, kanskje fordi jeg sitter her alene, og kjeder meg mens jeg venter på at Ane og Stian skal være her igjen, men egentlig så bryr jeg meg ikke så mye om hvorfor, jeg prøver bare å nyte følelsen.

Stian & AneAne og pappan venter spent på hva julenissen har å by på.

Jeg er så heldig å få dele livet mitt med en fantastisk mann. Han varmer meg når jeg fryser, forteller meg hvor fin jeg er hver gang jeg legger litt ekstra innsats i det, kjører på butikken for meg om jeg spør, måker og strør trappa når det er snø og glatt ute så vi ikke skal slå oss, lager fantastisk mat, og er ikke redd for å hverken rydde eller vaske om det trengs. Og han er en fantastisk far.

Ane er den som står mitt hjerte nærmest. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så ufattelig glad i noen, hun er mitt alt, det kjæreste jeg har. Og når hun kommer krypende opp i senga vår for å kose smelter jeg helt. De små tingene betyr så ufattelig mye, når hun feks kosa med håret mitt mens jeg tok på henne skoene før hun dro i barnehagen i dag, eller når hun holder hardt rundt meg mens hun gir meg en klem. Og hvem hadde trodd at «mamma mii!» skulle være ord som betyr så mye?

Selv om livet ikke alltid er en dans på roser, så elsker jeg dem, og de gjør meg lykkelig – og det er en herlig følelse!

Hjørnetenner i sikte.

oktober 2, 2012 in 18-24 mnd

Snuppa vår er slapp og sliten, febersyk og sutrete. Hjørnetennene er bokstavlig talt rett rundt hjørnet, og det plager henne skikkelig. Hun har aldri reagert så voldsomt på tannfrembrudd før. Og det gjør vondt i mammahjertet mitt. Det er grusomt når hun sitter våken i senga si, kokende varm og gråter den såreste gråten som finnes, når ingenting hjelper. Det er godt med selskap, og tåteflaska er i hyppig bruk igjen. Det virker som hun syns det er godt å tygge, med det som er igjen av gommer over tennene som er på tur opp, på tuten på ei flaske med iskaldt vann.

I natt sov hun i senga vår. Eller, gråt i senga vår. Som vanlig ble ikke Stian spesielt våken av det, og jeg hadde hendene fulle med å trøste henne og holde meg fast i nattbordet så jeg ikke falt i gulvet, ikke mye søvn med andre ord. Skulle virkelig ønske jeg hadde sovehjertet til den mannen, og den samme evnen til å ta nesten hele senga, og beholde den natta igjennom!

I ettermiddag har hun vært i kjempeform. Lest bøker, kosa med hunden, snakka med søskenbarnet og tanta si på facetime, dansa og ledd masse. Helt til hun ble sliten, sa «datta, bei-is» og satte kursen mot senga si. Etter noen timer våkna hun igjen, og ville sove i mamma og pappa sin seng, hun la seg godt til rette og tok på seg et teppe (som dere kan se på bildet). Og det var ikke spesielt populært å måtte gå i sin egen seng igjen, men i natt skal jeg iallefall prøve å få meg litt søvn. Og hun sover også best i sin egen seng. Vi satser på at denne natta blir bedre enn den forrige, og at hun er fit for fight med nye tenner i morgen tidlig!

18 måneder.

september 19, 2012 in 18-24 mnd

I dag er det 18 måneder siden Ane ble født. Det er helt rart. Da var hun liten, helt uskyldig og fullstendig avhengig av oss for å klare seg. Nå løper hun rundt her hver eneste dag, snakker som en foss (dog mye uforståelig), river hus, stjeler kjeks fra kjøkkenet, og gjør alt for at folk skal le av henne. Hun har blitt en skikkelig villstyring av en klovn, men selvfølgelig verdens herligste!

Hun er uten tvil det mennesket i verden som betyr mer enn noe annet for meg. Dette med morsfølelse tror jeg er noe man virkelig ikke kan klare å forstå før man sitter der med ett nyfødt menneske som er ditt ansvar. Livet får liksom plutselig en mening! Det er utfordrende og slitsomt også, og jeg er den første til å innrømme at enkelte dager har jeg mest lyst til å levere henne hos nabo’n og si: «Her! Vær så god, nå kan du låne henne litt, du!» – iallefall i den fasen hun er i nå. Men så tvinner hun meg rundt lillefingeren med å stryke meg over kinnet og gi meg en kos, vise meg noe nytt hun har lært, eller enkelt og greit sjarmere meg i senk med de nydelige blå øynene sine.

Det er fantastisk å se en baby bli til et barn, personligheten og meningene kommer frem mer og mer for hver dag som går. Ane har liksom gått fra å være en liten bylt med kjøtt, blod, puls og skrikelyder til å bli ei jente. Hun er ei veldig bestemt ei også. Går ikke ting hennes vei så blir det bråk. Får hun ikke kjeks før middagen så går hun bananas, tar jeg tallerkenen hennes før hun selv mener at hun er ferdig eller hun syns den er tom så blir hun gal, og om hun vil hoppe på trampolina så skal hun det. Det er vel bare sånn vi jenter er, er det ikke?

Nå som hun har blitt såpass stor så forstår hun veldig mye, det er svært få ting hun ikke forstår om vi sier hun må gjøre noe. Hun forstår sammenhengen i det meste, og når hun plutselig her en dag satt med isen sin, så strengt på hunden som sto under stolen å så på henne, og sa: «NÆI, BEI-IS!» (oversatt: Nei, Baileyz) måtte jeg le. Hun kan da vel neppe ha det fra meg, eller?

Hun vil helst gjøre alt selv. Kle på seg, spise, pusse tenner, vaske seg, slå på lyset. You name it, denne jenta skal ikke ha hjelp til noe, med mindre hun ber om det! Det er veldig positivt, og hun får stortsett prøve alt, og styre litt med det. Det må jo liksom til for at hun skal lære ting, problemet er bare at jeg får ikke ta av henne den buksa hun bruker som lue og pakke beina hennes inni den. Så om vi skal være effektive kan dette fort bli en utfordring.

Grensetesting er også noe hun har blitt veldig god på. Hun ser på meg en et skikkelig lurt smil, før hun snur vannskåla til hunden opp neg på kjøkkengulvet. Og om jeg sier nei så gjør hun det en gang til. Hun er liksom ikke i tvil om at det ikke er lov, hun vet det, veldig godt. Og om jeg bruker en litt strengere tone så ler hun av meg – høyt! Jeg prøver å forklare henne på en skikkelig måte hvorfor ting ikke er lov, men hun bryr seg ikke så hardt om det. Avledning funker veldig skjelden nå om dagen, så det hender jeg river meg i håret og priser meg lykkelig for at hun trenger mye søvn og legger seg tidlig. Spesielt de dagene der hun bruker all sin tid på å prøve å sette seg på hunden, som er halvparten av hennes kroppsvekt. Da gjelder det å ha øyne i nakken så ikke hunden brekker ryggen eller Ane blir bitering.

Det å være mamma er både spennende, morsomt, utfordrende og frustrerende. Men jeg liker det!

Som fluen på veggen.

september 3, 2012 in 12-18 mnd

Ane har blitt veldig flink til å underholde seg selv i det siste. Bare når hun vil riktignok, men det er uansett herlig. Her om dagen var hun alene på rommet sitt mens jeg rydda litt rundt i huset, og når jeg titta inn til henne var dette synet som møtte meg:

Ofte trenger hun hjelp til å komme i gang med lekingen, og denne dagen hadde vi lagt ned dukkene i vugga og sakt god natt til dem før jeg gikk ut og lot henne leke alene – vel, dukkene fikk ligge på gulvet, dette var hennes plass!

Jeg spurte henne om ikke dukkene også skulle få ligge i senga, og hun tok dem opp. Jeg plasserte meg stille på gulvet ved døra hennes for å observere leken uten å være så alt for forstyrrende for henne.

Dukkene fikk komme opp i vugga igjen, og ble fikk selvfølgelig noe å drikke!

Dukkevogna måtte trilles litt, men det eneste som fikk ligge oppi var et lurvete pledd!

De fleste småbarnsforeldre kjenner seg nok igjen i «klarer selv!» eller som Ane sier om hun ikke vil ha hjelp «NEI! Æ!»

Og til slutt måtte hun slappe av litt igjen!

Det er virkelig på dager som dette, der jeg har tid til å bare sette meg i en krok å observere henne at det går opp for meg at hun holder på å bli stor. Hun er ikke totalt avhengig av meg lenger, hun klarer mye selv, og ikke minst så forstår hun veldig mye! Hverdagen består av alt for få slike øyeblikk..

Ane blogger: Når mamma er for opptatt til å gjøre det selv…

august 25, 2012 in Ane blogger

Hei, og takk for sist! Jeg forstår veldig godt om dere blir lei av å vente på at mamma skal blogge. Mange har sikkert gitt opp å vente på det også. Men hun har vært så opptatt og sliten den siste tiden. Jeg er glad sommeren er over, da er det skikkelige travle tider på jobben hennes skjønner dere, men nå har hun endelig litt mer energi til å bli med meg på trampolina, ut å farte eller på besøk til noen etter hun henter meg i barnehagen. Jeg vet at hun har vondt i noe hun kaller samvittigheten sin for at hun har vært så sliten, men nå er mamma’n min tilbake igjen, og jeg har nesten glemt den gangen hun sovna på gulvet mens jeg mata dukkene mine. Hun våkna fort da, jeg syns det var upassende å sove der, så jeg klaska henne i hodet med vannflaska mi.

I dag har vi hatt en skikkelig kosedag her hjemme. Pappa måtte på jobb da, så vi ble med han å spiste frokost på hotellet. Mamma smører alltid en brødskive til meg når vi spiser der, men det får jeg jo hjemme og i barnehagen hver eneste dag, så den tar jeg bare noen tygger av for å være snill. Men jeg får pølser, druer og agurk også, og det er virkelig hotellfrokost det skal jeg si dere!

Etter frokosten henta vi noen pakker på posten. Mamma hadde kjøpt to fine kjoler til meg på noe hun kaller ebay, visstnok fantastiske greier, og hun har blitt helt gal etter det. Håper ikke det smitter, for det blir ganske dyrt sier hun, og jeg vil spare pengene mine til jeg blir stor. Da kan jeg jo kjøpe meg traktor – det er nemlig den store favoritten min for tiden! Når vi dro fra barnehagen på fredag kjørte det en traktor forbi, jeg ropte «too-tooor» og prøvde å løpe etter den. Men mamma er for kjapp for meg enda, så hun tok meg og satte meg i bilen istedet..

Jeg elsker å bade, jeg sier «æ badja!», men jeg får somregel ikke lov. Mamma sier at det ikke går an å bade i bilen, på butikken eller i barnehagen. Og når vi kommer hjem må jeg legge meg nesten med en gang etter vi har spist, for da er jeg så trøtt at jeg legger meg på gulvet, og det er ikke noe jeg pleier å gjøre akkurat! Men i dag fikk jeg bade. Lenge! Jeg kosa meg. Mamma satt på krakken min og så på. Og jeg hadde igjen dørene til dusjkabinettet mange ganger, sånn at jeg kunne åpne igjen å si at «æ badja!». Men plutselig fikk jeg luft i magen, og det ble masse bobler i badevannet mitt, og rett etterpå fløyt det rundt med blåbær! Jeg var i himmelen! Jeg sa «NAM!» og mamma sa «nei, æsj!» også tok hun meg ut. Gledesdreper!

Men nå må jeg legge meg, og mamma skal bake makroner og pikekyss. Hun sier at hun skal legge ut oppskriften sin om den blir god, hun har nemlig aldri gjort det før. Ettersom det er lenge siden dere har sett meg kan dere få se hvordan jeg posa med «æppe»-biten min i dag! Sov godt, nattranglere!

 

Hurra for 17.mai!

mai 17, 2012 in 12-18 mnd, Hverdagen

Jentene har pynta seg, og venter på å få ut å gå i tog.

Gratulerer med dagen! Håper dere alle har hatt en fin 17.mai!

Vi har feira dagen sammen med venner og familie på Hitra. Til tross for et vær som ikke var 17.mai verdig nå har vi hatt en fin dag. Jeg skal innrømme at jeg syns det er veldig rart å ikke feire i Trondheim, sammen med den delen av familien min som bor der. Det er nesten så jeg ikke helt klarer å forstå at det har vært 17.mai, det føles egentlig som jeg bare har lata som. Jeg har feira i Trondheim nesten så lenge jeg kan huske, forutenom de gangene jeg har jobba, men de telles egentlig ikke ettersom det da heller ikke ble noen feiring. Men mamma kommer på besøk i morgen, så vi får kjøpe kake og ta en dagenderpå-feiring da, så satser vi på at følelsen kan bli tilnærmet den samme iallefall.

Ane har vært i storslag nesten hele dagen. Hun pleier å sove rundt klokka 10-11, men da var hun alt for opptatt av å se på 17.mai-toget og alle menneskene som var der. Etter det ble det kake, og det kan man ikke sove seg igjennom! For å få utløp for sukkeret så løp hun frem og tilbake, frem og tilbake, og litt mer frem og tilbake, inne i kantina på ungdomsskolen. Etter noen timer med løping ble hun sliten, og vi tok turen på besøk til pappan min. Etter å ha slumra på fanget hans i en time var hun klar for litt mer lek, før hun slokna straks hun kom i vogna si. Etter duppen hennes gikk turen til hotellet, der vi spiste middag sammen med pappa og Stian. Etter det løp hun rundt i en time til. Når vi kom hjem henta hun selv kosekluten og smokken sin å gikk på rommet – hun var med andre ord klar for å legge seg, og det ble stille med en gang.

Mamman er også sliten nå, det tar på å løpe etter en ettåring hele dagen! I morgen venter en lang og travel dag på jobb, så jeg tror jeg skal se om jeg finner senga mi snart jeg også. Ha en flott 17.mai-kveld!