Gjesteinnlegg: Svangerskapsdepresjon.

november 2, 2011 in Gjesteblogger

Advarsel: Dette innlegget er har et sterkt innhold!

Når man er gravid så er det forventet at man skal være lykkeligere enn noen gang. Det er ikke alltid sånn. Det kan være vanskelig å forstå for mange, men jeg syns det er viktig å vise at verden ikke er som vi liker å tro. Og at det finnes håp selv hvor mørkt det ser ut til å være. Derfor kommer det et gjesteinnlegg fra ei som virkelig har fått kjenne på kropp og sinn hva det vil si å syns, at det som i mange andres øyne er den beste tiden i livet, er et helvette.

Historien er anonym, men her kommer den:

Da vi skulle bli foreldre for andre gang, skjedde det noe som rystet hele vår familie. Vår førstefødte var nesten fire år, det var advent og huset var fylt av glede og forventning. Depresjonen kom snikende på; i starten lurte den liksom bare i utkanten, som et lite blaff av indre uro. Det startet som en vag bekymring ovenfor vår førstefødte; hvordan skulle jeg ha nok tid og kjærlighet til begge barna? Men uroen vokste, og snart kom den ut av kontroll. Mørke tanker var alt jeg hadde. Og gråt. Og panikk. Jeg sluttet å sove, sluttet å spise. Så alvorlig ble det, at det eneste som sto i hodet på meg var å få den babyen bort. Min første plan var abort. Det var selvsagt for sent i Norge, men det fantes alternativer. I Russland fantes det klinikker som tok abort ved å starte fødselen og så la barnet ligge og dø. Det kunne ta dager. I Kina ville de forløse barnets kropp ved keisersnitt, for så og separere hodet fra kroppen. Tanken der er at så lenge hodet ikke blir født sammen men kroppen, er det ikke barnedrap, men abort. Dette er grusomme scenarier, og ethvert friskt menneske vil grøsse av tanken. Det gjør jeg også – nå. Men da virket det som en etterlengtet løsning, og hadde det ikke vært for praktiske problemer hadde jeg nok gjort det også. Abort var derfor ikke aktuelt, så jeg begynte å google, jeg prøvde å finne en gift som kunne drepe barnet i magen uten å skade meg. JEG ville jo ikke dø, jeg hadde jo et barn å ta meg av. Desperasjonen vokste, å bli kvitt babyen i magen var det eneste som sto i hodet mitt. En kveld slo jeg meg selv i magen med en hammer, gjentatte ganger. Så hardt jeg klarte. Jeg har aldri grått så hardt før, som jeg gjorde da jeg skjønte at det ikke hadde lyktes. Jeg hadde hjertemonitor, så jeg kunne lytte etter barnets hjerteslag hjemme. Den lyden jeg hørte da hjemsøker meg ennå på kveldene. Vanvittig raske hjerteslag, raskere enn jeg noen gang har hørt før. Redselsslag. Det var helt tydelig at babyen i magen var redd. Fra den dagen hatet jeg meg selv like mye som jeg hatet babyen i magen. Jeg ønsket oss begge død. 

Historien videre er kort fortalt: Etter en episode med en kniv, ble situasjonen omsider tatt alvorlig og jeg ble lagt inn på psykiatisk avdeling. Her ble jeg satt på medisiner, som hjalp meg å sove. Jeg sov stort sett hele døgnet, var bare såvidt oppe for å spise. Jeg fikk også en psykolog å snakke med, og var hjemme på permisjon noen ganger. Situasjonen ble ikke mye bedre, jeg hadde nå grusomme og ufrivillige tanker om hvordan jeg skulle skade barnet når det ble født. Så på eget ønske ble barnevernet kontaktet. Etter en tid på avdelinga startet fødselen plutselig, og jeg ble skrevet ut. Jeg hadde fremdeles vonde tanker om å skade både meg selv og barnet, så da vi kom hjem fikk vi mye avlastning via barnevernet. Et nært familiemedlem ble frikjøpt fra jobb for å hjelpe oss. Det tok fire måneder før jeg klarte å være alene med vårt minste barn lenger enn noen minutter om gangen, og etter ca fem måneder ble barnevernstiltaket avsluttet. Det tok likevel to måneder til før jeg kjente at jeg hadde gode følelser for minstebarnet vårt. 

Historien vår endte heldigvis godt. Og på grunn av åpenhet, samt god hjelp fra familien, psykologen og barnevernet, ble situasjonen taklet så godt at ingen av barna virker å være skadelidende. Men jeg vet veldig godt at dette kunne endt annerledes, og jeg priser meg lykkelig hver dag for at det gikk så bra som det gikk. I dag er jeg veldig nært knyttet til begge barna, men veien for å tilgi meg selv er lang å gå. Jeg tror aldri jeg vil komme riktig helt fram…