Ane – 12 måneder.

april 11, 2012 in 06-12 mnd, 12-18 mnd, Utviklingen det første året

Tidlig krøkes den som god sekretær skal bli…

For ett år siden hadde vi en bitteliten baby i armene, vi kjente henne ikke, men det gjorde ingenting, hun var vår, og hun var fantastisk. Nå, ett år senere, kjenner vi henne godt, og hun er hundretusen ganger mer fantastisk enn jeg hadde turt å drømme om da hun lå inni magen min. Det er en ære å få være mamma’n hennes, og hun lyser opp dagen min hver dag.

De siste ukene har hun bare blitt flinkere og flinkere til å gå, og nå går hun nesten alltid. Til og med med vintersko på beina, og det er ikke bare bare for ei lita snuppe. Hun strevde lenge før hun knakk den koden og slutta å snuble i de merkelige greiene vi festa på føttene hennes. Før var hun bare glad i skoene sine om de sto i hylla, nå elsker hun dem når de er på også – da kan hun jo åpne borrelåsene! Jeg lukker dem, hun åpner dem, jeg lukker igjen, og hun åpner, sånn går det hver eneste morgen på tur til barnehagen. Men jeg trøster meg med at hun ikke har forstått at det går an å ta dem av.

Hun snakker mye, ikke som i forståelige ord eller ord som hun forstår betydningen av, men mest kinesisk, eller ett eller annet språk vi ikke kan. Litt norsk kan hun også, men det har ikke kommet så mange nye ord i det siste. Hun sa «tett-ei» en stund, og da var det tydlig at hun mente kosekluten sin, som forøvrig lyder navnet «teddy’n», men nå virker det som hun har helt glemt det, så jeg vet ikke jeg. Det kommer når det kommer, enn så lenge kommuniserer hun veldig godt med kroppsspråk, så det er ingen fare.

Hun har fått et skikkelig temperament! Det er ingenting i veien for at denne jenta vet hva hun vil, og hun prøver det hun kan for å få viljen sin. Hun hyler, skriker, vrir seg, og er du innenfor intimsonen hennes så klepper hun tak i deg også, med neglene. Ikke serlig godt akkurat, men det er vel noe man må regne med. Heldigvis har vi fortsatt mange triks i ermet, og hun er stortsett veldig blid å fornøyd, men har hun først blitt sint så er hun det til gangs også.

Oppmerksomhet er det beste hun vet. Og hun storkoser seg i store forsamlinger, hun ler med om vi ler, og om vi ikke ler så presser hun ut latter etter latter for at vi skal le av henne. Hun tuller og tøyser mye, og jo flere folk som ser på henne, jo bedre er det! Og alt hun ikke får lov til er kjempegøy! Typisk, hæ? Hun løper fortere enn balansen hennes takler når hun bestemmer seg for at hun skal sitte på Baileyz som ligger i senga si. Her gjelder det å ikke sove i timen altså, for gurimalla hvor fort det går!

Når vi spiser og hun er forsynt strekker hun ut hånda og sier «ta’a», noe som betyr takk. Hun tar oss altså i hånda når hun sier takk for mat, og når hun har gjort det så tar hun av seg smekken, eller prøver iallefall, det er ikke alltid like lett. Hun har også blitt veldig flink til å spise både med skje og gaffel, og hun gir bestikket sitt til oss om hun vil ha hjelp til å få på maten, det er nemlig en skikkelig utfordring for henne. Men hun jobber med saken! Glass har hun ikke helt fått teket på ennå, hun har fortsatt et stort hull i underleppa, så stort at hun gjerne tømmer vannet sitt rett i fanget fordi hun ikke klarer å forstå at det renner ut når hun bekker litt på glasset sitt.

Yndlingsleken hennes for tiden er å plukke opp en ting og gå å gi det til noen, og hente en ny ting å levere. Sånn kan hun holde på lenge! Helt til hun blir lei, og heller går å plukker dvdene ut av coveret sitt, eller drar utover alt vi har i de nederste kjøkkenskuffene. Heldigvis har hun blitt veldig flink til å legge ting oppi skuffene igjen også, så da er det litt mer greit enn det var når hun bare dro det utover.

Og ja, dette innlegget skulle egentlig vært postet for noen uker siden. Men jeg skreiv det ferdig, lagra det mens jeg leita etter et bilde å ha med, glemte hele greia, og trykka aldri «publish» – sånn kan det gå!

Også har jeg kommet frem til at jeg har skrevet nok måned-for-månedsoppdateringer om utviklingen hennes. Fra nå av blir det nok skrevet etterhvert som det skjer spesielle ting.

De siste dagene.

februar 2, 2012 in 06-12 mnd, Hverdagen, Strikking

Det har vært stille på bloggen lenge nå, alt for lenge faktisk! Men det å være tilbake på jobb gjør meg helt utslått. Jeg trives altså, ingenting om det, men det er så uvant med så høyt tempo og masse oppgaver hele tiden, så jeg blir veldig sliten. En vanesak riktignok, så det går seg nok til. I dag er jeg hjemme med ei jente som ikke er helt i form, og nå sover hun, så da har jeg tid til å oppdatere dere på ting som har skjedd her i huset i det siste.

Først og fremst så har Ane lært seg å gå! Av en eller annen grunn så vil ikke bildet bli lastet opp, men dere vet jo hvordan hun ser ut, så det får bli senere. Hun har jo gått en stund med støtte, men ikke tort å slippe taket. Men på mandag sto hun på gulvet å forberedet en skikkelig bleie, og når hun var ferdig gikk hun fire skritt før hun satte seg rolig ned ved siden av meg. Sjarmerende historie, eller hva? Til tross for minuttet før hun gikk så syns jeg hun var supersøt, og jeg var så stolt at jeg holdt på å sprekke! Jeg måtte jo sende ei melding til Stian for å fortelle det, og når han kom fra jobb reiste hun seg opp fra gulvet og gikk noen skritt mot han også. Gøy!

Ellers så har jeg kjøpt ny bil, som vi satser på å få henta i morgen. Passaten har lenge levd sitt eget liv, det gikk feks ikke an å komme seg igjennom tunnellen uten at turboen klikka, uten at noen har et svar på hvorfor det er sånn. På tirsdag ville den ikke starte, så nå må man til verks med startkabler hver gang man skal noen plass. Og vi er avhengige av to biler som vi kan stole på, så nå skal den byttes ut med en svart golf stasjonsvogn, og jeg gleder meg som en liten unge! Om du ønsker deg en delebil eller et reperasjons objekt i form av en volkswagen passat 1997-modell så rop ut!

Tiden jeg har hatt til rådighet mellom jobb, babykos, legging, matlaging og andre nødvendigheter har gått til å lage en tennbrikettskjuler på bestilling. Nå skal den være på tur i posten til den nye eieren, og jeg kan slappe av litt før jeg skal kaste meg over et maruissett til Ane når garnet kommer.

Her er bilde av trekket (det skal sies at boksen den skal på er litt større enn min da, så den ser litt hengslete ut her..) :

Ane – 10 måneder.

januar 20, 2012 in 06-12 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 8340 gram

Lengde: 72 cm (igjen…)

Lillesnuppa har blitt hele ti måneder, og barnehagejente! Om bare to måneder fyller hun ett år, og det er virkelig vanskelig for meg å forstå.

Barnehagen er fortsatt veldig morsomt, og vi får ofte høre at hun er veldig fornøyd og tillitsfull – noe som selvfølgelig varmer. Hun spiser som en helt, sover godt i vogna si, leker mye og er veldig aktiv. Hun har lagt sin elsk på en mann som jobber på en annen avdeling, og nesten hver dag er hun å finne i hans armer når vi skal hente henne. Han er riktignok også veldig sjarmert av henne, så om hun vil bli løftet opp, så blir hun løftet opp. Og om han går forbi oss i gangen når vi er på tur hjem så blir hun gladelig heller med han. Selv om hun koser seg i barnehagen så er hun veldig sliten på ettermiddagen, da kan hun sitte lenge i fanget å kose seg, og jeg må innrømme at det er veldig deilig at hun endelig har tid til det.

Hun har lært seg å reise seg uten støtte nå, men tør ikke å flytte på beina når hun står, selv om det ser ut som hun skal det veldig ofte. Vi venter i spenning på den dagen det skjer, men egentlig så er det like så greit at hun holder seg på alle fire, det blir mye mindre fall av det. De siste ukene har hun også begynt å klappe og vinke. Jeg klappa sammen med henne mange ganger mens jeg sa «jaaa, braaa» så om noen sier ja eller bra til henne nå så klapper hun! Hun har også forstått at det heter å klappe da, for hun gjør det om vi spør om hun kan det også. Også vinker hun om vi vinker til henne, eller om vi sier hadet. Hun er jo også stor på herming, så hun sier også «ha-ne» (altså hadet) innimellom, men riktignok bare når hun selv vil, og stortsett bare i barnehagen.

Middagen spiser hun nå med gaffel, helt selv, eller vi må stikke gaffelen i maten for henne, men hun har blitt veldig flink til å få den inn i munnen nå, i stedet for over hele kjøkkenet. Det er virkelig gøy å se på henne når hun holder på, det er nemlig ikke så lett å koordinere den hele tiden så gaffelen går inn i munnen både på kryss og tvers!

Hun har sagt bø lenge, men i kveld begynte hun med noe veldig komisk. Jeg pleier jo å legge hendene foran øynene, ta de bort og si bø. Ane tror hun har forstått greia med dette nå, noe hun ikke har, hun setter begge hendene en eller annen vilkårlig plass på hodet (aldri foran øynene), ser på meg, strekker armene i lufta og sier «BØ!» Jeg kan ikke annet enn å le, hun er veldig søt der hun sitter stolt og helt sikker på at hun har forstått hele opplegget!

Det absolutt søteste hun har lært i det siste er at hun koser om jeg spør om å få en kos. Det smelter hjertet mitt fullstendig!

De første dagene som barnehage-jente.

januar 6, 2012 in 06-12 mnd

Ane kunne nok ikke hatt en bedre start på livet som barnehage-jente. Den første dagen gikk jo fantastisk, og hun blir bare tryggere og tryggere! Det varmer hjertet mitt å se at hun koser seg sånn der. Hun er blid stortsett hele tiden, leker godt med de andre barna, koser med de som jobber der, sover godt, spiser bra, og utforsker alt som kan utforskes.

Den andre dagen vi var der var jeg også sammen med henne hele dagen, da var vi der litt lengre enn den første dagen og vi hadde med vogna så hun kunne prøve å sove der. Etter vi kom dit krabbet hun bort til de andre barna og lekene nesten med en gang jeg satte henne ned. Hun enset nesten ikke at jeg var i rommet en gang. Innimellom så hun meg og kom krabbene bortover for å få en kos eller lugge meg litt i håret, men det var akkurat som om hun ble overrasket når hun så at jeg satt der, så fokuset hennes var alle andre plasser enn hos meg. Hun var veldig nyskjerrig på barna på de andre avdelingene, så avdelingslederen tok henne med seg, de gikk en tur og hilsa på mange av barna, og en del av de andre voksne som var der. Hun sov godt i vogna si, og etter fruktmåltidet dro vi hjem igjen – med ei veldig sliten, men fornøyd jente.

Tredje dagen var den første dagen hun skulle få være der alene. Jeg var der i ca en time, men denne dagen var det enda mindre nøye for henne hvor jeg var, så når jeg skulle dra var det null problem. Jeg ga henne en klem og sa hadet, og hun så litt på meg før hun begynte å leke seg igjen. Jeg var hjemme i noen timer før jeg dro tilbake for å hente henne. Hun ble veldig glad for å se meg og jeg fikk en skikkelig våt nuss, men alt hadde gått veldig bra. En time med søvn, to brødskiver til lunsj, litt utelek, og ingen gråting. De skulle til å spise frukt når vi kom, og jenta elsker det så vi var der til hun hadde spist sammen med de nye vennene sine.

Nå er vi altså på fjerde barnehagedag, og i dag skal hun få være litt lenger alene der. Vi leverte henne klokka 9, og satt der i ca 20 minutter før vi bestemte oss for at vi egentlig bare kunne dra igjen. Hun bryr seg jo ikke om at vi er der uansett, så det er jo bare hjertet mitt som prøver å fortelle meg at jeg må være der å passe på henne. Men jeg ser jo når jeg sitter der at det ikke er av noen særlig betydning for henne om jeg befinner meg i samme rom eller ikke. Og vi bor jo 2-3 minutter unna, og om det skjer noe så ringer de jo.

Det er ikke så lett å innse at hun har blitt så stor, og at hun ikke er avhengig av meg hele dagen. Jeg vet ikke helt om jeg liker tanken på at nå skal det være sånn, hver uke, helt til hun plutselig er så stor at hun flytter ut. Men det blir sikkert litt bedre når jeg skal begynne på jobb igjen også. Jeg prøver å gi meg selv noe å gjøre mens jeg sitter hjemme, ellers blir jeg bare sittende å tenke på hva hun gjør, hvordan hun har det, og at jeg ikke er der. Da får jeg helt vondt i hjertet, tiltross for at jeg egentlig vet at hun koser seg og har det bra. I går rydda jeg bort julepynten, og nå skal jeg rydde og vaske litt. Så skal jeg dra i barnehagen og ta med prinsessa mi hjem igjen. Det beste med at hun er i barnehagen er at jeg har litt større tålmodighet og enda mer lyst til å leke med henne når hun kommer hjem, så da får hun masse oppmerksomhet som tidligere var fordelt utover en hel dag. Og ikke minst så er det så fantastisk å se hvor glad hun blir når jeg kommer inn døra etter å ha vært borte noen timer. Jeg tror dette blir bra. Nei, jeg vet det blir bra, hjertet mitt klarer bare ikke helt å være med på det. Men det må jeg vel bare jobbe litt med, så lenge hun trives så blir det bra.

Første dag i barnehagen.

januar 2, 2012 in 06-12 mnd

I dag startet en helt ny hverdag for oss. Vi sto opp, kledde på oss, spiste frokost, og pakka barnehagesekken, før vi satte kursen mot barnehagen. Både jeg og Stian var med, og vi var veldig spente! Når vi kom dit var mange av de større barna ute å lekte, noen av de små lå å sov, men det var likevell mange nye mennesker for Ane. Vi gikk inn og fant avdelingen hun skulle starte på, der ble vi godt mottatt av noen ansatte og noen små gutter. I dag var det nemlig bare Ane og guttaboys som var der, foreløbig er det kun en jente til på denne avdelingen. Men det kommer flere i løpet av de nærmeste månedene. Og om jeg forsto det riktig så blir de 12 småttiser i mars, ettersom de da får en ny voksen også.

Ane var litt forsiktig de første minuttene, holdt seg godt fast i oss, og passa godt på å ikke komme for langt unna. Men etter en liten stund ble lekene for spennende, og hun fant seg godt til rette. Hun klatra nærmest opp i fanget på de som var på jobb, hun lekte med de andre barna – dvs prøvde å stjele lekene de hadde. Krabba glad rundt om kring, kikka i alle skuffer og skap hun fikk opp, smakte på alle lekene hun tok i, og hun delte gjerne ut kyss til alle som ville ha, spesielt en liten tass på snart 1 år som helst ville slippe.

Vi var der i noen timer før hun ble veldig trøtt og vi valgte å dra hjem etter lunsj ettersom vi ikke hadde med vogna hennes så hun kunne sove. Men på den tiden vi var der rakk hun å bli veldig trygg, og å bli litt kjent både med de voksne, barna og plassen. I morgen er det planleggingsdag så da skal vi bare være hjemme, men på onsdag skal vi tilbake igjen, og da skal vi være der litt lenger.

Det er veldig godt at det gikk så bra, jeg var egentlig ikke i tvil om at hun kom til å like det, men det er jo spennende uansett. Jeg grugleder meg til vi kommer skikkelig inn i den nye hverdagen. Det blir veldig godt å komme seg på jobb igjen, få litt ny input, være sosial med kollegaer og kunder, og få noen nye utfordringer igjen, for det er ingen tvil om at det kan bli litt ensformig å gå hjemme i et år. Men jeg er redd for at jeg skal gå glipp av mye. Jeg vil feks være der når hun tar sine første skritt, sier sin første setning osv, og jeg vil nyte hver en dag sammen med henne. Men jeg kan ikke holde henne hjemme til hun blir 18 heller, og jeg tror hun kommer til å kose seg. Hun er et sosialt og aktivt menneske, og barnehagen har uten tvil mye bra å tilby henne. Jeg regner med det bli verst for meg, sånn egentlig..

Årets første tur.

januar 1, 2012 in 06-12 mnd, Foto, Hverdagen

Kvelden i går ble knallbra, og dagen i dag har heller ikke vært så aller værst! Vi startet med en bedre frokost, før vi gikk oss en liten tur i nærområdet. Fordelen med å bo på Hitra er at det er bare å gå ut døra, så er man i marka! Og Ane fikk jo både bæremeis og regnsett til jul, så det måtte jo prøves.

Her er turen i bilder:

Ane var den første som fikk på seg klærne, så hun fikk teste de nye regnklærne sine litt på terassen mens vi kledde på oss.

Klar for å se naturen fra pappas rygg!

Ane blir med onkelen og pappa’n sin for å se på ei jakthytte.

Ut på tur – aldri sur!

Meg og min kjære storesøster!

Ane avsluttet dagen, og startet 2012, med å reise seg rett opp fra gulvet. Uten støtte! Og i morgen starter hun i barnehagen. Hun vokser virkelig alt for fort!

Ane – 9 måneder.

desember 29, 2011 in 06-12 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 8040 gram

Lengde: 71 cm – tro det eller ei, hun har krympa én cm! (Mulig noen har målt feil, kanskje?)

Ane har blitt hele 9 måneder, nå er hun riktignok snart 9,5, men det var så mye som skjedde rett før jul så jeg rakk aldri å skrive ferdig dette innlegget, før nå. Det er bare snakk om dager til hun begynner i barnehage, og jeg er helt sikker på at hun kommer til å trives godt. Hun elsker andre barn, forguder at det skjer ting, og hun er veldig sosial og aktiv.

Hun har avansert «gåingen» veldig den siste tiden. Nå løper hun etter vogner, hesten sin, og gå-biler, som en ræser, hun holder seg riktignok godt fast fortsatt, men innimellom går det så fort at hun svinger og ruller rundt på gulvet! Stort sett går det veldig bra. Hun har hatt overraskende lite skikkelige fall. Og som regel smiler hun bare før hun kaster seg rundt og er opp på beina igjen. Det er jo lenge siden hun lærte å reise seg opp å stå, men nå har hun begynt å slippe taket på det hun holder seg i. Hun kan stå noen sekunder helt alene, og om hun har støtte på leggene kan hun stå i mange minutter. Det er riktignok skjelden hun står i ro så lenge, det er jo så mye spennende over alt! Hun står mer enn gjerne «i ro» om vi setter på musikk da, for hun har nemlig lært å danse. Og da er hun så søt, og ikke minst stolt! Hun lyser opp mens hun danser. Det kuleste er at hun ofte følger takten i musikken!

Lekingen hennes har forandret seg veldig de siste ukene, hun er fortsatt veldig flink til å leke alene. Men nå kan hun ligge å snakke (les: kjefte) til lekene sine, før kasta hun dem bare rundt. Når hun kaster dem rundt nå så forstår hun at de kan havne under noe, så hun legger seg ned, ser etter det å prøver å få det frem igjen. Og om det ikke går så ser hun på oss, og roper, så vi kan hente det for henne! Hun kan også sitte lenge alene å leke, og når hun finner ut at hun vil ha oppmerksomhet så slår hun seg på lårene og roper «HA HA!» Da må vi jo bare le av henne, og hun blir så fornøyd med seg selv, smiler og ler skikkelig, før hun leker videre! Det virker som det morsomste hun vet er å dra ut leke-boksene og ta ut alle lekene. Det ser virkelig ikke ut her når kvelden kommer! Men det er hennes hjem også, så hun får holde på som hun vil. Det må jo nesten vises at det bor et barn her.

Hun elsker også å være med på alt vi gjør hjemme. Hun vil mer en gjerne plukke ut av oppvaskmaskina, nei, foresten, hun vil mer en gjerne flytte inn i oppvaskmaskina! Hun elsker at jeg holder henne mens jeg lager mat, sortering av skittentøy tar hun mer enn gjerne tak i, og gulvvask er meget spennende! Støvsugeren derimot er hun livredd, om det skal støvsuges så skal hun sitte i fanget til noen.

Hun forstår mange ord nå. Og kanskje best av alt, hun vet hva nei betyr. Det er så deilig når jeg slipper å løpe etter henne over alt for å ta henne bort fra ting hun ikke får borti. Hun er stort sett flink til å høre etter når jeg sier at det ikke er lov, men innimellom, spesielt når hun er trøtt, blir hun illsint. Hyler, kliper og slår, eller evt griner. Hissigproppen! Språket hennes er også betydelig utviklet, hun har lært å si bø. Og hun prøver å herme mye av det vi ser. Hun sier bæ, mø, en pipende merkelig lyd som høres ut som mjau, og noe som ligner på æsj, når vi ber henne si det eller sier det selv, vel og merke. Men det er så gøy å høre at hun prøver!

Hun har begynt å spise middagen sin selv nå, riktignok med fingrene. Men når vi prøver å gi henne med skje så blir hun irritert, og plukker det ut av munnen for så å pakke det inn igjen. Så det er mye mindre frustrerende (ja, man blir frustrert etter en stund) å bare gi henne det så hun kan spise selv. Om hun får koppen sin, eller tallerkenen så flyr det riktignok i gulvet da, så hun spiser ofte rett fra bordet.

Hun har også begynt å kose med oss. Hun liker riktignok best å lugge og klipe, men når hun bestemmer seg så liker hun kosing også. Da tar hun rundt oss med begge armene og legger kinnet sitt inntil vårt. Innimellom tar hun også ansiktet mitt mellom hendene, ser meg lenge i øyene, og gir meg en skikkelig våt suss. Her susses det nemlig med åpen munn og tunga ut!

Klementin-tid!

desember 17, 2011 in 06-12 mnd

Først må jeg bare si at jeg ha klementiner for at det skal bli jul! Sikkert flere som føler det samme?

Så kan jeg komme til poenget. Jeg er veldig opptatt av at Ane skal få et sunt og variert kosthold, så hun får smake på det aller meste. Hun har, så lenge hun har vært i stand til å spise mat, fått smake alt av frukt og grønnsaker, og så langt har hun likt alt. Hun la sin elsk på ananas når hun var 4 mnd, så vi bestemte oss for å la henne smake klementin også. Og slik gikk det for seg:

Først var hun veldig skeptisk i noen sekunder, men nå hyler hun av glede hver gang hun ser en klementin, eller en klementinbåt! Hun kan knapt vente til vi har fått av skallet. Og det er så gøy! Hvorfor gi barna sine brus og godteri før de er store nok til å be om det, når man kan få de til å elske noe som er bra for dem?

Video: Lunsj til alle.

november 22, 2011 in 06-12 mnd, Baileyz, Video

The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

 

Ane deler, som dere kan se, mer enn gjerne brødskiva si med Baileyz!

Ane – 8 måneder.

november 21, 2011 in 06-12 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 7480 gram

Lengde: 72 cm

Nå har den lille snuppa vår blitt hele 8 måneder. Den siste tiden har gått ekstremt fort. Faktisk så fort at jeg for noen uker siden ble nødt til å telle meg frem til hvor mange måneder hun hadde blitt. Jeg var usikker på om hun ble 7 eller 8 måneder. Men nå er det altså litt over 8 måneder siden hun ble født. Tiden har innimellom gått veldig sakte, men når jeg ser tilbake på det, så har den flydd avgårde!

Den siste måneden har hun brukt på å få stor kontroll på bevegelsene sine, til både glede og stress for mamma’n! Hun er veldig flink til å sette seg ned, ikke bare slippe seg, når hun står, hun kan klatre over høye dørkarmer uten å slå seg skikkelig, og hun støtter seg mot det hun står ved om hun skal slippe taket på det. Men hun klatrer også over alt hun ikke skal over, klatrer opp i senga til Baileyz, karrer seg oppi vippestolen, og hun prøver å klatre i bokhylla si.

Etter et par fall der hun deisa ned på rumpa når hun holdt seg fast med bare en hånd har hun nå også forstått at man kan sitte på rumpa. Og hun har lært å sette seg opp når hun styrer på gulvet også. Hun går rundt møblene, og etter boksene i expedithylla på stua. Det er også veldig gøy om noen holder henne i hendene så hun kan få gå sammen med oss, da løper hun avgårde!

Hun er veldig flink til å spise. Nå starter hun dagen med en flaske melk, så spiser hun brødskive til frokost, frukt til lunsj, middag, og grøt og en flaske melk til kvelds. Hun har også fått smake frokostblanding, minifras er en genial frokost når mamma’n har glemt å ta opp brød kvelden før. Den falt veldig godt i smak. Både hos Ane, og den pelskledde skapningen hun gir maten sin til når hun begynner å bli mett, nemlig Baileyz. Hun nyter hvert sekund når Ane spiser selv, det blir mange smakebiter til henne også da. Og Ane syns det er veldig morsomt når Baileyz hopper opp på stolen hennes og spiser av brødet hun har i hånda. Jeg filma dem en dag, så dere kan få se filmen i morgen! Min teori er at hun deler maten sin med vofsen for å få smake på hennes mat, her om dagen hadde jeg nemlig glemt å ta opp skåla til Baileyz. Ane fant den mens jeg var på do, og hun gomla i vei, og ble illsint når jeg tok det ut av munnen hennes igjen.

Bading er veldig gøy. Hun tror tidvis at hun er en havfrue, for hun vil helst ha ansiktet under vann. En kveld lot jeg henne prøve også, i håp om at hun forsto at det ikke var så lurt, men hun tok ikke til seg lærdommen, og ser fortsatt ut som en julenisse hver gang hun bader. Hun har noen badeender, en stor og tre små, og en veldig kreativ kveld ble de døpt Anders, Andy, Ando og Andrine. Men det er altså ikke bra nok, her er det badeskummet og klutene som skal lekes med og smakes på.

Hun lager masse lyder nå. Hun knurrer, da blir Baileyz skeptisk. Hun lager samme lyd som nagazulene i Ringenes Herre, hun har nemlig vært hås, og da finner man mange nye måter å bruke stemmebåndene sine på. Hun kan også si mamma, pappa, nam, og nei. Også er hun god på roping, litt vel flink spør du meg. Og om jeg sier «Ane, kan du synge? La-la-la?» Så sier hun «LAAA-LA’A-LALALA!» Det er gøy å se at hun forstår så mye! Hun kan også å vise hvor stor hun er, og hun har lært å leke borte-bø selv. Hun har også begynt å lære å vinke, ikke helt dreisen på det ennå, men det er tydelig at hun prøver.