Fødselshistorien.

mai 25, 2011 in 0-6 mnd, Graviditet

Lørdag 19. mars 2011 – den største dagen i hele mitt liv!

Jeg hadde i noen dager kjent at ting begynnte å skje, men etter noen timer med veldig sterke kynnere og en del nedpress så ga det seg alltid. Termindatoen var passert, det var den 16. mars, og selv om jeg bare hadde gått tre dager over hadde jeg nesten sluttet å tro at babyen kom til å komme ut til oss – utålmodig som jeg er!

Dagen startet på samme måte som dagene før, jeg og Stian lå i senga å pratet før vi skulle stå opp. Han hadde i flere dager spurt om jeg trodde det var dagen vi skulle bli foreldre, noe han også gjorde denne dagen, men nå hadde svaret gått fra å vær et optimistisk «kanskje det!» til å bli «jeg tviler..» (utåmodig sa du?). Jeg husker at jeg så på klokka da, og den var akkurat 09.00. Vi snakket videre om hvordan det ville bli, og han prøvde å få frem optimisten i meg igjen.

Mange av tidspunktene er litt diffuse..

09.10

Helt ut av det blå kjente (og hørte) jeg at det smalt skikkelig inni meg, det var akkurat som en ballong som sprakk, fytti så vondt som det var! Jeg tror jeg skrek til med det samme, for Stian lurte iallefall på hva det var. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg tenkte iallefall at jeg måtte komme meg på do for å prøve å finne ut hva som hadde skjedd. I det jeg satt meg opp i senga fosset vannet ut! Å jeg tror jeg nærmest ropte til Stian «Vi må på sykehuset!», han forsto ikke stort med det samme og lurte på hvorfor, men det tok ikke lange tiden før han var med på notene. Han ringte føden for å fortelle hva som hadde skjedd, og vi fikk beskjed om å komme inn. Dama på føden lurte også hvordan fostervannet så ut, men det var ikke så lett å se når lakenet på senga var beige, så vi sa vi trodde det var blankt, men når jeg reiste meg opp av senga så jeg fort at det var alt annet enn det. Jeg ble mildt sagt litt stressa, og Stian måtte ringe inn igjen, hun mente likevell at vi ikke trengte ambulanse og bare kunne kjøre selv. Vi snakket uansett med noen vi kjenner som kjører ambulanse, og som vi visste var på vakt, for å høre hva de synes. Også der fikk vi beskjed om at vi sansynligvis hadde god tid og at det ville være mest komfortabelt for meg om vi kjørte selv, men at vi måtte si ifra om vi trengte hjelp. Stian hadde heldigvis stresset litt med at jeg skulle pakke sykehusbagen min noen uker tidligere, så jeg stabla meg inn i dusjen mens han pakket ned noen ting til seg selv. Vi la noen poser og håndklær i bilen, som jeg kunne sitte på, før vi satte kursen mot Trondheim.

Ettersom vi ikke rakk å lage frokost før vi dro hjemmefra, og regnet med at vi kunne trenge litt energi, så stoppet vi i Fillan for å kjøpe mat som vi kunne ta med oss. På tur til Trondheim sendte vi melding til familien vår for å fortelle hva som hadde skjedd, vi spiste og snakket om det som skulle skje. Riene begynnte å ta seg opp, og når vi nærmet oss Orkanger var de veldig kraftige, trodde jeg, lite visst jeg om hvor vondt jeg skulle få. Jeg hadde lastet ned en rie-teller på telefonen min (le den som vil!), og satt å trykket på den hele veien. Stian hadde ikke satt seg så mye inn i dette med rier og lurte på om jeg ikke kunne fortelle litt om det. Jeg husker at han, midt i en rie, sa: «Det er ikke press-rier du har nå, sant?» og jeg tenkte at jeg måtte si noe så han forsto at jeg hadde hørt han, selv om jeg egentlig var mer opptatt av å klare å puste enn å føre en samtale. Så jeg ropte plutselig «NEI!». Jeg skvatt skikkelig når jeg hørte hvor høyt jeg ropte, jeg trodde jo faktisk ordet skulle komme i en normal desibel! Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet og en stor trang til å forklare at jeg ikke mente å rope til han, han lo bare å sa at han ble litt skremt med det samme, men at han forsto.

Mellom 12.00 og 12.30.

Vi ankom sykehuset og parkerte før vi gikk inn på føden. På tur inn dit begynnte vannet å renne igjen, og det skal sies at jeg ikke følte meg særlig smart der jeg stabla meg bortover, med en foss mellom bena. Når vi kom inn satt vi i noen minutter å venta før det kom ei hyggelig jordmor å henta oss. Hun tok oss med inn på et undersøkelsesrom hvor jeg fikk to bånd med måleinstrumenter rundt magen, de skulle registrere rieaktivitet og hjerterytme, i tillegg til at jeg skulle trykke på en knapp om jeg kjente bevegelser i magen. Når hun sa bevegelser i magen fikk jeg litt hetta, jeg hadde jo nesten ikke kjent noe som helst inni der siden vannet gikk! Men slo meg litt mer til ro med at det ikke var så lett å bevege seg med alle disse riene, og når vannet var borte. Riene kom nå med ca tre minutters mellomrom, og varte i ca ett minutt. Etter registreringen sjekket hun åpningen og den var allerede på 4 cm. Med andre ord så hadde de timene med kynnere og nedpress ikke vært helt nytteløse! Jeg hadde allerede ganske vondt, og ville vite hvor fort dette kom til å gå. Hun kunne fortelle meg at de regnet ca en cm i timen i snitt. Jeg ble utslitt bare ved tanken!

Vi fikk beskjed om at vi skulle legges inn, og ble fulgt til en fødestue. Vel inne på fødestua fikk jeg en sykehusskjorte og en «nydelig» nettingtruse. Jordmora satte registrering på magen min igjen. Jeg ble liggende å se ut av vinduet, og fikk etterhver nok av sola, det var et nydelig vær ute! Stian fikk i oppgave å passe på at jeg fikk i meg saft, og å tørke meg med en kald klut i panna innimellom.

Rundt 14.00 en gang (?)

Riene fortsatte å ta seg opp, og kroppen min jobbet på høygir! Plutselig tok den helt over, og jeg ble veldig redd. Det var akkurat som om jeg hadde brekninger, bare at alt skjedde motsatt vei. Jeg hadde jo lest at man ikke skal presse før man får beskjed om det, og som førstegangsfødende forsto jeg ikke helt hva som skjedde. Stian hentet en jordmor, og hun kunne fortelle at dette var kjempebra, og at kroppen min jobbet på egenhånd, men at jeg ikke måtte presse itillegg. Hun skjekket åpningen igjen, og kunne fortelle at den iallefall var på 7 cm! Det gikk med andre ord egentlig ganske fort. Jeg tror det var på dette tidspunktet jeg fikk lystgass, men alt er relativt tåkete, så jeg er ikke sikker. Iallefall så hadde jeg også lest at en del ikke merket noen virkning av lystgassen, og bestemte meg for å ta noen skikkelige drag for å være sikker på å få best mulig virkning. Etter noen drag tok jeg maska bort fra ansiktet for å snakke til Stian, hånda som holdt maska falt ned på madrassen, og jeg klarte ikke en gang å holde hodet oppe. Stian lurte på hvordan det gikk, og det eneste jeg fikk stotra frem var «jeg føler jeg meg heeelt rusa..» Jordmora lo litt før hun stilte ned lystgassen. Hun plasserte også en elektrode på hodet til babyen for å måle hjerteslagene hennes enda mer nøyaktig.

Her faller jeg helt av når det er snakk om klokka, og ting blir veldig rotete.

Timene snegla seg av gårde, smertene ble større. Riene ble enda tøffere, og lå tidlig på 1-2 min i varighet, med 1 min imellom. Jenta vår lå med panna først, og en lege ble tilkalt (denne dama fikk myye kjeft fra meg i timene som fulgte, stakkars!). Hun hadde med seg en legestudent, ei ung jente fra Tyskland. Det så ikke alltid ut som om hun hadde det så trivelig der hun sto å så på meg, hadde jeg ikke hatt så vondt selv hadde jeg syntes skikkelig synd på henne, jeg husker at jeg tenkte «stakkars deg» flere ganger.På ett tidspunkt her tok de fra meg lystgassen og jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne å presse, og jeg gjorde så godt jeg kunne. Riene overgikk virkelig seg selv, og jeg ble veldig, veldig sliten. De var ikke så effektive lenger, og etter mange forsøk så bestemte legen at vi skulle bruke sugekopp så hun kunne hjelpe meg. De kontaktet overlegen, og hun kom inn for å overvåke det hele. Det skjedde mye i rommet, og jeg fikk ikke med meg stort. Jeg var alt for opptatt av å prøve å holde følge med kroppen min og alle instruksjonene jeg fikk. Jeg pressa som en helt, og riene kom som hagl uten skikkelige pauser. Legen spurte meg på et tidspunkt om jeg kjente en rie, og jeg ropte i retur at jeg ikke klarte å kjenne når de sluttet lenger, hun kunne fortelle meg at jeg ikke hadde det og måtte slutte å presse. Jeg var på nippet til å gi opp alt, og husker at jeg sa at det skulle bli lenge til neste gang jeg lå sånn, da lo de alle sammen for det hørte de ofte! Jeg vet at de var flinke til å prøve å motivere meg, men jeg husker det ikke. Men mot en av de siste riene så tenkte jeg at nå var det på tide å gi alt jeg hadde, om det så skulle være det siste av krefter jeg hadde på lager. Jeg pressa som en gal, og legen fortalte at nå var det hele snart over (og endelig fikk jeg noen posjoner til med energi, for denne gangen trodde jeg på de hun sa). På neste pressrie kom hodet, og mens jeg venta på den siste ria så kroppen også skulle komme ut tenkte jeg at det var nok, jeg ville ha keisersnitt, før jeg tok meg i det å sa til meg selv: «Dust! Du kan da vel ikke få keisersnitt når halve ungen er ute!» Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å ikke svime av, for dette var vondt! Jeg lå å kikka i taket å prøvde å finne den midterste av prikkene i takplata for å prøve å ikke tenke på smertene, noe som egentlig funka dårlig, og når jeg fant den gikk jeg videre til neste takplate (jeg må le når jeg tenker på det i ettertid). Det føltes som jeg lå sånn i et år!

18.55

Endelig kom den siste ria, og jenta vår kom til verden. De klippet navlestrengen hennes, og hun ble levert til en barnelege (som i mitt hode plutselig bare sto der med et bord og masse utstyr, men han hadde vært der en stund uten at jeg hadde fått med meg at han kom inn). De føltes som om det gikk en hel evighet før hun ga lyd fra seg, men det tok egentlig ikke mange sekunder. Barnelegen var flink, og han fikk fjernet slimet fra luftveiene hennes. Hun skrek ikke høyt, men sutret en litt. Jeg ble litt bekymret , men hun fikk 9 av 10 poeng i apgar-score etter 1 minutt, og etter 5 minutter var hun oppe på 10 av 10, det var med andre ord ingen grunn til bekymring og hun fikk ligge på brystet mitt! Vi fikk vite at hun var 3680 gram, 51 cm lang, og hadde en hodeomkrets på 36 cm. Både jormor og legene var overrasket over hvor våken hun var, øynene hennes var på størrelse med tallerkener, så denne jenta var veldig nyskjerrig på verden! Hun ble tørket og påkledd mens legen sydde meg. Når hun sa jeg måtte sy forsto jeg ikke stort, men hun kunne fortelle at hun måtte klippe når de skulle bruke sugekopp, noe som gikk meg hus forbi.

Etter alt var over, de var ferdige med å rydde opp, og så at det gikk bra med oss, fikk vi være alene. Plutselig var alt over, og selv om jeg fortsatt hadde vondt så hadde ikke smertene noe å si nå. Endelig var hun hos oss, den nydeligste jenta i hele verden. Og det beste av alt, hun var vår. En god blanding av meg og Stian. Vi hadde ikke helt bestemt oss for navn på forhånd, men når vi satt slik var det ingen tvil, dette var Ane! Vi fikk noen brødskiver, to champagneglass med eplejuice og et norsk flagg på et brett. De var veldig opptatt av at jeg måtte drikke mye, og jeg sa at jeg ville ha vann, de mente at saft var bedre ettersom jeg trengte litt energi også og da svarte jeg litt stakkarslig: «Men.. Jeg liker egentlig ikke saft..». Da lo jordmora godt og sa at om jeg hadde sakt det skulle jeg fått energidrikk istedet for saft tidligere også. De hadde nemlig sjenket i meg utenkelige mengder saft hele dagen for at jeg skulle få energi og ikke bli dehydrert. Ane fikk mat og sovnet mens jeg fikk dusje. Og vi kunne endelig ta noen etterlengtede telefoner til familie og venner, som ventet i spenning, for å fortelle at hun endelig hadde kommet til verden og at vi alle hadde det bra.

Dagen er ikke det samme uten…

mars 17, 2011 in Baileyz, Graviditet

… Baileyz!

De siste månedene har denne hårete jenta holdt meg med selskap fra morgen til kveld. Det er vel egentlig det som har fått tiden til å gå på dagtid, men vi bestemte oss tidlig for at det var lurt å få mamma til å passe henne mot slutten av graviditeten. Det er mye bedre for både oss og henne at vi slipper å begynne å stresse med å få noen til å passe henne når vi må sette kursen mot sykehuset. Og ettersom hun elsker å være hos «mormor» så det ble løsningen.

Problemet, om jeg kan kalle det det, er jo bare at nå savner jeg henne så utrolig mye! Spesielt de dagene sola skinner, det er vindstille og perfekt turvær. Selv om jeg ikke er i form til noen lange turer i ugjevnt terreng så er formen min bedre enn på mange måneder, og jeg har ikke noe problem med å gå tur så lenge jeg kan holde mitt eget (relativt lave) tempo, noe hun finner seg i uten å rive å slite i båndet. Det er heller ikke det samme å stå opp når Baileyz ikke står logrende i bunn av trappa og spretter rundt av glede når vi åpner døra til stua. Og det er umåtelig kjedelig å gå alene for å hente posten når man er vandt til å ha selskap! Jeg vet hun har det fint når hun er hos mamma, og at mamma storkoser seg med å ha henne der, men jeg gleder meg til den dagen vi kan ta med oss både Baileyz og babyen hjem fra Trondheim!

Dagen vi har ventet på.

mars 16, 2011 in Graviditet

Nå er faktisk termindatoen her. Noe som er helt merkelig egentlig, det føles som om det var i går jeg fant ut at jeg var gravid. Tiden har gått veldig sakte når jeg har vært midt oppi det, men når jeg ser tilbake på det så har den jo gått i ekspressfart. Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan dette er mulig, men det er tydeligvis det.

Jeg er virkelig klar for å slippe mer halsbrann, vondt i bekkenet og følelsen av å være på størrelse med en elefant nå. Og ikke minst til å hilse på den lille. Det skal bli så spennende. Det er litt rart å tenke på at hun har vært en del av kroppen min siden i sommer og at jeg ikke kjenner henne i det hele tatt. Jeg aner jo ikke hvordan hun er, ikke en gang hvordan hun ser ut.

Dagene frem til hun bestemmer seg for å komme ut kommer nok til å bli virkelig lange! Man forbereder seg jo på å vente til terminen, men ikke lenger enn det. Man teller måneder, uker, dager, og timer frem mot terminen fordi det er den datoen man har å forholde seg til. Hva skal jeg liksom telle ned mot nå? Er det meningen at jeg skal begynne å telle ned mot den dagen jeg har gått to uker over tiden? Det er jo ikke akkurat særlig motiverende.. Selv har jeg alltid hatt en følelse av at hun skulle komme på lørdagen som var, men jeg har iallefall ikke sett noe til henne. Jeg prøver så godt jeg kan å smøre meg med tålmodighet, men det er utrolig vanskelig. Folk føder jo rundt meg hele tiden, og nå synes jeg virkelig det er på tide at jeg også får lov.

I går hadde jeg virkelig tro på at hun skulle starte på turen ut til oss, men etter en formiddag og ettermiddag med kynnere eller rier (jeg er sannelig ikke sikker på hva det var jeg..) som kom og gikk litt som de ville, men så ut til å ha et visst mønster til tider så ga det seg på kvelden. Jeg hadde vondt i lysken og til tider veldig til press i ryggen, noe mange sier er tegn på at fødselen kan være i gang, men den gang ei. Når det nærmet seg leggetid hadde så godt som alt bare forsvunnet. Det var utrolig frustrerende, men jeg prøver å tenke at det sikkert var kroppen sin måte å forberede seg på, en av måtene den bruker iallefall. Men det har den jo tross alt fått over ni måneder på å gjøre, hvor lang tid har den egentlig tenkt å ta seg frihet til å bruke? Jeg bli rar i hodet, og har ikke stort annet å si enn: kjære Gud, gi meg en skikkelig omgang med smerte og en mulighet til å teste hva jeg er god for!

«Hvor er baby’n?»

mars 14, 2011 in Graviditet

Nå begynner jeg virkelig å bli lei av å vente! Jeg har jo egentlig vært det i 6 – 7 måneder, men nå føler jeg at jeg på en måte har lov til å være det. Og ja, jeg vet at mange går over termin og at jeg bare må forvente det, men det betyr ikke at jeg vil. Jeg vil at hun skal være her nå, eller helst for noen uker siden. I dag er jeg 40 uker på vei, så det er jo riktig nok bare to dager igjen til termin, og hun kommer jo til å være her iløpet av de neste to ukene. Men det er jo på en måte terminen man går å venter på, og da lager man seg jo en forventning om at babyen skal bli født på den dagen, eller før, man forbereder seg liksom ikke på at man kan gå to uker over.

Den siste tiden har alle begynnt å si «oi, da kan det jo skje når som helst da!» når jeg forteller de hvor langt jeg er på vei. En annen kommentar jeg får flere ganger daglig er: «har du kjent at det kan være noe på gang da?» Og jeg skjønner det jo, jeg hadde jo sikkert også lurt på det samme, men når man får høre daglig, av folk som har født opptil flere ganger selv, at fødselen er rett rundt hjørnet eller at man kanskje burde ha kjent noe til at fødselen er rundt hjørnet så er det klart at man blir ikke mindre utålmodig. For all del, jeg mener ikke at jeg har noe imot at folk sier slike ting, men det tenner et håp i meg, og tanken på at jeg kanskje våkner av at fødselen er i gang surrer jo rundt i hodet mitt hver kveld når jeg legger meg. Det er vel da også ganske logisk at slike kommentarer «mater» denne tanken. Hadde jeg fått det til så skulle jeg slutta å tenke på det hele tiden, og heller bare tatt det som det kommer. Jeg har jo ikke noe annet valg enn å ta det som det kommer, men jeg tenker masse på at fødselen plutselig kan starte, og jeg bli nesten sliten av å tenke på det hele tiden. Rett og slett fordi jeg blir sittende å kjenne etter om kynnerne er annerledes enn tidligere i håp om at det kan være starten på riene osv, og det er faktisk slitsomt i lengden.

Two weeks to go.

mars 2, 2011 in Graviditet

I dag er det akkurat to uker til termin. Og jeg merker at tanken på å føde bare skremmer meg mer og mer. Altså, jeg er for all del ikke redd for det sånn egentlig, det finnes jo mange som er værre stilt enn meg som har klart det helt fint, og kvinner har jo gjort det i mange tusen år. Og ikke minst så er helsevesenet i Norge stortsett så oppegående at de vet hva de skal gjøre, folk føder jo tross alt hver eneste dag, og stortsett så går det bra, absolutt ikke smertefritt, men både mor og barn overlever i de fleste tilfellene. Jeg prøver å tenke at kroppen min tross alt er laget for dette, mer eller mindre iallefall. Men de sier jo det kan sammenlignes med femmila med tanke på hvor mye krefter du bruker, og jeg er uten tvil ikke i form til å gå fem mil en gang.

Tidligere har fødselen liksom vært så langt unna, og jeg har egentlig bare tenkt «er det virkelig noe å grue seg til da?», men nå kan det skje når som helst. For alt jeg vet kan jeg ha blitt mamma før jeg rekker å poste dette innlegget (sannsynligvis ikke, men dere skjønner nok poenget..) Alt er rett rundt hjørnet nå, hver gang jeg kjenner nedpress så lurer jeg på om hun er på tur ut, for hver kynner som er litt sterkere enn vanlig så lurer jeg på om det er en rie, og det er nesten sånn at jeg må løfte på dyna hver gang jeg må på do på natta bare for å sjekke om vannet har gått uten at jeg har fått det med meg. Haha, nå sjønner jeg virkelig hvor teit dette høres ut. Men jeg tror nok de fleste høygravide har det iallefall litt sånn. Jeg er virkelig spent på når det starter, hvordan jeg merker det, og ikke minst hvordan jeg kommer til å reagere. Og nå kan jeg få svarene på disse spørsmålene når som helst, sykt!

Jeg har aldri hatt en så sterk gru-glede-følelse i hele mitt liv. Det er nok helt sikkert noe av det største jeg kommer til å oppleve, men hallo, en baby skal tross alt finne veien ut av kroppen min. Jesus, det kommer til å bli vondt! Men sikkert også så verdt alle smertene. Og hun er sikkert den fineste lille jenta i denne verden, iallefall i mine øyne. Jeg gleder meg sånn til å se henne at jeg ikke klarer å tenke på annet. Jeg våkner hver morgen og tenker på henne og disse tankene slutter ikke før jeg har sovna, mange ganger drømmer jeg om henne også, så hvordan hjernen min får tid til å tenke på andre ting skjønner jeg egentlig ikke.

Nå er absolutt alt helt klart til at hun kan komme, så jeg håper ikke hun har tenkt til å vente til over termin iallefall. Alt av utstyr er i boks, det eneste vi ikke har gjort er vel egentlig å lese bruksanvisninga og montere festet til bilstolen. Men det er jo ganske fort gjort så det må vi vel gjøre en kveld. Det har også gått mer og mer opp for Stian hvor nært fødselen er nå. I forrige uke stressa han som bare det med at jeg måtte pakke sykehusbagen. Det hadde jeg virkelig ikke trodd, og når han plutselig sa «I dag er vel en fin dag å pakke sykehusbagen på..?» måtte jeg le. Han hadde visstnok ikke særlig lyst til å bli nødt til å pakke den for meg for så å få kjeft for at noe manglet eller at han ikke hadde pakket det jeg hadde tenkt han skulle pakke. Jeg skjønner han på sett og vis utrolig godt, men jeg synes uansett det var ganske komisk. Men for all del, det er jo veldig greit at det er gjort så vi bare kan sette kursen mot sykehuset når det starter.

Permisjonens første dag.

februar 23, 2011 in Graviditet

I dag starter permisjonen min, noe som virkelig er rart å tenke på! Babyen kommer snart til å melde sin ankomst, og da blir jeg plutselig mamma. Og ikke bare det, men da skal jeg være mamma resten av livet. Av og til er det slike småting som får meg til å forstå hvor nært fødselen vi faktisk er, at jeg kommer til å ha noe med dette lille mennesket å gjøre resten av livet, at Stian alltid vil være en del av livet mitt, og at jeg faktisk begynner å bli voksen (selv om det ikke alltid føles sånn). Om noen hadde fortalt meg for bare et år siden hvordan livet mitt skulle vært i dag hadde jeg nok ikke trodd på det. For all del, jeg tror ikke jeg kunne hatt det bedre enn jeg har det akkurat nå, og jeg håper det er slik det kommer til å være resten av livet, men jeg hadde aldri sett for meg dette for et år siden.

Som sagt så er dette den første dagen av permisjonen min, men jeg merker egentlig ikke stor forskjell på i dag og i går ettersom jeg har vært hjemmeværende så godt som hele dette året. Bekkenet mitt tar snart livet av meg, føttene mine føles som ballonger, ryggen min verker, magen er nummen, og jeg synes det er på tide at babyen kommer ut og at det går over. Mange sier at de savner å være gravid når babyen har blitt noen måneder, men jeg klarer ikke å forstå det. Det kan selvfølgelig også være koselig, men nå er det såpass tungt at det negative tar liksom mer og mer over for det positive.

Jeg mener for all del ikke å skremme noen fra å bli gravide med dette innlegget, men det å være gravid er ikke bare en dans på roser. Jeg har alltid tenkt at alle gravide ser så lykkelige, glade og «strålende» ut. Og det synes jeg forsåvidt fortsatt, når det er snakk om alle andre. Men nå har jeg innsett hvor tungt og slitsomt det faktisk også kan være. Jeg skal slutte å syte å heller gå å lage fruktsalat mens jeg venter på at Stian skal komme hjem fra møte. Ha en fin kveld!

Four weeks to go.

februar 14, 2011 in Graviditet

 

Nå er det kun fire uker igjen til termin, eller fire uker og to dager om jeg skal være nøyaktig. Noe som med andre ord betyr at babyen er her innen seks uker. Det er virkelig rart å tenke på! Selv om det sansynligvis ikke skjer, så kan fødselen starte nesten når som helst, og det uten at babyen er i livsfare om det skjer. Jeg har nettopp kommet tilbake fra jordmor-time, og prinsessa ser ut til å ha det fint. Hun vokser bra, hun er over gjennomsnittet i størrelse, men det har hun alltid vært så hun følger sin egen kurve som hun skal. Hjertelyden er også bra, og alle prøvene mine er som de skal. Hadde bekkenet mitt bare vært like velfungerende som resten så hadde jo dette vært perfekt, men den gang ei, smertene blir ikke akkurat mindre. Jeg ser virkelig frem til babyen ligger i armene mine og kroppen blir lettere.

Egentlig er jeg veldig lite fan av å ta masse bilder av magen sin når man er gravid, men jeg elsker skikkelige gravidbilder. Det vil si den typen som er litt mer gjennomtenkt enn å ta med seg magen og mobilen foran speilet på badet. Og som mange vet så er jo Stian fotograf og han har fotostudio, derfor tok vi turen dit forrige søndag. Bildet på toppen av dette innlegget er et av resultatene. Og jeg elsker det!

Mange baller i luften.

februar 9, 2011 in Graviditet, Hverdagen, Scrapping, Strikking

Dagene går unna i en fart samtidig som tiden snegler seg av gårde, hvordan er det egentlig mulig? Jeg klarer virkelig ikke å forstå det, men det er faktisk slik. Formen min er ikke akkurat noe å skryte av, bekkenet mitt blir bare vondere og vondere, til tider er det så ille at jeg våkner om natta av mine egne rop fordi det er så vondt å snu seg. Og bilen lar jeg stå med mindre jeg må ut å kjøre, rett og slett fordi jeg ikke klarer å flytte foten over på bremsa uten at det er vondt. Men hey, nå er det ikke lenge igjen! Jeg trøster meg med det, jeg. Og selvfølgelig at det er for en god sak!

Ettersom formen er så elendig så holder jeg meg stortsett hjemme om dagene å prøver så godt jeg kan å finne noe å fylle dagene med uten å ta livet av meg selv med smerter. Og hva passer vel da bedre enn å lære seg å strikke? Jeg er iallefall helt hekta! Jeg lærte jo å strikke på barneskolen, men med tålmodigheten som jeg hadde da så har jeg vel kanskje strikket en halv gryteklut og begynt på x-antall skjerf som ikke ble lengre enn 5-10 cm. Men nå – det nærmer seg vel to uker siden jeg startet igjen – har jeg strikket to luer, to tøfler og snart en vott. Jeg er riktig nok ikke så flink ennå, og garnstudio sine instruksjonsvideoer er fortsatt til stor hjelp. Om du vil strikke, ikke kan det og ikke har noen for hånden til å hjelpe deg til enhver tid så er denne siden virkelig å anbefale! De har også masse gratis oppskrifter. (Av en eller annen grunn så får jeg ikke til å legge inn linker, så om du vil se på disse videoene og oppskriftene så er dette adressen: http://www.garnstudio.com/lang/no/video.php)

Stian lovet meg, når vi flyttet, at jeg skulle få bruke den ene boden som scrapperom (jeg er evig takknemlig!), men logisk nok så har ikke denne akkurat vært noen prioritet før nå. Det var hyller over alt så disse har jeg skrudd ned, men det var mange store og stygge hull i veggen etter dem, og fargen var heller ikke en farge jeg ville valgt, selv om den var helt grei. Men uansett så endte det med at jeg dro å kjøpte sparkel og maling. Nå har jeg igjen ett strøk og deretter er det bare å dra på ikea å kjøpe pult, noen hyller og diverse småplukk. Jeg gleder meg som en gal til det er ferdig, og ikke minst til å ta det i bruk!

Noen av dere har kanskje også lagt merke til at bloggen har fått en ny look. Jeg har lenge irritert meg over at jeg ikke forsto noe av hvordan jeg redigerer designet i wordpress, men nå har jeg funnet ut litt iallefall. Det er riktig nok ikke den veldig store forskjellen, men det er en start.

Ellers så er det jo bare fem uker igjen til termin. Fem uker, det er virkeli galskap! Så godt som hele svangerskapet har jeg følt at tiden har gått skikkelig sakte, men når jeg ser tilbake på de siste månedene nå så får jeg bakoversveis når jeg tenker på hvor fort tiden faktisk har gått. Ungen er jo sikkert konfirmant før jeg rekker å få med meg at hun faktisk har kommet til verden, om det skal fortsette sånn. Men ah, det er så spennende! Jeg gleder meg skikkelig! Det er rart å tenke på at vi faktisk snart er foreldre, og at vi skal få ansvaret for at et lite menneske skal få et godt liv og gode verdier. Litt skummelt er det jo selvfølgelig også, og vi kommer nok til å lære mye, både om oss selv, hverandre og det å være foreldre. Men akkurat nå føler jeg meg så klar for denne «utfordringen» at jeg håper den kommer å smekker meg i panna snart.

Nei, nå skal jeg avslutte så dette ikke ender opp med å bli en bok. Jeg må virkelig bli finkere til å blogge, sånn at det blir oftere og ikke så mye forskjellig hver gang, men det kommer liksom i bakerste rekke hele tiden. Stikkeprosjektet mitt roper på meg i det fjerne, så dere får ha en fin dag!

Hund og hormoner.

januar 22, 2011 in Baileyz, Graviditet

Mange sier at hunden deres kan merke at de er gravid, og også at de har vondt. Med Baileyz så har dette vist seg å stemme ganske bra. Hun har forsåvidt alltid vært ganske rolig inne, men forandringene hennes det siste halvåret overrasker meg virkelig! Jeg sliter jo som kjent med bekkenløsning, noe jeg fikk ganske tidlig, men som bare har blitt værre og værre. Og Baileyz er en drøm å leve med når det kommer til dette, tidligere inviterte hun til lek både seint og tidlig, og ville gjerne gå lange turer å være mye ute.

Ettersom tiden går blir hun roligere og roligere, og er ikke så opptatt av å leke lenger (med meg, that is), men kos og nærhet tar stadig mere over. Hun er veldig var på hvor jeg er, maser ikke om å ut før hun må og avslutter til tider turen før jeg mener det er på tide å gå hjem, enkelte ganger må jeg til og med hente henne og løfte henne ut for at hun skal bli med meg på tur, og tempoet på turene (når hun har bånd på seg vel å merke) er også stadig mer tilpasset et tempo som passer meg uten at jeg har gitt henne beskjed om å ta det rolig. Om hun får gå uten bånd løper hun rundt som en gal til tider, men alltid i nærheten.

Hun har et teppe som hun pleier å dra rundt på som vi skal kaste så hun kan hente det, dra i, løpe etter henne når hun har fanget osv, men når det er bare jeg som er hjemme er ikke dette så viktig lenger. Nå er det å ligge i varmen foran peisen eller på gulvet å bli klødd på magen som gjelder. Det skal sies at hun alltid har likt det, men nå er det egentlig kun det som er viktig når det er bare vi som er hjemme. Får vi besøk derimot, da ser hun helst at de leker med henne, og om jeg forteller henne at Stian kommer hjem, eller at hun hører han, løper hun for å hente leketeppet sitt og piper og syter om han ikke leker med henne så godt som med en gang han har tatt av seg yttertøyet. Jeg kan ikke gjøre annet enn å le av den hunden!

Det er også tydelig at hun skal passe på meg, hun er ikke aggressiv på noen måte, men mye mer på vakt ovenfor folk vi feks. møter ute når det er mørkt om de kommer nært og jeg ikke snakker til dem. Hun følger etter meg over hele huset til tider, spesielt når de er bare vi som er hjemme, og følger alltid med på hvor jeg er. Det virker ikke som hun er stresset, men hun har bare et mye større behov for å være i nærheten av meg og ligger stortsett alltid på det rommet jeg oppholder meg i. Om noen andre skal ta henne med ut og jeg ikke tar på meg jakke og sko så er hun ikke alltid like villig til å bli med, iallefall ikke før jeg gir henne beskjed om at hun skal gå.

Noen mener jo også at de har merket på hunden at det var på tide å dra på sykehuset når de var i tvil om det var rier eller sterke kynnere de hadde. Eller at hunden deres ble veldig urolig noen timer før vannet gikk eller riene startet. Men jeg tror at man kan bli gal om man skal gå å over-analysere hundens oppførsel for å se om det kan være fødsel på gang snart, så jeg har ingen planer om å henge meg opp i dette. Selv om jeg sikkert kommer til å tenke over om hun endret adferd, sånn i ettertid, om hun er hjemme når det starter.

Hvordan hun reagerer på babyen blir også spennende å se, jeg tror nok ikke det blir noe problem. Men jeg har også hørt mange historier om hunder som vokter barnevogna, vugga eller senga til babyen. Hun har lenge vært veldig var på at det er noe inni magen min, før lå hun gjerne der om jeg lå på ryggen på sofaen, men om jeg prøver å legge henne der nå så blir hun gal og hopper unna. Hun kan gjerne ligge på fanget eller ved siden av meg med hode oppå magen min, støtte seg mot den om jeg ligger på siden eller sette fram-labbene der om jeg sitter på gulvet og hun skal opp i ansiktet på meg, men hun nekter å ha hele kroppsvekta si der nå. Ikke det at hun er så tung akkurat, men hun tror jo selv at hun er en ridgeback så det har vel noe med det å gjøre sikkert. Det skal iallefall bli spennende å se hvordan hun reagerer på det nye familiemedlemmet, hun har alltid vært veldig tålmodig med barn, men det kan jo også være hun blir sjalu. Hun har jo tross alt vært den eneste «babyen» min snart 6 år, og nå skal hun snart dele oppmerksomheten og tiden med et menneskebarn. Jeg satser på at det ikke blir noe problem, men man vel jo tross alt aldri!

 

En etterlengtet dag.

oktober 14, 2010 in Graviditet

I dag har vi endelig vært på ordinær ultralyd! Og jeg elsker det! Jeg blir like forbauset hver gang over at noen kan hoppe rundt inne i magen min uten at jeg merker stort til det. Men det er utrolig moro å se hvordan ting står til der inne, man får jo liksom ikke så mange tegn til at alt er bra så tidlig. Selv om jeg av og til kan merke liv der inne, så er det noe annet å se det uansett. Spesielt tror jeg det må være godt som far, de merker jo ingenting så tidlig. Og i vårt tilfelle hadde ikke Stian muligheten til å bli med sist, så han gledet seg nok vel så mye som det jeg gjorde. Men for all del, det var og er en fantastisk opplevelse å se sitt eget barn før det har kommet til verden.

Ellers kan jeg jo fortelle at alt sto bra til med den lille, og at terminen ble flyttet til 16. mars, altså to dager tilbake. Noe som er supert, om jordmoren hadde satt meg frem hadde jeg blitt rar i hodet. Tiden går treigt nok som det er. Kjønnet kunne hun ikke si helt sikkert, men hun så ingenting som tydet på at det skulle være en gutt. Men to streker som sannsynligvis var kjønnsleppene, så vi venter nok på ei lita jente.

Til slutt må jeg bare si at bildet er tatt med mobilen, og der derfor ikke av en kvalitet man kan skryte særlig av. Vi fikk mange bilder, og kanskje får dere se flere senere, men jeg er for øyeblikket i Trondheim hos søstra mi, så det må uansett vente!

Jeg ønsker dere en god natt, og tusler i seng. Sov godt!