Tatt av vinden.

mars 1, 2013 in Hagen, Hverdagen

De av dere som følger meg på instagram har sikkert fått med dere dagens hendelser, men for resten av dere, her kommer det.

I september:
Anne Lotte: «Kanskje vi skal ta ned trampolina på søndag?»
Stian: «Nesh, trenger vi det da?»
Anne Lotte: «Ja! Om det blir mye vind så blåser den avgårde, og jeg har ingen planer om å plukke den ned når den er full av snø!»
Stian: «Det går nok bra! Den står da lunt der..»

I oktober:
Anne Lotte: «Kan du ikke få med deg noen som kan hjelpe deg å plukke den trampolina da?»
Stian: «Neida, vi trenger ikke det.»
Anne Lotte: «Men hva om den blåser bort da?»
Stian: «Den gjør ikke det…»

I mars:
Stian: «Haha, du vet det du sa om trampolina?»
Anne Lotte: «Ehm, ja?»
Stian: «Jeg skulle hørt på deg, vøttø…»
Anne Lotte: «HÆ?! Hvor er den nå da?»
Stian: «Den ligger nå nedpå her…»

Et bilde sier mer enn tusen ord. Og den har sikkerhetsnett, bak den busken der…Tatt av vinden

Jeg og Ane kommer hjem fra barnehagen:
Ane: «Tamponina! Ane håpp!»
Anne Lotte: «Heh, nei, det er nok ikke mulig…»
Ane: «Itte no håpp. Morra?»
Anne Lotte: «Nei, kanskje når det blir sommer…»
Ane: «Miii tamponinia!»
Anne Lotte: «Du kan ikke hoppe nå, kom så går vi inn.»

Senere samme kveld:

Tidsfordriv Ikke akkurat min favorittaktivitet på fredagskveld i sludd og minusgrader…

Og neste gang jeg prøver å fortelle han noe og han ikke er enig, hører han på meg da? Neppe.
Blir jeg bittelitt oppgitt? Ja!

Hverdagslykke.

februar 1, 2013 in 18-24 mnd, Hverdagen

Av og til blir jeg veldig sentimental, og ikke minst takknemlig for det jeg har fått og oppnådd her i livet.  Mange ganger skjønner jeg ikke hva jeg har gjort for å fortjene det, men noe rett må jeg iallefall ha gjort! Jeg er ikke alltid like flink til å sette pris på det jeg har, det tror jeg ikke noen av oss er, men enkelte dager føler jeg meg som verdens heldigste! Og hvorfor i dag? Jeg vet ikke, kanskje fordi jeg sitter her alene, og kjeder meg mens jeg venter på at Ane og Stian skal være her igjen, men egentlig så bryr jeg meg ikke så mye om hvorfor, jeg prøver bare å nyte følelsen.

Stian & AneAne og pappan venter spent på hva julenissen har å by på.

Jeg er så heldig å få dele livet mitt med en fantastisk mann. Han varmer meg når jeg fryser, forteller meg hvor fin jeg er hver gang jeg legger litt ekstra innsats i det, kjører på butikken for meg om jeg spør, måker og strør trappa når det er snø og glatt ute så vi ikke skal slå oss, lager fantastisk mat, og er ikke redd for å hverken rydde eller vaske om det trengs. Og han er en fantastisk far.

Ane er den som står mitt hjerte nærmest. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så ufattelig glad i noen, hun er mitt alt, det kjæreste jeg har. Og når hun kommer krypende opp i senga vår for å kose smelter jeg helt. De små tingene betyr så ufattelig mye, når hun feks kosa med håret mitt mens jeg tok på henne skoene før hun dro i barnehagen i dag, eller når hun holder hardt rundt meg mens hun gir meg en klem. Og hvem hadde trodd at «mamma mii!» skulle være ord som betyr så mye?

Selv om livet ikke alltid er en dans på roser, så elsker jeg dem, og de gjør meg lykkelig – og det er en herlig følelse!

Sykdom.

januar 30, 2013 in Hverdagen

Ane har nå gått i barnehagen litt over ett år, og veldig mange forteller om x-antall sykedager etter barnet starter i barnehagen. Vi har vært heldige, selv etter så mange runder de fleste i barnehagen hennes har hatt med omgangssyke, influensa, vannkopper osv. så har Ane vært frisk. Litt snørr innimellom, men hun har ikke vært syk. Kun hatt litt feber og vært litt dårlig i magen når tennene kom, men med en gang de var igjennom var det over.

I helga ble hun syk. Kokende varm, skikkelig slapp, lite matlyst, og foretrakk å ligge på sofaen. Ikke lik seg selv med andre ord. Men på mandag var hun fast bestemt på at hun skulle ut på tur. Formen hennes var bedre, så jeg satt henne godt påkledd i vogna og gikk en liten tur med henne. Hun la seg når vi kom hjem, i senga vår ettersom alt i hennes seng var til vask etter en hostekule som endte i at hun kasta opp masse slim natta før, og når hun kom tuslende ut på stua igjen spurte hun etter brødskive med salami – og vips så var hun frisk!

Samme dag ble Stian i dårlig form, og på kvelden fikk jeg det også. Dagen etter måtte hun jo være hjemme fra barnehagen fordi de skal ha en feberfri dag før de kommer tilbake. Stian hadde mannefeber, så han var naturlignok dødssyk, og jeg var vel strengt tatt ikke i særlig mye bedre form enn han. Jeg prøvde så godt jeg kunne å bli med både på å mate dukkene hennes og å tegne, men følte over hodet ikke at jeg strakk til. Utpå ettermiddagen kjørte Stian henne til svigermor, og hun sov der i natt. Og takk gud for det! Vi jamra oss om hverandre her i går, og gikk å la oss klokka 8. På slike dager er det fantastisk å ha familie i nærheten som hjelper til når vi trenger det.

I dag er formen min bedre. Min bedre halvdel ligger fortsatt i senga, men han kommer seg han også. Nå sitter jeg her og har dårlig samvittighet for å ha vært syk. Jeg kan overhodet ikke noe for det, det er jo ikke noe jeg kan styre. Men jeg får helt vondt av den stakkars jenta som gikk rundt her i går mens mamman og pappan hennes lå halvdøde å så på henne. Hodet mitt verker fortsatt om jeg prøver å få gjort noe, og huset trenger virkelig en ryddesjau, men jeg klarer ikke. Men om jeg sitter på sofan føler jeg meg liksom i ok stand. Det er frustrerende! Men jeg savner solstrålen min, og jeg gleder meg til å hente henne i barnehagen. Tanken min er at vi skal spise middag, slenge oss på sofan å se litt drømmehagen og lese bøker. Det er ting hun liker som jeg føler at jeg kan klare i dag. Men før jeg kjører for å hente henne bør kjøkkenet nesten ryddes, så jeg bør vel bare starte..

Ane Jeg regner med at kokke-Ane mer enn gjerne hjelper til med middagen i dag også.

 

Livet.

januar 16, 2013 in Hverdagen

De siste 8 månedene har vært krevende for meg. Veldig krevende. Jeg har uten tvil lært mye, både om organisering, ledelse, planlegging, utførelse, og ikke minst meg selv. Men det har krevd mye også, alt for mye til at jeg vil anbefale det for andre med småbarn og en mann som jobber godt over gjennomsnittet med timer i løpet av uka. Det har tatt alt jeg har av hjernekapasitet og energi, og vel så det. Innimellom var jeg så sliten at når jeg kom hjem etter jobb at jeg nesten ikke huska at jeg hadde kjørt derifra, og det er ikke mye forsvarlig å forlate senga igjen når du har brukt hele natta på å vri deg frem og tilbake i egne tanker, og fått én og en halv time søvn før neste dag klasker deg i panna og det er bare å henge med.

Når jeg sto midt oppi alt så hadde jeg lyst til å brekke foten hver eneste dag, i håp om at noe skulle nekte meg å fortsette som jeg gjorde. I dag ser jeg tilbake på det som en lærerik tid. Om noen hadde spurt meg om å gjøre det samme igjen hadde jeg tenkt h***ette heller! og takket høflig nei, men det er nok uten tvil de 8 månedene i løpet av min arbeidskarriere som har gitt meg mest også. Nå som jeg har fått pusten tilbake, og kan se forbi hvor sliten jeg var så vet jeg at jeg gjorde en god jobb, en veldig god jobb faktisk, tatt i betraktning hvilke kunnskaper jeg hadde når jeg tok på meg jobben, og hvordan jeg hadde det.

Nå er kafeteriaen lagt i armene på sin nye driver, og jeg har hoppet inn på kontoret sammen med Stian. Det er nye utfordringer, og massevis jeg ikke kan, men det er langt ifra like mye stress, og selv om jeg savner noen av jentene jeg delte dagene mine med tidligere så føles det overraskende greit å jobbe rett ved pulten hans hver dag også. Iallefall så langt. Jeg er spent på hvordan det vil fungere å være så mye sammen på sikt, men jeg tror vi kan være et bra team i arbeidssammenheng også.

«Mamma mi, datt. Pappa datt, nei..»

november 19, 2012 in Hverdagen

Vi har en trapp utenfor ytterdøra, den er av tre, og når den blir glatt er det uten tvil fort gjort å falle. Akkurat derfor får ikke Ane lov å gå selv når det er glatt. Det var det i dag, og hun som egentlig pleier å gå til bilen selv fikk beskjed om å vente, for mamman skulle bære henne ned.

Og hva tror dere mamman gjorde? Joda, seila ned hele forbaska trappa med både Ane og alle klærne som skulle til barnehagen i armene, og macbooken på ryggen. Jeg er ikke sikker på hvor mange trinn den trappa har, men utifra kulene jeg har i bakhodet kjennes det ut som det er iallefall fem. Det var så vondt at tårene spratt, og Ane ble livredd. Hun gråt, så på meg og sa «mamma mi.. MAMMA MII!» Når hun forsto at det ikke var farlig, og fikk roet seg ned sa hun: «Mamma mi datt. Pappa datt, nei..»

Jeg ringte Stian så han kunne komme å levere henne i barnehagen, før jeg prøvde å dra på jobb. Jeg forsto relativt fort at dette ikke var dagen for det, og dro innom legevakta på tur hjem. Legen insisterte på sykemelding, jeg nekta, og etter å ha lovet å holde meg på sofaen til jeg kjenner at jeg er helt bra så fikk jeg gå ut døra igjen.

Det er gørr kjedelig. Jeg har tusen ting jeg skulle gjort, men så ligger jeg altså på sofaen. Hodet mitt kjennes ut som det skal sprekke når som helst, nakken min har bestemt seg for å gjøre vondt bare jeg blunker, og ryggen min verker mer enn noen gang. Drittmandag og dritt-trapp!

 

I høstmørket.

november 16, 2012 in Hverdagen

Jeg er egentlig et sommermenneske, men noen ganger liker jeg høsten. Det er de kveldene det brenner godt i ovnen, stearinlysene sender et herlig lys og en fantastisk stemning rundt i rommet, og man kan høre at det regner og blåser ute. Det eneste som mangler er at jeg burde vært skikkelig glad i te eller kakao, men i mitt glass er det somregel pepsi max. Iallefall i skrivende stund.

Jeg har etter en alt for lang pause funnet frem strikkepinnene igjen, håndarbeid er for meg en aktivitet som står på planen når det er mørkt ute. Denne gangen er det for å få ferdig en julegave, men jeg kjenner at stikkelysten sniker seg litt tilbake mens jeg holder på, så kanskje er det på tide å finne frem noen uferdige prosjekter når jeg er ferdig med dette? Jeg er veldig spent på resultatet, og håper fargevalget blir bra!

Noen stikkere som leser bloggen min og vil legge igjen et spor? Jeg er stadig på jakt etter inspirasjon på den fronten også. Ha en fin fredagskveld alle sammen.

Bakemester Harepus.

september 1, 2012 in Hverdagen

Jess, det er meg! Jeg gjør noe rart med alt jeg lager for tiden. Når jeg skulle lage makroner fant jeg ikke mandelmel i butikken, og bestemte meg for å lage det selv, men resultatet ble jo også derfor så som så. Og dere har kanskje hørt om da jeg skulle lage kake i sommer, og glemte å putte vispen på kjøkkenmaskina nedi kremen igjen før jeg slo den på? Vel, jeg trenger vel ikke å si mer enn at jeg måtte vaske hele kjøkkenet etterpå! Og når jeg til slutt skulle ha det som var igjen av krem oppå oreokaka så sto jeg å så på en hjort på jordet nedenfor huset samtidig, og klarte å klaske kremen i ei stekepanne som sto rett ved kaka. Jadda!

Og hva har jeg gjort i dag, lurer du kanskje på? Jeg har bakt boller. Med en kjøkkenassistent på 1,5 år. Og da må ting skje litt fortere enn hva som er lurt. Og når jeg skulle varme opp melka begynte den å fosskoke. Jeg vaska stekeplata og plasserte melka til avkjøling. Når den var ferdig avkjølt (trodde jeg), tømte jeg den over i bollen til kjøkkenmaskina og tilsatte resten. Etter en liten stund var deigen glovarm. Jeg hadde jo bare kjent på melka øverst i kasserollen, og den lenger ned var jo selvfølgelig fortsatt kald.

Jeg ga bollene et forsøk i stekeovnen, men restultatet var fatalt, og de gikk rett i søpla, før jeg tok Ane under arma og dro på nærmeste butikk for å kjøpe en ferdigpakke med boller som jeg vet smaker godt. Og når jeg tenkte å sette dem til heving gløtta jeg en gang på posen, det lyste det 2 pakker gjær mot meg, og jeg hadde brukt en. Jeg blanda den siste i en liten slump med lunka vann og rørte det sammen med resten før jeg hadde oppi ei spiseskje med mel. Nå håper jeg bare på det beste, og blir det dårlig så legger jeg bakerkarrieren min på hylla!

Jeg gjør et tappert forsøk på å avslutte innlegget med noe som gjør meg glad: jeg har kjøpt en ny plante, er den ikke søt?

Vann over hodet.

juli 30, 2012 in Hverdagen

Det finns ikke noen ord i verden som kan beskrive følelsene mine bedre enn tittelen på dette innlegget. Jeg har enkelt og greit tatt meg vann over hodet. Det å være småbarnsmor er ingen spøk, ikke det å være husmor heller, og iallefall ikke å være daglig leder. Slå det sammen så har du meg. Og hva er jeg? Jo, dødsklar!

Jeg hadde ti tusen planer når sjefen min gikk ut i permisjon. Jeg skulle lage permer, systemer, lister og gud-vet-hva. Jeg skulle finne mitt egen måte å organisere ting på, og det skulle funke. Og de rette folka skulle være med. 5 damer funka det ikke for, men jeg har inntrykket av at vi 5 som sitter igjen (les: løper rundt) er relativt fornøyde. Hadde døgnet bare hatt flere timer, og jeg mer energi så hadde det vært perfekt. Men nå, snart 4 måneder senere, så er forstsatt ikke alle permene fullstendige, de inneholder ikke alt jeg vil de skal inneholde, og alle systemene mine? Vel, jeg lurer på om det er bare jeg som forstår mange av dem. Men jeg skal ha for at jeg i allefall prøver. Jeg liker å tro at jeg er en sånn type leder som jeg selv kunne tenkt meg å hatt, men om det stemmer vet jeg ikke. Jeg er åpen for forslag, og for samarbeid. Men det er ikke alltid like lett.

Jeg har blitt kjent med en side av meg selv som jeg ikke viste at fantes i så stor grad. Jeg har blitt en systemfreak. Alt må ha sin faste plass, alt må rulleres når varene kommer. Til og med serviettene, hvorfor? Jeg aner ikke, bare en tvangstanke jeg har. Og alt må merkes, jeg føler jeg har løpt rundt med dymoen i 4 måneder, jeg. Men det blir iallefall oversiktig av det da, om ikke annet.

Det er ingen tvil om at leverandørene enten elsker eller hater meg. Jeg skal ha det på min måte, ingen får komme å sette ifra seg varer jeg ikke har bedd om å få, ikke så mye som en lyspære skal inn i min varebeholdning uten at jeg har bestilt den. De som har vært vant til å selv bestemme hva vi skal ha og ikke, de river seg i håret, og får huden full om de ikke hører etter. Og de som gjør det som jeg vil, de syns nok jeg er kjempehyggelig. For jeg kan faktisk være det også!

Kundene er stort sett fornøyde, de smiler og liker mange av forandringene. Noen insisterer til og med på å betale for påfyllet sitt, selv om det er gratis, og at vi nettopp har satt opp prisene. De liker de nye rettene på menyen, og kommenterer støtt og stadig at det ser ut som vi har det gøy på jobb. Det liker vi! Blide ansatte gir blide kunder. Liker jeg iallefall å tro…

 

Hurra for 17.mai!

mai 17, 2012 in 12-18 mnd, Hverdagen

Jentene har pynta seg, og venter på å få ut å gå i tog.

Gratulerer med dagen! Håper dere alle har hatt en fin 17.mai!

Vi har feira dagen sammen med venner og familie på Hitra. Til tross for et vær som ikke var 17.mai verdig nå har vi hatt en fin dag. Jeg skal innrømme at jeg syns det er veldig rart å ikke feire i Trondheim, sammen med den delen av familien min som bor der. Det er nesten så jeg ikke helt klarer å forstå at det har vært 17.mai, det føles egentlig som jeg bare har lata som. Jeg har feira i Trondheim nesten så lenge jeg kan huske, forutenom de gangene jeg har jobba, men de telles egentlig ikke ettersom det da heller ikke ble noen feiring. Men mamma kommer på besøk i morgen, så vi får kjøpe kake og ta en dagenderpå-feiring da, så satser vi på at følelsen kan bli tilnærmet den samme iallefall.

Ane har vært i storslag nesten hele dagen. Hun pleier å sove rundt klokka 10-11, men da var hun alt for opptatt av å se på 17.mai-toget og alle menneskene som var der. Etter det ble det kake, og det kan man ikke sove seg igjennom! For å få utløp for sukkeret så løp hun frem og tilbake, frem og tilbake, og litt mer frem og tilbake, inne i kantina på ungdomsskolen. Etter noen timer med løping ble hun sliten, og vi tok turen på besøk til pappan min. Etter å ha slumra på fanget hans i en time var hun klar for litt mer lek, før hun slokna straks hun kom i vogna si. Etter duppen hennes gikk turen til hotellet, der vi spiste middag sammen med pappa og Stian. Etter det løp hun rundt i en time til. Når vi kom hjem henta hun selv kosekluten og smokken sin å gikk på rommet – hun var med andre ord klar for å legge seg, og det ble stille med en gang.

Mamman er også sliten nå, det tar på å løpe etter en ettåring hele dagen! I morgen venter en lang og travel dag på jobb, så jeg tror jeg skal se om jeg finner senga mi snart jeg også. Ha en flott 17.mai-kveld!

Når våren melder sin ankomst.

mai 10, 2012 in Hverdagen

Takk for sist, det har vært alt for lenge siden. Men tiden strekker ikke til hos meg for tiden. Jeg har jo starta i ny jobb, eller, jeg har fått en ny stilling. Daglig leder. Og det fører med seg mye jobb, og da mener jeg virkelig mye! Men jeg har valgt det selv, og jeg prøver å overleve det. Enkelte dager går det fint, andre dager er jeg dødssliten når jeg kommer hjem, og det lille jeg har av energi går selvfølgelig til Ane.

Jeg har også hatt en plan om å strikke marius-seleskjørt til Ane til 17.mai, og det er nå endelig ferdig. Jeg gleder meg til hun skal bruke den, for hun ble knallfin! Dere skal selvfølgelig få se bilde av den, men hun er ikke så glad i å prøve klær, så det får komme etterhvert.

De siste ukene har vi kosa oss skikkelig ute, vi har kjøpt oss grill, og den er flittig brukt allerede. Forutenom de dagene vi plutselig gikk hagl har vi stortsett hatt et fantastisk vær, og det er deilig for store og små. Ane elsker å være ute nå som hun slipper å ha så utrolig mye klær på. Hun klarte jo nesten ikke å bevege seg i vinter.

Vi har også fått en del nye naboer, de er riktignok storsett her mens vi sover, men vi ser en del til dem når vi står opp også. Hils på dem dere også!

Dette er virkelig idyllen med å bo i distriktet. Istedet for å våkne til eksos, mas og bråk, så står vi opp og disse møter oss. Herlig!

Jeg må selvfølgelig også slenge med noen bilder av de fantastiske menneskene og hunden som møter meg inni huset når jeg står opp.