Video: Lunsj til alle.

november 22, 2011 in 06-12 mnd, Baileyz, Video

The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

 

Ane deler, som dere kan se, mer enn gjerne brødskiva si med Baileyz!

12 kilo kjærleik.

november 10, 2011 in 06-12 mnd, Baileyz, Foto

Jeg har verdens beste jenter, sammen utgjør de ca 12 kilo med kjærlighet og glede.
De koser…
Kiler…
Og utforsker – sammen!

Ane & Baileyz.

september 25, 2011 in 06-12 mnd, Baileyz

Kosestund for baby og hund – jepp, jeg er god på rim.

Baileyz har alltid vært opptatt av Ane, men etter hun ble litt mer mobil ble hun litt skummel. Hun kunne jo dra henne i halen, noe som ikke var særlig godt. Så Baileyz pleide bare å løpe bort, slikke henne litt i ansiktet, til Ane la hodet i bakken for at hun skulle slutte, så gikk Baileyz videre. Og om Ane kom i nærheten så flytta hun seg.

Etterhvert så ble jo Baileyz da ekstremt spennende for Ane – når hun ikke slikka henne i ansiktet, that is. For det liker hun ikke noe særlig. Og jeg nærmest løp i mellom så de ikke skulle gå i tottene på hverandre. Ane forstår jo ikke at Baileyz får vondt om hun river henne i halen eller pelsen. Og om Ane ikke tolker signalene hennes så kan det jo fort gå veldig veldig galt, den eneste måten Baileyz kan gi beskjed om at nok er nok på er jo å bite henne om hun ikke slutter når hun gjesper, snur seg bort, strekker seg eller knurrer.

De siste ukene har jeg satt meg ned med dem på gulvet sammen, iallefall en gang om dagen, og da har de fått herje som de selv vil – men selvfølgelig under kontrollerte former! Og nå går alt mye bedre. Altså, Ane lugger fortsatt i Baileyz, men Baileyz håndterer det mye bedre, og hun går unna om hun ikke vil mer. Hun slikker fortsatt Ane i ansiktet, men Ane legger hodet i bakken så hun ikke får det til. Baileyz har som vane å legge seg nesten oppå beina til Ane, men Ane sparker henne vekk, og heldigvis bryr hun seg ikke stort om det.

De har lært å tilpasse seg hverandre mye bedre. De får fortsatt ikke lov å holde på alene uten at jeg sitter helt i nærheten av dem, men de klarer å stortsett å ordne opp selv. Baileyz er heldigvis en veldig tålmodig hund, og hun er veldig tolerant med barn. De kan nærmest gjøre hva de vil. Det er klart at det er en del ting hun ikke liker, men f.eks om noen tråkken på halen hennes så blir hun sint å snur seg, hyler litt og virker veldig hissig. Men om hun ser at det er et barn som står der så hopper hun opp litt, river rompa til seg å går sin vei. Er det derrimot en voksen så kan hun godt nappe vedkommende i leggen i det hun snur seg. (Det skal påpekes at hun også da er ekstremt forsiktig, på akkurat samme måte som om hun biter litt i oss når vi leker. Noe hun heller ikke gjør mot barn!)

Baileyz er livredd for føttene sine, vi må bedøve henne for å få klipt neglene hennes, og hun blir gal om vi kliper tak i en fot. Men Ane kan gjøre det uten at hun gjør annet enn å snu litt på seg å vise at hun ikke synes det er så veldig komfortabelt. Ane har nettopp fått øynene opp for at Baileyz har halsbånd, og at det i halsbåndet henger et merke (ei metallplate forma som et bein med telefon nr mit på – i tilfelle hun kommer bort.) Det er ekstremt spennende! Så om Baileyz kommer i nærheten så kliper hun tak i den med begge armene, og der henger hun. Baileyz skjønner ikke helt hvorfor hun blir dratt i alle mulige retninger i tide og utide, men hun finner seg i det.

I dag startet de dagen med å ligge en halvtime på gulvet å se, lukte, og smake på hverandre. Spesielt, jepp, men de er søte! Og de koser seg endelig i hverandres selskap.

Operasjonsstua neste!

august 11, 2011 in Baileyz

(Aperture har klikka, så dere får se på dette bildet nok en gang..)

Baileyz har lenge hatt en kul i lysken ved venstre bakfot, og første gang jeg var til dyrlegen for å se på den så fikk jeg beskjed om at det så ut til å være en veskeansamling, og at det ikke var noe å bekymre seg for. Den kunne plutselig bli større, men det forsvant på en måte når jeg tok litt på den, min første tanke var brystkreft, men jeg vet ærlig talt ikke om hunder kan få det en gang. Når jeg tenker meg om så kan de sikkert det, men. Kulen ble iallefall sakte men sikkert større, og hardere. Men det var jo ikke noe å bekymre seg for, så jeg titta litt på den innimellom, men hun så ikke ut til å ha nevneverdig vondt, så jeg bekymra meg ikke så mye for den heller. Men gangen etter når vi var til dyrlegen mente han det var en brokk, noe som skulle være helt ufarlig!

Like før vi dro på ferie skulle jeg og mamma klippe klørne hennes, noe som ikke er bare lett. Du tenker kanskje at hun er liten, veier ikke stort, og ikke skal være så vanskelig å ha med å gjøre, men hun vokter neglene sine som en hauk! Og du må bare prøve å klippe i dem, da tar hun et jafs om hun har sjansen. Tro det eller ei, det er såvidt vi klarer det når vi er en til å klippe å en til å nærmest sitte oppå henne. Og vi har prøvd alt i de seks årene hun har levd, ingenting funker, så her er det faktisk bare tvang som må til. Somregel pleier vi å gjøre det til dyrlegen, men det er begrenset hvor mange ganger i året man kan dope henne ned uten at hun tar skade av det, så innimellom må vi finne frem saksa selv også. Poenget var iallefall at hun begynnte å halte ettepå, vi tenkte at hun sikkert hadde strekt en muskel i kampens hete. Men det ga seg aldri..

Vi kom tilbake fra ferie til en hund som gikk på tre bein, hadde tydelig vondt, så pjuskete ut, og ikke ville spise særlig eller gå tur. Etter noen dager forsto jeg hva det måtte være, jeg grua meg skikkelig til å ringe dyrlegen for jeg så for meg at svaret jeg ville få var: «ta henne med hit, så har jeg sprøyta klar, jeg!»

Heldigvis var tonen en annen. Jeg fikk komme inn en time etter jeg hadde ringt, han klemte henne litt på magen, og konstanterte at hun hadde en lyskebrokk på størrelse med en liten appelsin (noe vi ikke har merket fordi hun alltid har lagt seg på ryggen når vi har kjent på den, og da faller den ned), og at hun trengte en operasjon. Dyrlegen vår har ikke kompetanse nok til å gjennomføre slike operasjoner, så jeg fikk navnet på noen han mente skulle være flink, og dagen i dag har gått med til å ringe dem. Vi har fått time til operasjon på tirsdag, på Heimdal Dyreklinikk. Jeg har troen på dem ettersom de opererte hunden vi hadde tidligerer et par gangen, men jeg gruer meg skikkelig. Hva om vi ikke får henne tilbake igjen?!

Inngrepet kan visst være ganske enkelt, men det kommer an på hvor alvorlig det er. Om hun er heldig trenger de bare å stramme igjen sånn at brokken ikke faller bak og forstyrrer tarmene osv, men det er også mulig at de må fjerne en del og legge inn et nett. Da kan det visst være ganske omfattende. De sier at det er et bra tegn at avføringen hennes er normal, og at det er mulig å «trykke» brokken inn i bukhulen, men at det fort kan bli ganske kritisk, så det er ikke noe å vente med. Og ettersom det er ei tispe så er sjansene for at hun kan få det på den andre siden senere også ganske store. Men vi tar sjansen på det, og vi krysser fingrene for at det hele skal gå bra! Jeg hater å se henne ha så vondt, og jeg klarer ikke å se for meg at hun ikke skal være her sammen med oss..

 

Baileyz the babysitter.

april 5, 2011 in 0-6 mnd, Baileyz

Etter ca en måned i Trondheim har Baileyz endelig blitt hitterværing igjen! Vi hadde jo egentlig tenkt å ta henne med hjem når vi dro fra sykehuset, men mamma ville låne henne lenger, og vi hadde jo en baby vi skulle bli kjent med så da ble hun igjen. Men på fredag kom mamma på besøk, og Baileyz kom hjem til oss. Vi har savnet henne masse, og det var utrolig godt å få henne hjem!

Vi var selvfølgelig veldig spente på hvordan hun skulle reagere på Ane, men det har gått supert. Jeg hadde ikke forventet noe annet heller egentlig, men det er morsomt å se hvilke reaksjoner hun har på forskjellige ting. Om Ane ligger i vugga og gråter f.eks. da hopper hun opp så hun står med fram-labbene på kanten å ser på henne. Vugga begynner selvfølgelig å vugge, og Ane sovner stortsett. I dag har hun kommet løpende til kjøkkenet om Ane har sutret, nesten som om hun prøver å varsle på en måte, og etter vi hadde gått tur i dag skulle hun ligge på platten ved siden av vogna mens Ane sov. Hun er så søt! Hun kommer også bort med gjevne mellomrom om jeg sitter med Ane på fanget for å slikke henne i bakhodet og lukte litt på henne. Hadde jeg bare klart å lært henne å skifte bleie og å stå opp med henne på natta så hadde jo dette vært himmelen, men litt realistisk må vi vel være.

Dagen er ikke det samme uten…

mars 17, 2011 in Baileyz, Graviditet

… Baileyz!

De siste månedene har denne hårete jenta holdt meg med selskap fra morgen til kveld. Det er vel egentlig det som har fått tiden til å gå på dagtid, men vi bestemte oss tidlig for at det var lurt å få mamma til å passe henne mot slutten av graviditeten. Det er mye bedre for både oss og henne at vi slipper å begynne å stresse med å få noen til å passe henne når vi må sette kursen mot sykehuset. Og ettersom hun elsker å være hos «mormor» så det ble løsningen.

Problemet, om jeg kan kalle det det, er jo bare at nå savner jeg henne så utrolig mye! Spesielt de dagene sola skinner, det er vindstille og perfekt turvær. Selv om jeg ikke er i form til noen lange turer i ugjevnt terreng så er formen min bedre enn på mange måneder, og jeg har ikke noe problem med å gå tur så lenge jeg kan holde mitt eget (relativt lave) tempo, noe hun finner seg i uten å rive å slite i båndet. Det er heller ikke det samme å stå opp når Baileyz ikke står logrende i bunn av trappa og spretter rundt av glede når vi åpner døra til stua. Og det er umåtelig kjedelig å gå alene for å hente posten når man er vandt til å ha selskap! Jeg vet hun har det fint når hun er hos mamma, og at mamma storkoser seg med å ha henne der, men jeg gleder meg til den dagen vi kan ta med oss både Baileyz og babyen hjem fra Trondheim!

Hund og hormoner.

januar 22, 2011 in Baileyz, Graviditet

Mange sier at hunden deres kan merke at de er gravid, og også at de har vondt. Med Baileyz så har dette vist seg å stemme ganske bra. Hun har forsåvidt alltid vært ganske rolig inne, men forandringene hennes det siste halvåret overrasker meg virkelig! Jeg sliter jo som kjent med bekkenløsning, noe jeg fikk ganske tidlig, men som bare har blitt værre og værre. Og Baileyz er en drøm å leve med når det kommer til dette, tidligere inviterte hun til lek både seint og tidlig, og ville gjerne gå lange turer å være mye ute.

Ettersom tiden går blir hun roligere og roligere, og er ikke så opptatt av å leke lenger (med meg, that is), men kos og nærhet tar stadig mere over. Hun er veldig var på hvor jeg er, maser ikke om å ut før hun må og avslutter til tider turen før jeg mener det er på tide å gå hjem, enkelte ganger må jeg til og med hente henne og løfte henne ut for at hun skal bli med meg på tur, og tempoet på turene (når hun har bånd på seg vel å merke) er også stadig mer tilpasset et tempo som passer meg uten at jeg har gitt henne beskjed om å ta det rolig. Om hun får gå uten bånd løper hun rundt som en gal til tider, men alltid i nærheten.

Hun har et teppe som hun pleier å dra rundt på som vi skal kaste så hun kan hente det, dra i, løpe etter henne når hun har fanget osv, men når det er bare jeg som er hjemme er ikke dette så viktig lenger. Nå er det å ligge i varmen foran peisen eller på gulvet å bli klødd på magen som gjelder. Det skal sies at hun alltid har likt det, men nå er det egentlig kun det som er viktig når det er bare vi som er hjemme. Får vi besøk derimot, da ser hun helst at de leker med henne, og om jeg forteller henne at Stian kommer hjem, eller at hun hører han, løper hun for å hente leketeppet sitt og piper og syter om han ikke leker med henne så godt som med en gang han har tatt av seg yttertøyet. Jeg kan ikke gjøre annet enn å le av den hunden!

Det er også tydelig at hun skal passe på meg, hun er ikke aggressiv på noen måte, men mye mer på vakt ovenfor folk vi feks. møter ute når det er mørkt om de kommer nært og jeg ikke snakker til dem. Hun følger etter meg over hele huset til tider, spesielt når de er bare vi som er hjemme, og følger alltid med på hvor jeg er. Det virker ikke som hun er stresset, men hun har bare et mye større behov for å være i nærheten av meg og ligger stortsett alltid på det rommet jeg oppholder meg i. Om noen andre skal ta henne med ut og jeg ikke tar på meg jakke og sko så er hun ikke alltid like villig til å bli med, iallefall ikke før jeg gir henne beskjed om at hun skal gå.

Noen mener jo også at de har merket på hunden at det var på tide å dra på sykehuset når de var i tvil om det var rier eller sterke kynnere de hadde. Eller at hunden deres ble veldig urolig noen timer før vannet gikk eller riene startet. Men jeg tror at man kan bli gal om man skal gå å over-analysere hundens oppførsel for å se om det kan være fødsel på gang snart, så jeg har ingen planer om å henge meg opp i dette. Selv om jeg sikkert kommer til å tenke over om hun endret adferd, sånn i ettertid, om hun er hjemme når det starter.

Hvordan hun reagerer på babyen blir også spennende å se, jeg tror nok ikke det blir noe problem. Men jeg har også hørt mange historier om hunder som vokter barnevogna, vugga eller senga til babyen. Hun har lenge vært veldig var på at det er noe inni magen min, før lå hun gjerne der om jeg lå på ryggen på sofaen, men om jeg prøver å legge henne der nå så blir hun gal og hopper unna. Hun kan gjerne ligge på fanget eller ved siden av meg med hode oppå magen min, støtte seg mot den om jeg ligger på siden eller sette fram-labbene der om jeg sitter på gulvet og hun skal opp i ansiktet på meg, men hun nekter å ha hele kroppsvekta si der nå. Ikke det at hun er så tung akkurat, men hun tror jo selv at hun er en ridgeback så det har vel noe med det å gjøre sikkert. Det skal iallefall bli spennende å se hvordan hun reagerer på det nye familiemedlemmet, hun har alltid vært veldig tålmodig med barn, men det kan jo også være hun blir sjalu. Hun har jo tross alt vært den eneste «babyen» min snart 6 år, og nå skal hun snart dele oppmerksomheten og tiden med et menneskebarn. Jeg satser på at det ikke blir noe problem, men man vel jo tross alt aldri!

 

Thumbs up for furminator!

august 11, 2010 in Baileyz

De fleste som har hund (eller katt for den sags skyld) med lang pels banner mens de drar frem støvsugeren når gulvet plutselig har skiftet farge, teppene får langt hår uansett hvor flate de egentlig var, og rengfrakken plutselig har blitt en pelskåpe. I dag fikk vi løsningen i posten, nemlig furminator! Både jeg og Baileyz elsker den (hun står iallefall i ro, til en forandring..) Vi har kammer og børster av alle merker, typer og i alle fasonger, pluss saks og uttynnings-saks for å prøve å holde tritt med all pelsen som faller av, men ingenting kan sammenlignes med denne fantastiske oppfinnelsen.

Baileyz går somregel rundt i ring når jeg skal børste henne, det virker som hun synes det lugger og er kjedelig (noe jeg på sett og vis forstår), men ikke denne gangen. Hun sto som en prest mens jeg dro børsten langs ryggen hennes, og jeg fikk sjokk når jeg så hvor mye pels som hang fast i børsten! Etter fem minutter hadde jeg tatt av henne en hel haug med løs og død underpels, den var faktisk nesten på størrelse med hunden selv! Noe så fantastisk!

Furminator kan bestilles over alt på nettet, og sammenlignet med en del andre kammer er den ganske dyr, men verdt hver ei krone. Jeg leste en del om det, og prøvde å finne den til en litt rimeligere penge, tilslutt kom jeg over denne siden. De selger den billig i forhold til mange andre, og de prøver ikke å få deg til å tro at den passer alle pelstyper. Det har faktisk satt opp en liste over raser den ikke bør brukes på.

Dette ble faktisk en skikkelig reklame det, men produktet fortjener det virkelig så da har det ikke noe å si. Om du bestemmer deg for å kjøpe kammen håper jeg du blir like fornøyd som meg!