Hitraløpet!

april 14, 2012 in 12-18 mnd, Hverdagen

I dag våkna vi til strålende sol, og jeg fikk en intens trang til å gå tur. Stian skulle jobbe, og jeg kom fram til at det ikke var det samme å gå helt alene. Men rett etter frokost fikk jeg et spørsmål på facebook om jeg skulle jobbe, eller om jeg ble med å gå Hitraløpet. Og jeg var ikke sein å be, 45 minutter etterpå hadde vi pakka sekken, ordna oss, kjørt til Fillan, kjøpt solbriller og var klare til å gå.

Ane ble påkledd og plassert i bæremeisen, og vi la ut på tur sammen med min kjære senterkollega Ann. Vi hadde hørt at deler av løypa ikke skulle være med pga mye snø, noe som etter en stund viste seg å ikke stemme, og ettersom det ikke var særlig godt merket i startet på løypa så gikk vi feil. Vi starta altså i slutten på runden, og gikk imot alle de andre. Men vi fikk hilst på de aller fleste som gikk da, det var ikke så dumt. Ane kosa seg skikkelig, og var blid og fornøyd hele turen. Hun sov vel en halvtime, dinglende på ryggen min. På slutten kjente jeg det godt i lårene at jeg hadde gått med ca 15 kg ekstra på ryggen, men guri så godt det føles nå!

Etter vi kom hjem sov Ane i tre timer, og våkna med feber og ei tann som holder på å trenge igjennom tannkjøttet, Baileyz kapitulerte i solveggen ute, og jeg gikk igang med å lage middag. Ane fikk også dessert, smoothie av bringebær, banan, blåbær, vaniljekesam og appelsinjuice, noe som falt veldig godt i smak. Hun måtte jo selvfølgelig få prøve å drikke den selv. Vel, et bilde sier mer enn tusen ord – hun må ha hull i underleppa! (Og tro det eller ei, men her hadde hun nettopp tørka av seg rundt munnen..)

Needless to say, men hun ble sendt rett i dusjen etterpå, og kjøkkenet trengte en vask.

Ane – 12 måneder.

april 11, 2012 in 06-12 mnd, 12-18 mnd, Utviklingen det første året

Tidlig krøkes den som god sekretær skal bli…

For ett år siden hadde vi en bitteliten baby i armene, vi kjente henne ikke, men det gjorde ingenting, hun var vår, og hun var fantastisk. Nå, ett år senere, kjenner vi henne godt, og hun er hundretusen ganger mer fantastisk enn jeg hadde turt å drømme om da hun lå inni magen min. Det er en ære å få være mamma’n hennes, og hun lyser opp dagen min hver dag.

De siste ukene har hun bare blitt flinkere og flinkere til å gå, og nå går hun nesten alltid. Til og med med vintersko på beina, og det er ikke bare bare for ei lita snuppe. Hun strevde lenge før hun knakk den koden og slutta å snuble i de merkelige greiene vi festa på føttene hennes. Før var hun bare glad i skoene sine om de sto i hylla, nå elsker hun dem når de er på også – da kan hun jo åpne borrelåsene! Jeg lukker dem, hun åpner dem, jeg lukker igjen, og hun åpner, sånn går det hver eneste morgen på tur til barnehagen. Men jeg trøster meg med at hun ikke har forstått at det går an å ta dem av.

Hun snakker mye, ikke som i forståelige ord eller ord som hun forstår betydningen av, men mest kinesisk, eller ett eller annet språk vi ikke kan. Litt norsk kan hun også, men det har ikke kommet så mange nye ord i det siste. Hun sa «tett-ei» en stund, og da var det tydlig at hun mente kosekluten sin, som forøvrig lyder navnet «teddy’n», men nå virker det som hun har helt glemt det, så jeg vet ikke jeg. Det kommer når det kommer, enn så lenge kommuniserer hun veldig godt med kroppsspråk, så det er ingen fare.

Hun har fått et skikkelig temperament! Det er ingenting i veien for at denne jenta vet hva hun vil, og hun prøver det hun kan for å få viljen sin. Hun hyler, skriker, vrir seg, og er du innenfor intimsonen hennes så klepper hun tak i deg også, med neglene. Ikke serlig godt akkurat, men det er vel noe man må regne med. Heldigvis har vi fortsatt mange triks i ermet, og hun er stortsett veldig blid å fornøyd, men har hun først blitt sint så er hun det til gangs også.

Oppmerksomhet er det beste hun vet. Og hun storkoser seg i store forsamlinger, hun ler med om vi ler, og om vi ikke ler så presser hun ut latter etter latter for at vi skal le av henne. Hun tuller og tøyser mye, og jo flere folk som ser på henne, jo bedre er det! Og alt hun ikke får lov til er kjempegøy! Typisk, hæ? Hun løper fortere enn balansen hennes takler når hun bestemmer seg for at hun skal sitte på Baileyz som ligger i senga si. Her gjelder det å ikke sove i timen altså, for gurimalla hvor fort det går!

Når vi spiser og hun er forsynt strekker hun ut hånda og sier «ta’a», noe som betyr takk. Hun tar oss altså i hånda når hun sier takk for mat, og når hun har gjort det så tar hun av seg smekken, eller prøver iallefall, det er ikke alltid like lett. Hun har også blitt veldig flink til å spise både med skje og gaffel, og hun gir bestikket sitt til oss om hun vil ha hjelp til å få på maten, det er nemlig en skikkelig utfordring for henne. Men hun jobber med saken! Glass har hun ikke helt fått teket på ennå, hun har fortsatt et stort hull i underleppa, så stort at hun gjerne tømmer vannet sitt rett i fanget fordi hun ikke klarer å forstå at det renner ut når hun bekker litt på glasset sitt.

Yndlingsleken hennes for tiden er å plukke opp en ting og gå å gi det til noen, og hente en ny ting å levere. Sånn kan hun holde på lenge! Helt til hun blir lei, og heller går å plukker dvdene ut av coveret sitt, eller drar utover alt vi har i de nederste kjøkkenskuffene. Heldigvis har hun blitt veldig flink til å legge ting oppi skuffene igjen også, så da er det litt mer greit enn det var når hun bare dro det utover.

Og ja, dette innlegget skulle egentlig vært postet for noen uker siden. Men jeg skreiv det ferdig, lagra det mens jeg leita etter et bilde å ha med, glemte hele greia, og trykka aldri «publish» – sånn kan det gå!

Også har jeg kommet frem til at jeg har skrevet nok måned-for-månedsoppdateringer om utviklingen hennes. Fra nå av blir det nok skrevet etterhvert som det skjer spesielle ting.

Ane – 1årsfotografering!

april 1, 2012 in 12-18 mnd, Foto

Her kommer noen av bildene etter ettårsfotograferingen av Ane. Jeg innser at jeg må lære meg å redigere bakgrunnen på studiobilder, men jeg får det ikke til, det er en skikkelig drittjobb – prøv heller å fokusere på den nydelige jenta!

Behind the scenes, 1års fotografering.

mars 26, 2012 in 12-18 mnd, Foto


På søndag tok vi turen til studioet for å ta ettårsbilder av Ane. Vi måtte jo også ta litt bilder av oss selv, og av hverandre. Ane begynte å bli lei på slutten, men hun var mer enn fornøyd når hun fikk sitte i stolen sin, ved siden av oss, å spise kjeks.

Jeg jobber med redigeringen av resten av bildene. Men det ble så mange fine at jeg drukner i arbeid! Luksusproblem!

Ettåringen!

mars 22, 2012 in 12-18 mnd

Bursdagskaka falt godt i smak, som dere ser!

Babyen vår har altså blitt ettåring. Og hun har hatt intet mindre enn tre dager med bursdagsfeiring, pluss en litenfeiring i barnehagen. Sånn går det når man har stor familie! Dessverre er ikke bildene av feiringen noe å skryte opp i skyene, objektivet på kameraet var nemlig et vidvinkelobjektiv, da ser det ut som alle på bildene er skrudd sammen på en merkelig måte. Men det gikk fort for seg, vi hadde nesten 30 gjester i hus, og skulle servere kaker, kaffe, rundstykker, pakke opp gaver, snakke med folk, underholde bursdagsbarnet, og ta bilder. Gjestene var iallefall fornøyd, og det er vel det viktigste. Heldivis har de aller fleste kamera i dag, og mange av gjestene hadde med seg sitt, så vi får fri til dem for å få noen der folk er normal-proposjonerte også.

Ane – 11 måneder.

februar 27, 2012 in Utviklingen det første året

Etter Ane startet i barnehagen har dagene flydd forbi fortere enn noen gang. Og jeg kjenner at følelsen av å få for lite tid med henne absolutt har meldt sin ankomst, men det er nok dessverre hverdagen som har banka på døra her i Melkvika også.

Selv om hun for meg ikke har vært baby siden hun var 3-4 måneder, så går det mer og mer opp for meg at hun faktisk holder på å bli stor. Nå har hun lært å gå! Hun kryper riktignok mer enn hun går, men det blir flere og flere skritt for hver dag, og om hun har godt tid kan hun gjerne gå. Om vi prøver å få henne til å gjøre det derimot, da vil hun ikke, da slenger hun seg ned på knærne, og går videre på dem, på sin egen merkelige måte. Og hun elsker å klatre, alt som kan klatres på er veldig gøy om dagen, og nå har hun lært å klatre opp i sofaen. Jeg er riktignok ikke så stor fan av det, ettersom hun ikke forstår at hun faktisk kan falle ned når hun kaster seg bakover, men det kommer vel det også. Hun klarter også opp i dukkesenga si, dukkevogna, benken på soverommet er gøy å stå på å se ut vinduet, senga til Baileyz er en god plass å ligge, sitte, bruke som klatrestativ osv. Og om stolen hennes står ved stuebordet, så sitter hun plutselig oppå det, veldig fornøyd! Som sagt, alt skal klatres på eller i.

Hun har også begynt å si «hei». Nå sier hun «hei» til nesten alt og alle. Og i de siste dagene så har hun begynt å si «do», gudene kan vite hva det betyr og hvorfor hun sier det, men hun elsker doen. I dag hadde Stian glemt å ha igjen døra dit, så mens jeg kledde på meg sto hun å leika med den wc-duck-greia nedi doen. Herlig? Vel, den var iallefall rein. Og hun ble pent nødt til å vaske fingrene etterpå. Hun brummer også, skikkelig knurring. Sikkert lært det av Baileyz tenker jeg..

Den siste tiden har hun fått øynene opp for å ta ting ut av bokser, kasser osv. Hun har en koffert hun pakker duplo oppi, har igjen lokket, så åpner hun og tar det ut, pakker det nedi igjen, tar det opp. Ja, sånn går egentlig dagene. To dager de siste ukene har hun funnet pakken med våtservietter i stellebagen sin, og det er samma greia med den også. Kjempegøy når hun har dratt utover en hel pakke våtservietter og slengt dem rundt i gangen. Jeg blir veldig fornøyd da kan man si, men jeg lærer ikke, stellebagen står fint i gangen hver dag, så jeg kan vel egentlig takke meg selv.

Hun har blitt veldig flink til å hjelpe til når hun skal kle av seg. Om jeg tar armene ut av genseren hennes, drar den litt opp på haka, og ber henne ta den av så gjør hun nettopp det. Samme med lua, den drar hun over hodet selv. Hun trenger riktignok litt hjelp av og til, men hun er jo tross alt egentlig bare en baby ennå.

Nå nærmer den store ettårsdagen seg, og jeg er i full gang med å planlegge bursdagskaka. Jeg og Ane har nemlig blitt enig om barbie-kake. Jeg spurte om hun ville ha det, og hun sa ja. Lykkelig uvitende om hva hun har takket ja til. Og jeg er lykkelig uvitende om hvilket prosjekt jeg har tatt på meg…

Ane blogger: Bleiefriii!

februar 11, 2012 in Ane blogger

Ettersom mamma er så travel for tiden, og noen av dere sikkert venter på livstegn fra oss så tar jeg saken i egne hender. Noe jeg også gjorde tidligere i kveld. Tok ting i egne hender altså, ikke blogga.

Jeg er skikkelig lei av at jeg må bruke bleie hele tiden, jeg holder jo liksom på å bli stor jente nå, jeg er jo tross alt snart et helt år! Mamma forstår ikke dette helt, selv om jeg vrir meg hele tiden på stellebordet, ja, jeg reiser meg faktisk opp å flørter med meg selv i speilet også, i håp om at hun skal glemme å ha på meg den forbaska bleien. Men slipper jeg unna? Neida! Jeg kommer liksom aldri igjennom, hun bare tar tak i meg og legger meg ned igjen. Innimellom tar hun den faktisk på meg mens jeg står også. Jeg får ikke bestemme noe selv, jeg.

I kveld er pappa på jobb, så jeg og mamma er hjemme alene. Hun sa at jeg skulle få bade, og for å da gjøre det litt enklere for seg selv så tok hun av meg alle klærne mens hun laga kveldsmat til meg, jeg griser en del skjønner dere. Jeg satt foran speilet i gangen, i bare bleie, å ropa mens jeg klaska på speilet. Plutselig fant jeg en blågrønn dings på bleien min som jeg dro i, også dro jeg i den andre også, så kunne jeg bare krype ut av hele bleien! Fantastisk, ikke sant? At jeg ikke har forstått det før, det var jo lett som bare det!

Mamma sto på kjøkkenet å laga grøt, og jeg tenkte jeg skulle krype bort å vise henne hva jeg hadde klart, hun blir jo alltid så stolt når jeg viser henne noe nytt jeg har lært. Men så kom jeg på hvor nøye hun er på at jeg skal ha bleie hele tiden, så jeg ombestemte meg på halvveien. Akkurat da ropte mamma til meg: «Ane, ka heill du på me’?» Hun sier at hun vet at jeg gjør noe bøll når jeg blir så stille. Neste gang jeg huske å fortsette å rope selv om jeg gjør noe hun ikke er veldig fan av!

Jeg kunne høre at føttene hennes flytta på seg, så jeg kasta meg rundt å prøvde å krype inn på rommet mitt så hun ikke skulle se meg. Jeg rakk det akkurat ikke, så det første mamma så når hun kom ut av kjøkkenet var den bleiefrie rompa mi. Hun begynte å le – det hadde jeg aldri trodd! Og hun lo sikkert i ti minutter, så tok hun på meg en ny bleie før jeg skulle få grøt. Men når jeg først har lært noe nytt så kan jeg jo ikke gjøre det bare en gang, så jeg prøvde å få av bleien under hele kveldmaten også. Uten hell, for da satt jo mamma der å passa på meg…

Nå har jeg nettopp bada, drukket en flaske melk og er klar for senga. Mamma derimot, hun har masse rydding foran seg. Jeg har nemlig lært å åpne det meste av skuffer og skap, og jeg syns ikke alt vi eier å har trenger å ligge gjemt, så jeg kaster det på gulvet før jeg kryper videre til neste skap eller skuffe. Hvorfor skal vi ha så mye om vi ikke skal kunne se det en gang, liksom? Mødre er rare dyr! 

De siste dagene.

februar 2, 2012 in 06-12 mnd, Hverdagen, Strikking

Det har vært stille på bloggen lenge nå, alt for lenge faktisk! Men det å være tilbake på jobb gjør meg helt utslått. Jeg trives altså, ingenting om det, men det er så uvant med så høyt tempo og masse oppgaver hele tiden, så jeg blir veldig sliten. En vanesak riktignok, så det går seg nok til. I dag er jeg hjemme med ei jente som ikke er helt i form, og nå sover hun, så da har jeg tid til å oppdatere dere på ting som har skjedd her i huset i det siste.

Først og fremst så har Ane lært seg å gå! Av en eller annen grunn så vil ikke bildet bli lastet opp, men dere vet jo hvordan hun ser ut, så det får bli senere. Hun har jo gått en stund med støtte, men ikke tort å slippe taket. Men på mandag sto hun på gulvet å forberedet en skikkelig bleie, og når hun var ferdig gikk hun fire skritt før hun satte seg rolig ned ved siden av meg. Sjarmerende historie, eller hva? Til tross for minuttet før hun gikk så syns jeg hun var supersøt, og jeg var så stolt at jeg holdt på å sprekke! Jeg måtte jo sende ei melding til Stian for å fortelle det, og når han kom fra jobb reiste hun seg opp fra gulvet og gikk noen skritt mot han også. Gøy!

Ellers så har jeg kjøpt ny bil, som vi satser på å få henta i morgen. Passaten har lenge levd sitt eget liv, det gikk feks ikke an å komme seg igjennom tunnellen uten at turboen klikka, uten at noen har et svar på hvorfor det er sånn. På tirsdag ville den ikke starte, så nå må man til verks med startkabler hver gang man skal noen plass. Og vi er avhengige av to biler som vi kan stole på, så nå skal den byttes ut med en svart golf stasjonsvogn, og jeg gleder meg som en liten unge! Om du ønsker deg en delebil eller et reperasjons objekt i form av en volkswagen passat 1997-modell så rop ut!

Tiden jeg har hatt til rådighet mellom jobb, babykos, legging, matlaging og andre nødvendigheter har gått til å lage en tennbrikettskjuler på bestilling. Nå skal den være på tur i posten til den nye eieren, og jeg kan slappe av litt før jeg skal kaste meg over et maruissett til Ane når garnet kommer.

Her er bilde av trekket (det skal sies at boksen den skal på er litt større enn min da, så den ser litt hengslete ut her..) :

Ane – 10 måneder.

januar 20, 2012 in 06-12 mnd, Utviklingen det første året

Vekt: 8340 gram

Lengde: 72 cm (igjen…)

Lillesnuppa har blitt hele ti måneder, og barnehagejente! Om bare to måneder fyller hun ett år, og det er virkelig vanskelig for meg å forstå.

Barnehagen er fortsatt veldig morsomt, og vi får ofte høre at hun er veldig fornøyd og tillitsfull – noe som selvfølgelig varmer. Hun spiser som en helt, sover godt i vogna si, leker mye og er veldig aktiv. Hun har lagt sin elsk på en mann som jobber på en annen avdeling, og nesten hver dag er hun å finne i hans armer når vi skal hente henne. Han er riktignok også veldig sjarmert av henne, så om hun vil bli løftet opp, så blir hun løftet opp. Og om han går forbi oss i gangen når vi er på tur hjem så blir hun gladelig heller med han. Selv om hun koser seg i barnehagen så er hun veldig sliten på ettermiddagen, da kan hun sitte lenge i fanget å kose seg, og jeg må innrømme at det er veldig deilig at hun endelig har tid til det.

Hun har lært seg å reise seg uten støtte nå, men tør ikke å flytte på beina når hun står, selv om det ser ut som hun skal det veldig ofte. Vi venter i spenning på den dagen det skjer, men egentlig så er det like så greit at hun holder seg på alle fire, det blir mye mindre fall av det. De siste ukene har hun også begynt å klappe og vinke. Jeg klappa sammen med henne mange ganger mens jeg sa «jaaa, braaa» så om noen sier ja eller bra til henne nå så klapper hun! Hun har også forstått at det heter å klappe da, for hun gjør det om vi spør om hun kan det også. Også vinker hun om vi vinker til henne, eller om vi sier hadet. Hun er jo også stor på herming, så hun sier også «ha-ne» (altså hadet) innimellom, men riktignok bare når hun selv vil, og stortsett bare i barnehagen.

Middagen spiser hun nå med gaffel, helt selv, eller vi må stikke gaffelen i maten for henne, men hun har blitt veldig flink til å få den inn i munnen nå, i stedet for over hele kjøkkenet. Det er virkelig gøy å se på henne når hun holder på, det er nemlig ikke så lett å koordinere den hele tiden så gaffelen går inn i munnen både på kryss og tvers!

Hun har sagt bø lenge, men i kveld begynte hun med noe veldig komisk. Jeg pleier jo å legge hendene foran øynene, ta de bort og si bø. Ane tror hun har forstått greia med dette nå, noe hun ikke har, hun setter begge hendene en eller annen vilkårlig plass på hodet (aldri foran øynene), ser på meg, strekker armene i lufta og sier «BØ!» Jeg kan ikke annet enn å le, hun er veldig søt der hun sitter stolt og helt sikker på at hun har forstått hele opplegget!

Det absolutt søteste hun har lært i det siste er at hun koser om jeg spør om å få en kos. Det smelter hjertet mitt fullstendig!

De første dagene som barnehage-jente.

januar 6, 2012 in 06-12 mnd

Ane kunne nok ikke hatt en bedre start på livet som barnehage-jente. Den første dagen gikk jo fantastisk, og hun blir bare tryggere og tryggere! Det varmer hjertet mitt å se at hun koser seg sånn der. Hun er blid stortsett hele tiden, leker godt med de andre barna, koser med de som jobber der, sover godt, spiser bra, og utforsker alt som kan utforskes.

Den andre dagen vi var der var jeg også sammen med henne hele dagen, da var vi der litt lengre enn den første dagen og vi hadde med vogna så hun kunne prøve å sove der. Etter vi kom dit krabbet hun bort til de andre barna og lekene nesten med en gang jeg satte henne ned. Hun enset nesten ikke at jeg var i rommet en gang. Innimellom så hun meg og kom krabbene bortover for å få en kos eller lugge meg litt i håret, men det var akkurat som om hun ble overrasket når hun så at jeg satt der, så fokuset hennes var alle andre plasser enn hos meg. Hun var veldig nyskjerrig på barna på de andre avdelingene, så avdelingslederen tok henne med seg, de gikk en tur og hilsa på mange av barna, og en del av de andre voksne som var der. Hun sov godt i vogna si, og etter fruktmåltidet dro vi hjem igjen – med ei veldig sliten, men fornøyd jente.

Tredje dagen var den første dagen hun skulle få være der alene. Jeg var der i ca en time, men denne dagen var det enda mindre nøye for henne hvor jeg var, så når jeg skulle dra var det null problem. Jeg ga henne en klem og sa hadet, og hun så litt på meg før hun begynte å leke seg igjen. Jeg var hjemme i noen timer før jeg dro tilbake for å hente henne. Hun ble veldig glad for å se meg og jeg fikk en skikkelig våt nuss, men alt hadde gått veldig bra. En time med søvn, to brødskiver til lunsj, litt utelek, og ingen gråting. De skulle til å spise frukt når vi kom, og jenta elsker det så vi var der til hun hadde spist sammen med de nye vennene sine.

Nå er vi altså på fjerde barnehagedag, og i dag skal hun få være litt lenger alene der. Vi leverte henne klokka 9, og satt der i ca 20 minutter før vi bestemte oss for at vi egentlig bare kunne dra igjen. Hun bryr seg jo ikke om at vi er der uansett, så det er jo bare hjertet mitt som prøver å fortelle meg at jeg må være der å passe på henne. Men jeg ser jo når jeg sitter der at det ikke er av noen særlig betydning for henne om jeg befinner meg i samme rom eller ikke. Og vi bor jo 2-3 minutter unna, og om det skjer noe så ringer de jo.

Det er ikke så lett å innse at hun har blitt så stor, og at hun ikke er avhengig av meg hele dagen. Jeg vet ikke helt om jeg liker tanken på at nå skal det være sånn, hver uke, helt til hun plutselig er så stor at hun flytter ut. Men det blir sikkert litt bedre når jeg skal begynne på jobb igjen også. Jeg prøver å gi meg selv noe å gjøre mens jeg sitter hjemme, ellers blir jeg bare sittende å tenke på hva hun gjør, hvordan hun har det, og at jeg ikke er der. Da får jeg helt vondt i hjertet, tiltross for at jeg egentlig vet at hun koser seg og har det bra. I går rydda jeg bort julepynten, og nå skal jeg rydde og vaske litt. Så skal jeg dra i barnehagen og ta med prinsessa mi hjem igjen. Det beste med at hun er i barnehagen er at jeg har litt større tålmodighet og enda mer lyst til å leke med henne når hun kommer hjem, så da får hun masse oppmerksomhet som tidligere var fordelt utover en hel dag. Og ikke minst så er det så fantastisk å se hvor glad hun blir når jeg kommer inn døra etter å ha vært borte noen timer. Jeg tror dette blir bra. Nei, jeg vet det blir bra, hjertet mitt klarer bare ikke helt å være med på det. Men det må jeg vel bare jobbe litt med, så lenge hun trives så blir det bra.