Ønskeliste: Ane, 2 år.

mars 16, 2013 in 18-24 mnd, Ønskelister

Mange etterlyser bursdagsønsker fra den kommende 2åringen, og jeg syns det er vanskelig. Jeg føler liksom at hun har det meste, og når jeg spør henne så er det eneste hun ønsker seg badekar. Men det fikk vi i hus i går, så da syns hun sikkert alt er fint og flott. Men jeg har kommet frem til et par ting etterhvert som jeg har lagt hodet mitt i bløtt.

Ønskeliste 2årsdag1. Sandkasse med lokk.
2. Badeleker.
3. Lysekrone fra ikea.
4. Eventyrbok – veldig mange har «barnevennlige» eventyr, men vi lengter etter ei med de «gode gamle».
5. Bøker – mamman er veldig glad i Karsten og Petra, Lillesøster og klassikere som feks Albert Åberg, Karius og Baktus, og Tassen.
6. Sengesett til dukken.
7. Klær og utstyr til baby born – gjerne også strikket eller sydd.
8. Uteleker til sommeren, feks trillebår.
9. Oppbevaringskasse.
10. Uglelampe.
11. Lekemat i tre (evt stål). Hun har en del grønnsaker og noen kasseroller med tilbehør fra før.
12. Puslespill.

Pappan begynner å bli lei av å bygge duplo da, så han ønsker henne Lego Friends, tiltross for at han egentlig drømmer om Star Wars-lego.

 

Hverdagslykke.

februar 1, 2013 in 18-24 mnd, Hverdagen

Av og til blir jeg veldig sentimental, og ikke minst takknemlig for det jeg har fått og oppnådd her i livet.  Mange ganger skjønner jeg ikke hva jeg har gjort for å fortjene det, men noe rett må jeg iallefall ha gjort! Jeg er ikke alltid like flink til å sette pris på det jeg har, det tror jeg ikke noen av oss er, men enkelte dager føler jeg meg som verdens heldigste! Og hvorfor i dag? Jeg vet ikke, kanskje fordi jeg sitter her alene, og kjeder meg mens jeg venter på at Ane og Stian skal være her igjen, men egentlig så bryr jeg meg ikke så mye om hvorfor, jeg prøver bare å nyte følelsen.

Stian & AneAne og pappan venter spent på hva julenissen har å by på.

Jeg er så heldig å få dele livet mitt med en fantastisk mann. Han varmer meg når jeg fryser, forteller meg hvor fin jeg er hver gang jeg legger litt ekstra innsats i det, kjører på butikken for meg om jeg spør, måker og strør trappa når det er snø og glatt ute så vi ikke skal slå oss, lager fantastisk mat, og er ikke redd for å hverken rydde eller vaske om det trengs. Og han er en fantastisk far.

Ane er den som står mitt hjerte nærmest. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så ufattelig glad i noen, hun er mitt alt, det kjæreste jeg har. Og når hun kommer krypende opp i senga vår for å kose smelter jeg helt. De små tingene betyr så ufattelig mye, når hun feks kosa med håret mitt mens jeg tok på henne skoene før hun dro i barnehagen i dag, eller når hun holder hardt rundt meg mens hun gir meg en klem. Og hvem hadde trodd at «mamma mii!» skulle være ord som betyr så mye?

Selv om livet ikke alltid er en dans på roser, så elsker jeg dem, og de gjør meg lykkelig – og det er en herlig følelse!

Hjørnetenner i sikte.

oktober 2, 2012 in 18-24 mnd

Snuppa vår er slapp og sliten, febersyk og sutrete. Hjørnetennene er bokstavlig talt rett rundt hjørnet, og det plager henne skikkelig. Hun har aldri reagert så voldsomt på tannfrembrudd før. Og det gjør vondt i mammahjertet mitt. Det er grusomt når hun sitter våken i senga si, kokende varm og gråter den såreste gråten som finnes, når ingenting hjelper. Det er godt med selskap, og tåteflaska er i hyppig bruk igjen. Det virker som hun syns det er godt å tygge, med det som er igjen av gommer over tennene som er på tur opp, på tuten på ei flaske med iskaldt vann.

I natt sov hun i senga vår. Eller, gråt i senga vår. Som vanlig ble ikke Stian spesielt våken av det, og jeg hadde hendene fulle med å trøste henne og holde meg fast i nattbordet så jeg ikke falt i gulvet, ikke mye søvn med andre ord. Skulle virkelig ønske jeg hadde sovehjertet til den mannen, og den samme evnen til å ta nesten hele senga, og beholde den natta igjennom!

I ettermiddag har hun vært i kjempeform. Lest bøker, kosa med hunden, snakka med søskenbarnet og tanta si på facetime, dansa og ledd masse. Helt til hun ble sliten, sa «datta, bei-is» og satte kursen mot senga si. Etter noen timer våkna hun igjen, og ville sove i mamma og pappa sin seng, hun la seg godt til rette og tok på seg et teppe (som dere kan se på bildet). Og det var ikke spesielt populært å måtte gå i sin egen seng igjen, men i natt skal jeg iallefall prøve å få meg litt søvn. Og hun sover også best i sin egen seng. Vi satser på at denne natta blir bedre enn den forrige, og at hun er fit for fight med nye tenner i morgen tidlig!

18 måneder.

september 19, 2012 in 18-24 mnd

I dag er det 18 måneder siden Ane ble født. Det er helt rart. Da var hun liten, helt uskyldig og fullstendig avhengig av oss for å klare seg. Nå løper hun rundt her hver eneste dag, snakker som en foss (dog mye uforståelig), river hus, stjeler kjeks fra kjøkkenet, og gjør alt for at folk skal le av henne. Hun har blitt en skikkelig villstyring av en klovn, men selvfølgelig verdens herligste!

Hun er uten tvil det mennesket i verden som betyr mer enn noe annet for meg. Dette med morsfølelse tror jeg er noe man virkelig ikke kan klare å forstå før man sitter der med ett nyfødt menneske som er ditt ansvar. Livet får liksom plutselig en mening! Det er utfordrende og slitsomt også, og jeg er den første til å innrømme at enkelte dager har jeg mest lyst til å levere henne hos nabo’n og si: «Her! Vær så god, nå kan du låne henne litt, du!» – iallefall i den fasen hun er i nå. Men så tvinner hun meg rundt lillefingeren med å stryke meg over kinnet og gi meg en kos, vise meg noe nytt hun har lært, eller enkelt og greit sjarmere meg i senk med de nydelige blå øynene sine.

Det er fantastisk å se en baby bli til et barn, personligheten og meningene kommer frem mer og mer for hver dag som går. Ane har liksom gått fra å være en liten bylt med kjøtt, blod, puls og skrikelyder til å bli ei jente. Hun er ei veldig bestemt ei også. Går ikke ting hennes vei så blir det bråk. Får hun ikke kjeks før middagen så går hun bananas, tar jeg tallerkenen hennes før hun selv mener at hun er ferdig eller hun syns den er tom så blir hun gal, og om hun vil hoppe på trampolina så skal hun det. Det er vel bare sånn vi jenter er, er det ikke?

Nå som hun har blitt såpass stor så forstår hun veldig mye, det er svært få ting hun ikke forstår om vi sier hun må gjøre noe. Hun forstår sammenhengen i det meste, og når hun plutselig her en dag satt med isen sin, så strengt på hunden som sto under stolen å så på henne, og sa: «NÆI, BEI-IS!» (oversatt: Nei, Baileyz) måtte jeg le. Hun kan da vel neppe ha det fra meg, eller?

Hun vil helst gjøre alt selv. Kle på seg, spise, pusse tenner, vaske seg, slå på lyset. You name it, denne jenta skal ikke ha hjelp til noe, med mindre hun ber om det! Det er veldig positivt, og hun får stortsett prøve alt, og styre litt med det. Det må jo liksom til for at hun skal lære ting, problemet er bare at jeg får ikke ta av henne den buksa hun bruker som lue og pakke beina hennes inni den. Så om vi skal være effektive kan dette fort bli en utfordring.

Grensetesting er også noe hun har blitt veldig god på. Hun ser på meg en et skikkelig lurt smil, før hun snur vannskåla til hunden opp neg på kjøkkengulvet. Og om jeg sier nei så gjør hun det en gang til. Hun er liksom ikke i tvil om at det ikke er lov, hun vet det, veldig godt. Og om jeg bruker en litt strengere tone så ler hun av meg – høyt! Jeg prøver å forklare henne på en skikkelig måte hvorfor ting ikke er lov, men hun bryr seg ikke så hardt om det. Avledning funker veldig skjelden nå om dagen, så det hender jeg river meg i håret og priser meg lykkelig for at hun trenger mye søvn og legger seg tidlig. Spesielt de dagene der hun bruker all sin tid på å prøve å sette seg på hunden, som er halvparten av hennes kroppsvekt. Da gjelder det å ha øyne i nakken så ikke hunden brekker ryggen eller Ane blir bitering.

Det å være mamma er både spennende, morsomt, utfordrende og frustrerende. Men jeg liker det!