12 kilo kjærleik.

november 10, 2011 in 06-12 mnd, Baileyz, Foto

Jeg har verdens beste jenter, sammen utgjør de ca 12 kilo med kjærlighet og glede.
De koser…
Kiler…
Og utforsker – sammen!

Bilderas: På lekeplassen.

november 3, 2011 in 06-12 mnd, Foto

Pappa’n får sjokolade, Ane får papiret – urettferdig, sa du?

Lesestund.

oktober 23, 2011 in 06-12 mnd, Hverdagen

Ane har blitt veldig interessert i bøker. Og ingenting er bedre enn når vi «leser» i dem sammen med henne. Hun elsker å se på bildene, prøve å plukke opp det det er bilde av, bla i boka, kaste den bortover gulvet, og smake litt på den. Spesielt godt liker hun å se på den siden med masse ansikter og kropper, da prøver hun å plukke opp øynene på barna.

En ettermiddag jeg skulle rydde i klærne hennes, og ta bort alt som er for smått, så lå disse tre på gulvet på rommet hennes å kosa seg med ei bok. Ane var veldig ivrig, og ville mer enn gjerne stå å se på boka. Og Baileyz skal være med på alt som skjer, hun går klistra til beina våre uansett hvilket rom vi er på, livredd for å gå glipp av noe. Så hun måtte jo være med på lesestunden hun også.

Nå sover Ane, Stian er på jobb, Baileyz ligger i senga si å snorker, og jeg skal ta en tur i dusjen. Så satser vi på å gå oss en skikkelig tur i dag, om været holder seg noenlunde greit. Ha en flott søndag!

Det store fluktforsøket.

oktober 21, 2011 in 06-12 mnd

«Baileyz, jeg vil være med!»

Vi har montert noe småtteri fra ikea, og hengt opp en del ting i løpet av den siste uka. Og det meste av verktøy holder til i garasjen, så det har blitt noen turer ut dit. Stian skulle bare hente noe, og på de minuttene har var borte hadde nemlig både Baileyz og Ane fått med seg at ytterdøra sto oppe. Ane avslørte dem, på tur ut, ettersom hun har en tendens til å lage noen spesielle lyder når hun skal skynte seg bort til noe hun ikke får lov til. Heldivis har vi en hund som ikke stikker av om døra er åpen, og Ane ble litt distrahert av skoene til Stian på tur ut. Det kunne ellers blitt en kjedelig og våt opplevelse for dem, ettersom det hølja ned ute.

Ane – 7 måneder.

oktober 19, 2011 in 06-12 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 7210 gram

Lengde: 70 cm

Ane vokser, etter min mening, alt for fort! Det er veldig gøy at hun er så aktiv, nyskjerrig og utforskende som hun er, men det er også veldig slitsomt. Hun må passes på hele tiden, og om jeg ser bort i fem sekunder så er hun høyt og lavt. Det kan være med nesen i blomsterpotta som står på gulvet, begge armene oppi vannskåla til Baileyz, tyggende på en ledning, eller som før en dag her, stående, uten støtte, i matstolen sin! Hele dagen går med på å løpe etter henne når hun farter rundt, for å passe på at hun ikke skader seg på noen måte, eller spiser noe hun ikke skal ha.

Når jeg skreiv forrige månedsoppdatering så hadde hun nettopp begynnt å krype, nå har hun jo fått øvd mye mer, og hun har blitt en reser! Og ikke bare kryper hun, hun reiser seg opp å står, hun setter seg opp på knærne, og hun klatrer i alt hun får muligheten til å klatre i. Det morsomste hun vet når hun farter rundt på gulvet er å finne noe hun ikke får lov til å borti, for så å hikste og sette fart – og da er det meningen at man skal fange henne. Hun har også forstått hvordan hun skal komme seg over høye dørkarmer, da skyter hun rompa i været, står på armer og bein (altså ikke på knærne), slenger seg sånn at hun får magen opp på kanten, og kaver seg over. Også drar hun ut en av lekeboksene sine av expedithylla på stua for å reise seg opp å skyve den forover så hun kan gå bak. Ingenting er bedre enn å starte dagen når denne prinsessa står fornøyd å ser på oss (dvs. stortsett Stian, ettersom jeg er så morgentrøtt) i senga si når vi (fortsatt Stian) kommer for å hente henne på morgenen.

Hun elsker mat! Aller helst vil hun ha maten vi spiser da. Det smaker mye bedre om det kommer fra et «voksen fat» og på gaffel, nemlig! Så langt spiser hun alt bortsett ifra barnematglass med fiskeboller i hvit saus. Når hun fikk det stakk hun tunga ut å prøvde å riste av maten. Det var også da hun lærte å like vann. Maten var så ille at til og med vann var godt, med andre ord. Stakkars! Stortsett lager jeg middagen hennes selv, og hun er fornøyd med det. Spesielt godt liker hun pasta bolognese (oppskriften kommer når jeg finner den igjen!) Hun har også blitt veldig flink til å spise brød, nå spiser hun det til frokost sammen med oss hver dag. Noe som er veldig koselig!

Hun lager ikke så mange bevisste lyder. Hun sier fortsatt «aaaahmnaaam» når hun får mat, og hun har begynnt å si «maaa» mens hun kryper etter meg å gråter. Jeg hadde jo selvfølgelig et lite håp om at det betydde «mamma», men hun sier det hver gang hun er sulten, så det er nok heller «mat» hun mener.

Helt siden hun var rundt tre måneder så har hun hatt kløe i munnen. De siste ukene har hun blitt skikkelig «kulete», og i går tittet en bitteliten tann frem. Jeg syns hun er supersøt, og hun ble plutselig så stor nå. Vi kjøpte tannkost til henne straks hun ble så stor at hun kunne holde i noe (det anbefales så absolutt!), så tannpuss var null problem. Hun er jo vant til å ha den i munnen, så hun ler bare når vi pusser tanna hennes.

Temperamentet hennes begynner å komme frem. Om jeg tar henne bort fra noe hun gjerne vil borti så blir hun veldig sint, strekker armene i været, for at jeg skal slippe henne ned, mens hun spreller med armer og bein, og roper – høyt! Om jeg tar henne inntil meg da så smekker hun til meg i frustrasjon. Egentlig veldig lite sjarmerenede, men jeg syns det er litt søtt jeg – enn så lenge!

Og bare sånn før noen slakter meg for at hun klarte å reise seg i stolen sin så bruker jeg aldri å gå ifra henne der. Jeg sto en meter unna å skulle hente vann til henne, og så bort i kanskje 5-10 sekunder. Det viktigste er at det gikk bra – hun lo bare og var veldig fornøyd med seg selv i det jeg satt henne ned igjen. Og nå er jeg på jakt etter seler som passer til stolen!

In sickness and in health…

oktober 11, 2011 in 06-12 mnd, Hverdagen

… har man tatt på seg å være mamma. Så selv om både jeg og Ane er syk så kan jeg ikke legge meg i senga, tenke kun på meg selv, hvordan jeg skal bli frisk, og sove så lenge jeg vil. Neida, da må jeg opp, mate, stelle, kose med, og underholde Ane. Hun trenger også gjerne mer oppmerksomhet enn til vanlig. Og jeg merker at det krever mye mer av meg enn jeg egentlig er i stand til å gi når hodet mitt nesten eksploderer hver gang jeg bøyer meg ned for å ta henne opp, tårene nesten spretter om hun gråter, fordi det gjør så vondt. Leddene mine har mest lyst til å svikte når hun vrir og vender på seg i ubehag mens hun sitter i fanget mitt.

Og dagens høydepunkt. Det å få i henne paracet, nesespray, kloramfenikol og dentinox, når hun absolutt ikke vil ha noe av det i nærheten av kroppen sin, og jeg har mest lyst til å klone meg selv et dusin ganger for å komme igjennom hverdagen. Den stakkars lille jenta vår har altså influensa, øyekatarr, og sliter med tenner (noe mange av dere sikkert leser utifra «medisinene».) Og hun kaster seg så langt bort hun kan bare hun ser et tøystykke nå, i frykt for at det skal brukes til å tørke snør eller øyeverk.

Hun er heldigvis storsett i godt humør, og hun sover hele natta (bortsett i fra at hun våkner rundt klokka 23, og trenger litt dentinox, kanskje en paracet og litt vann eller evt. melk.) Matlysten hennes var også som vanlig helt til i går. I dag har hun bare drukket melk, vann, litt velling, og spist et beger med fruktmos. Til vanlig spiser hun både brød og grøt innen klokka 12, men nå vil hun egentlig ikke ha noe som ikke kommer fra flaske.

Vi kjemper oss gjennom sikling, feber og tårer, og gleder oss til dette igjen blir hverdagen:

(Mest fordi det er mye koseligere å vise slike bilder, enn bilder der snørr, sår nese og tårer er hovefokuset.)

Jenta som ikke vil ligge i ro.

september 27, 2011 in 06-12 mnd

Ane har alltid vært sprek, og som kjent så startet hun gårsdagen med å «rydde» under stuebordet vårt. Det viste seg å bare være starten på en livlig dag for henne.

Hun fortsatte formiddagen med å klatre litt i bokhylla. Riktignok kom hun seg kun opp på knærne, men jeg var skikkelig imponert, hun har tidligere bare gjort dette om jeg har lokka henne til det når hun har holdt seg fast i armene mine.

Jeg trok henne ned, og la henne på gulvet så hun kunne leke litt igjen. Da tok det ikke mange minuttene før hun fikk øynene opp for at hun kunne ta tak i varmepumpa for å komme seg opp på knærne. Jeg tok henne ned nok en gang, la meg på gulvet sammen med henne og hun lekte fint med lekene sine. Jeg gikk på kjøkkenet en tur, og når jeg kom tilbake var hun ute på ferd igjen…

Denne gangen hadde hun fått øye på smekken som lå i vippestolen. Hun satt seg opp på knærne igjen, fikk etter en stund tak i smekken, og kasta den i gulvet.

Etter litt mer leking på gulvet kom jeg fram til at jeg skulle plassere henne i lekegrinda litt, sånn at både jeg og hun kunne slappe av litt. Men neida, i sidesynet ser jeg at jenta kommer bare høyere og høyere opp, og når jeg snur meg for å se på henne så er dette synet som møter meg:

(Riktig nok et helt elendig bilde, men det hadde jeg ikke tid til å tenke på der og da..)

Der sto hun altså. Hun hadde kommet seg opp på beina! Jeg var enda mer sjokkert. Jeg har rett å slett ikke ord. Selvfølgelig er det veldig gøy, men nå kan hun gjerne ta det litt med ro for min del!

Hun gjorde virkelig dagen komplett når hun faktisk klarte å komme seg opp på plata under stuebordet, og lå der å kava for å få tak i et foreldre og barn-blad.

Og hva gjør hun i skrivende stund, jo, hun bruker sofaen for å komme seg opp i knestående, før hun slipper seg å sitter på knærne uten støtte i det hele tatt.

Jeg har fått «ryddehjelp»!

september 26, 2011 in 06-12 mnd

«Nei.. Dette skal jo ikke være her…»

Ane overgår seg selv i disse dager. Hun prøvde seg på å reise seg opp etter stuebordet i går. Noe hun klarte uten problem, men jeg fikk hetta å tok henne ned. Etterpå fant hun ut at vi har ei plate på bordet som er på «hennes nivå» også. Den var spennende! Den kunne jo krabbes på.. Og i dag, jo, da fikk hun øynene opp for noen ark, blader, bøker osv. som lå der. Hun var fast bestemt på at det ikke skulle ligge der for når jeg prøvde å legge det på plass så hyla hun å reiv det ned igjen. Med andre ord så er alt rotet som var under bordet vårt rydda nå. Det ser jo ryddigere ut nå, så det er vel egentlig like greit. Og Ane er godt fornøyd med dagens innsats – nå får hun jo plata helt for seg selv!

Ane & Baileyz.

september 25, 2011 in 06-12 mnd, Baileyz

Kosestund for baby og hund – jepp, jeg er god på rim.

Baileyz har alltid vært opptatt av Ane, men etter hun ble litt mer mobil ble hun litt skummel. Hun kunne jo dra henne i halen, noe som ikke var særlig godt. Så Baileyz pleide bare å løpe bort, slikke henne litt i ansiktet, til Ane la hodet i bakken for at hun skulle slutte, så gikk Baileyz videre. Og om Ane kom i nærheten så flytta hun seg.

Etterhvert så ble jo Baileyz da ekstremt spennende for Ane – når hun ikke slikka henne i ansiktet, that is. For det liker hun ikke noe særlig. Og jeg nærmest løp i mellom så de ikke skulle gå i tottene på hverandre. Ane forstår jo ikke at Baileyz får vondt om hun river henne i halen eller pelsen. Og om Ane ikke tolker signalene hennes så kan det jo fort gå veldig veldig galt, den eneste måten Baileyz kan gi beskjed om at nok er nok på er jo å bite henne om hun ikke slutter når hun gjesper, snur seg bort, strekker seg eller knurrer.

De siste ukene har jeg satt meg ned med dem på gulvet sammen, iallefall en gang om dagen, og da har de fått herje som de selv vil – men selvfølgelig under kontrollerte former! Og nå går alt mye bedre. Altså, Ane lugger fortsatt i Baileyz, men Baileyz håndterer det mye bedre, og hun går unna om hun ikke vil mer. Hun slikker fortsatt Ane i ansiktet, men Ane legger hodet i bakken så hun ikke får det til. Baileyz har som vane å legge seg nesten oppå beina til Ane, men Ane sparker henne vekk, og heldigvis bryr hun seg ikke stort om det.

De har lært å tilpasse seg hverandre mye bedre. De får fortsatt ikke lov å holde på alene uten at jeg sitter helt i nærheten av dem, men de klarer å stortsett å ordne opp selv. Baileyz er heldigvis en veldig tålmodig hund, og hun er veldig tolerant med barn. De kan nærmest gjøre hva de vil. Det er klart at det er en del ting hun ikke liker, men f.eks om noen tråkken på halen hennes så blir hun sint å snur seg, hyler litt og virker veldig hissig. Men om hun ser at det er et barn som står der så hopper hun opp litt, river rompa til seg å går sin vei. Er det derrimot en voksen så kan hun godt nappe vedkommende i leggen i det hun snur seg. (Det skal påpekes at hun også da er ekstremt forsiktig, på akkurat samme måte som om hun biter litt i oss når vi leker. Noe hun heller ikke gjør mot barn!)

Baileyz er livredd for føttene sine, vi må bedøve henne for å få klipt neglene hennes, og hun blir gal om vi kliper tak i en fot. Men Ane kan gjøre det uten at hun gjør annet enn å snu litt på seg å vise at hun ikke synes det er så veldig komfortabelt. Ane har nettopp fått øynene opp for at Baileyz har halsbånd, og at det i halsbåndet henger et merke (ei metallplate forma som et bein med telefon nr mit på – i tilfelle hun kommer bort.) Det er ekstremt spennende! Så om Baileyz kommer i nærheten så kliper hun tak i den med begge armene, og der henger hun. Baileyz skjønner ikke helt hvorfor hun blir dratt i alle mulige retninger i tide og utide, men hun finner seg i det.

I dag startet de dagen med å ligge en halvtime på gulvet å se, lukte, og smake på hverandre. Spesielt, jepp, men de er søte! Og de koser seg endelig i hverandres selskap.

Video: Øvelse gjør mester.

september 21, 2011 in 06-12 mnd, Video

The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

Ane prøver å krype. Det er ikke så veldig lett, så hun aker seg på magen når det blir vanskelig. Men øvelse gjør mester, og hun øver absolutt hele tiden! Er hun ikke flink?