Foreldre og dobbeltmoral.

januar 27, 2013 in Tanker og meninger.

De siste dagene har jeg tenkt litt på hvordan vi foreldre fungerer, vi er faktisk høyst merkelige skal jeg si dere. Og ja, det er vilkårlig om det er mamma eller pappa, og gutter eller jenter som blir brukt som eksempler – det gjelder alle uansett hvilket kjønn som blir nevnt.

Se for dere følgende: en liten baby sitter ved matbordet, og for å få i junior mat så sier pappa: «Tut-tut! Brooom. Åpne garasjen!» Og babyen gaper opp og spiser som en helt. 3 år senere så får junior kjeft for å leke med maten. Og hvem er det som har lært han det?

En mor går rundt med en baby på skulderen, hun har nemlig vondt i magen sin, og etter noen timer så er det jubel i stua når lillesøster endelig får opp rapen, eller promper skikkelig. Mor blir kjempeglad! Men hvilke reaksjoner får storesøster, som sitter på gulvet å leker, om hun raper eller promper?

En pappa forklarer jentungen sin at det er viktig å bruke hjelm når hun sykler fordi hun kan falle å slå seg, men bruker han hjelm selv? Han kan vel også sykle seg av? Og det er vel også mulig for han å skade seg?

Barna får beskjed om å være stille mens foreldrene snakker, men er vi like flinke til å behandle barna med den samme respekten?

Mange har lange kamper for å få barna til å bruke refleksvest, men vi går ikke foran som et godt eksempel og bruker det om vi skal ut å gå i mørket, gjør vi vel?

Og hva med de som kaster ungene i lufta, kiler, leker og ler, og når ungen er i 110, blir irritert fordi ungen ikke faller til ro når han skal sove?

Vi prøver også å lære barna våre at de ikke skal lyve, men det er vi som sier «neeida, det gjør ikke vondt!» når de skal få sprøyter.

Denne listen med eksempler kunne fortsatt i det uendelige. Og jeg er helt sikker på at flere kan kjenne seg igjen i iallefall noen av punktene. Og poenget er ikke å fortelle noen at det de gjør er feil, jeg tviler på at junior i det hele tatt husker at det var pappa som lærte han at man kan leke billeker med maten, og jentungen blir nok neppe skadelidende av at pappan ikke bruker hjelm den dagen han sykler seg rett ned i ei grøft. Men vi hadde kanskje ikke hatt vondt av å prøve å se enkelte ting med barnets øyne, og reflektere litt over hvordan vi velger å håndtere enkelte situasjoner?

Hjemme alene, før og nå.

april 14, 2012 in Tanker og meninger.

Nå sitter jeg alene i sofaen, som jeg ofte gjør. Ane har lagt seg for flere timer siden, og Stian er på jobb. Også slår det meg, hva gjorde jeg når jeg var hjemme alene før? Etter jeg og Stian flytta sammen, og før Ane ble født, var jeg somregel på jobb også på kveldene. Eller så satt jeg å så tv med svigerfar den tiden vi bodde der. Like etter jeg hadde kjørt opp var jeg mye ute med venner, men jeg hadde jo et liv før jeg møtte Stian også.

Når jeg tenker tilbake på tiden når jeg var 16-17 år så bodde jeg jo sammen med mamma, på Byåsen. Jeg var ofte alene på kveldene og også enkelte helger, hun var ofte hos kjæresten sin. Og hva gjorde jeg? Vel, for å si det sånn, det var ikke strikking og husarbeid, sånn som det er nå – om du leser dette mamma, så kan du stoppe her, eller holde deg fast – neida, det var festligheter med gode venner. Hjemmealenefest, uten at jeg fikk lov – beklager mamma, regner med du forsto det den gangen også, men her kommer det, svart på hvitt, og for hele verden. Jeg var, iallefall i mine egne øyne, veldig forsiktig. Det kom aldri noen inn døra som jeg ikke kjente. Vi bodde i blokk, så de som skulle inn måtte først inn i oppgangen, også inn ytterdøra vår, som hadde kikkehull. Leiligheten lå i tredje etasje, så ingen kom seg inn verandadøra eller vinduene. Og jeg var aldri full – jeg var livredd for at ting skulle komme ut av kontroll, sånn som man leser om i avisen. Og jeg holdt meg til reglene i borettslaget, det skulle ikke være bråk etter klokka 23. Og der var jeg streng, jeg fatter ikke at folk orket å komme på fest til meg en gang, så streng var jeg. Og om folk var fulle nok ble de fulgt ut døra til oppgangen og satt på første buss hjem.

Dagen der på gikk med til å rydde febrilsk, vaske kopper, kaste alle ølflasker, støvsuge, og vaske før mamma kom inn igjennom døra. Og jeg var like jævla stressa hver gang! Men helga etter var det på samme viset igjen, hvorfor? Jeg forstår det ikke selv en gang. Men når jeg tenker tilbake på det nå, til tross for at det var gøy å være sammen med alle vennene mine, så er jeg utrolig glad for at det i kveld er pepsi max som er i glasset mitt, uten noe som helst iblandet. Og at det er strikkinga jeg skal kose meg med, ikke drikkeleker. Og at jeg i verstefall må inn å trøste Ane litt om hun våkner, istedet for å være hobbypsykolog for noen som har drukket alt for mye, og gråter en elv fordi flørten ikke har sagt at han elsker henne.

Og når jeg tenker over dette, så lurer jeg på en ting. Mamma, dro du bort i helgene for at jeg for at du syns det var på tide at jeg skulle rydde og vaske skikkelig?

Den store mammakonkurransen.

november 22, 2011 in Tanker og meninger.

De fleste mammaer kjenner til stoltheten og den fantastiske følelsen når babyen knekker en kode, og lærer noe nytt. Det kan være så enkelt som en smil, noe som den første gangen er en veldig stor hendelse, eller når babyen lærer å gå, eller slutter med bleie. I noens ører så høres dette kanskje ikke ut som så store øyeblikk, men for en mamma så er det det. Det er noe man vil dele med alle!

Men i dagens samfunn så er det et veldig stort fokus på at man skal ha det dyreste huset, den perfekte familien, den lydigste hunden, den nyeste bilen, og den flinkeste babyen. Det sies jo at barna gjenspeiler foreldrene, og mange mødre ser ut til å føle at de gjør jobben sin dårlig om ikke babyen er en spreking som slutter med bleie i en alder av 6 mnd og lærer å gå før barselstiden er over – for å sette det litt på spissen. Min erfaring er at mange skryter på babyen ting den ikke kan. I mine øyne er dette skadelig for babyen, de ska utvikle seg og lære i et tempo som passer dem selv, deres styrke og deres mestringsnivå.

Via diverse småbarnsforum har jeg vært vitne til bla. at en mor skryter på gutten sin på 3 mnd å kunne å gå, for så å ikke bli trodd, noe som fører til at hun filmer hendelsen. Hun holdt den stakkars lille gutten i hendene mens hun dro han bortover senga, mens han – av ren refleks – innimellom flytta beina forover på samme måte som vi gjør når vi går. Dette ble da altså påberopt å være skritt. Gutten var et mirakel, han kunne gå! Jeg syns filmen var helt horribel! Gutten hadde ikke styrke nok til å holde hodet sitt oppe selv en gang, og denne behandlingen kan neppe være godt for kroppen hans. Jeg har også hørt folk skryte av at babyen løper bortover gulvet alene, og når man en måned senere kommer på besøk så kan ikke babyen reise seg ved bordet en gang. Enkelte skryter av at barna kan både lese og skrive, når det egentlig ikke kan sin egen bokstav. Noen barn kan sykle uten støttehjul, uten at de vet hva en sykkel er. Og det finnes de som er toppscorere på landslaget i fotball, før de har begynt i barnehagen.

Noen tenker kanskje at det er lett for meg å si fordi Ane ligger foran den berømte boka som avgjør når hun skal kunne ting. Men jeg har også ventet med iver på den dagen hun skulle knekke krype-koden, når hun sto på alle fire å gynga i flere uker. Og selv om jeg oppmuntret henne til å komme seg fremover så har jeg aldri dratt henne bortover gulvet for at hun skulle forstå det.

Jeg har faktisk opplevd å få spørsmål om hva folk skal gjøre for at barna skal utvikle seg fort og lære ting tidlig. Om jeg gjør noe spesielt. Og svaret er nei, hun utvikler seg som hun vil, i det tempoet som passer henne, og hun får prøve seg frem. Hun utforsker alt, og hun lærer mye på det. Jeg begrenser henne ikke, jeg roser henne selvfølgelig når hun får til ting, men hun får følge sin naturlige trang til å bli kjent med både verden og hvordan kroppen hennes fungerer. Og hun lærer å gå den dagen hun er klar for det, har god nok balanse, og en sterk nok kropp.

Jeg syns fokuset på å være det perfekte mennesket har gått for langt når det går utover helsa til barna våre. Er det sånn vi vil det skal være? Vil vi at barna skal vokse opp med den konstante følelsen av at de ikke duger, at de aldri står til våre forventninger, at de er for svake? Eller vil vi at de skal prøve og feile i sitt eget tempo, bli trygge på seg selv, og få mestringsfølelse? Denne utviklingen er skremmende!

Tidenes valg.

september 13, 2011 in Hverdagen, Tanker og meninger.

Jeg har blitt overraskende interessert i politikk. Jeg ble gal av politikere når jeg var yngre, rett og slett fordi jeg ikke hadde tenkt over at det om jeg fikk svømming på skolen, gratis bøker, lekser, nytt eller gammelt klasserom osv. handlet om politikk. Jeg satt faktisk i styret i Operasjon Dagsverk i Sør-Trøndelag i to år, var elevrådsleder på vgs i et halvt år, og satt i fylkesstyret til EO (jeg flyttet til Hitra, derfor ble de to siste så korte «karrierer») helt uten å forstå at det jeg holdt på med var politikk. Det høres kanskje teit ut i dine ører. Jeg var jo klar over at jeg kjempet viktige saker. Men hadde det at det var politikk slått meg? Nei, for meg var politikk «kjedelige» ting, som hvor veier skulle plasseres, hva alkohol kostet og hva statsministeren fikk i lønn. De viktige sakene som jeg brant for det var ikke politikk, det var bare viktige saker. Ok – nå innser jeg virkelig hvor teit det høres ut. Men som 17 åring så levde jeg virkelig i min egen lille boble, og politikk hadde ikke noe i den verden å gjøre.

Vel, så feil kan man ta! Er du av de som mener du ikke bryr deg om politikk så har jeg noen spørsmål til deg: bryr du deg om at små barn ikke får barnehageplass? Synes du der er viktig å ha muligheten til å drive med fritidsaktiviteter? Setter du pris på at barna i landet vårt har krav på, og får gratis, grunnskole, og at vi har rett til å gå på videregående? Er du glad for at barn har gratis lege og tannlege, at voksne har egenandel hos legen, og at vi får gratis behandling på sykehus om vi trenger det? Synes du det er viktig at vi har sykepenger, sosialstønad, fødselspenger, uføretrygd osv? Er det viktig for deg at vi tar vare på naturen vår? Synes du alkoholen er alt for dyr? Ønsker du deg billigere bensin og diesel? Eller kanskje er det viktig for deg at vi ikke slipper inn så mange innvandrere?
Alle har et svar på disse spørsmålene, med andre ord så har alle meninger om det som har med politikk å gjøre – alt har noe med politikk å gjøre! Det overrasker meg hvor mange som ikke har stemt, og det overrasker meg at folk ikke gjør noe den dagen de faktisk kan være med å bestemme hvilke avgjørelser som skal tas. Etter min mening – har du ikke stemt, har du ikke rett til å klage på noe heller (med mindre du ikke er gammel nok til å stemme selvfølgelig!)

Over til det jeg egentlig skulle skrive. Jeg har jo sagt at jeg skulle stemme, noe jeg også gjorde i dag. Både i kirkevalg, fylkestings- og kommunevalg. Nettopp fordi jeg vil at de som jeg synes best kan representere mine meninger og svar på bla. disse spørsmålene skal stille sterkt! Det er vel ingen hemmelighet (og kan vel også leses godt utifra hvilke verv jeg tidligere har valgt å ta på meg) at jeg er en av de som liker den rød-grønne styremåten. Jeg har ingen planer om å gå nærmere inn på akkurat hvem jeg har stemt på så hele verden kan lese det. Men jeg er fornøyd med valget i min kommune. Og jeg er selvfølgelig også glad for at ungdommen har fått plass i kommunestyret, det er alltids behov for noen som ser ting med nye, kritiske øyne, og som ser ting fra et annet perspektiv.

Valgets kvaler..

september 9, 2011 in Tanker og meninger.

Den verste tiden på året (de årene det gjelder selvfølgelig) er for meg sensommeren. Og hvorfor det? Jo, fordi det er valg. Og jeg er ikke av de som synes det er kjedelig fordi jeg ikke engasjerer meg. Tvert om, jeg er superengasjert! Men i valgtider så høres jo nesten alle partier fantastiske ut. De lover gull og grønne skoger alle som en. Men ingen klarer å holde alt de lover. For min del hadde det vært lettere om noen kunne roet seg ned litt å faktisk lovet ting de klarer å holde, sånn at det hadde føltes som et poeng, i lengden, å stemme.

Noen tenker nok nå at jeg ikke ser hvilket fantastisk land i lever i, hvor bra rettigheter vi har, og at jeg ikke setter pris på alle velferdsordningene våre. Jeg må påpeke at jeg gjør det. Jeg elsker at jeg nå kan ha permisjon for å bli kjent med, og ta meg av Ane. Jeg er glad for at jeg kunne få sykepenger når jeg va gravid å lå på sofaen med bekkenløsning. Jeg priser meg lykkelig for at Ane får gå på både barnehage og skole når det blir aktuelt, uten at jeg og Stian må ha fire jobber hver for å få det til å gå rundt. Jeg synes det er betryggende å tenke på at hun får gratis lege om hun trenger det, at vi ikke blir ruinert om vi havner på sykehus.

Men jeg skulle selvfølgelig også håpe at vi bare hadde fire-felts veier med nylagt asfalt, autovern som plukket opp bilen min å plasserte den pent på veien om jeg var på tur i grøfta, og selvlysende veimerking, som var fri for småstein som lager hull i frontruta mi. At vi fikk penger for å gå til tannlegen. At drivstoff ble fylt på bilen min i løpet av natta uten at jeg trengte å betale noe som helst. At vi hadde fått huset i stedet for å være nødt til å ta opp lån for å kjøpe det (vi kunne iallefall sluppet renta, synes du ikke?) At alt av kunnskap hadde kommet flygende inn i hodet mitt mens jeg spilte super mario på nintendo-wii. At jeg hadde blitt slank, sterk å sexy av å sitte på rævva å se «i gode og onde dager» på tv’n. Ja – du tar kanskje poenget mitt nå?

Innimellom så føles det som det er dette de politiske partiene prøver å få oss til å tro at det skal fikse for oss – for å sette det litt på spissen. Og jeg ser ikke poenget. Kan noen fortelle meg hvorfor vi skal stemme på noen som lover at verden skal bli et fantastisk sted å være, at vi aldri skal lide mer, og at alle skal være snille, fantastiske, hardtarbeidene mennesker? Dette skjer jo ikke uansett. Få beina ned på jorda, hold løftene deres (er det sånn at politikere ikke lærte dette når de vokste opp?) og begynn med å være gode medmennesker selv.

Det finnes én ting som gjør at jeg har lyst til å boikotte alt som har med valget å gjøre, hva tror du det er? Nei, jeg tipper at du, utifra det jeg nå har skrevet ikke klarte å tippe riktig. Det jeg har størst problem med er at ingen av partiene klarer å holde seg for gode til å snakke dritt om hverandre (dette er vel også basic barnelærdom – er det ikke?) Så langt har jeg ikke sett en eneste partileder debatt (eller facebook-status for den del – jeg føler meg tidvis fanget i et politisk spill på facebook) der de har klart å åpne et innlegg med å si «vi vil kjempe for..» istedet for «settinndetpartietsompasser har jo helt blåste meninger..»

Og for å dra dette litt lenger når jeg først er i gang – hvorfor skal de på død og liv «stjele» stemmer fra hverandre? Vi kan også ta dette tilbake til barneårene, man skal ikke få noen til å venne noen andre ryggen!

Nå lurer du kanskje på om jeg har tenkt å stemme? Selvfølgelig skal jeg det, ellers hadde jeg jo ikke hatt noen rett til å klage når jeg føler for det!

Oppdragelse.

august 16, 2011 in Tanker og meninger.

Jeg ble inspirert til å skrive dette når jeg skrev innlegget «middagstryne«. Jeg begynte faktisk å skrive det der, men kom fram til at det ble så langt og rotete at jeg heller skulle skrive det i et eget innlegg.

Dette er nok et veldig sårt tema, og mange kommer nok også til å være totalt uenig med meg. Men slik vil det nok alltid være. Dette innlegget er ikke ment som kritikk til noen! Jeg mener at alle foreldre bør oppdra barna sine på en måte de synes er riktig, og med mindre jeg mener at måten de gjør det på skader barna på en eller annen måte så legger jeg meg ikke borti det. Jeg har forståelse for at mennesker er forskjellige, vi har forskjellige tanker om hva som er riktig og hvordan ting skal være. Og ikke minst forskjellige forutsetninger for det å oppdra et barn, så dette er ingen fasit, det er bare mine tanker rundt hvordan jeg vil gjøre det.

Jeg tror at det aller viktiste når man skal oppdra et barn er at foreldrene står sammen. Man kommer ingen vei om mor sier nei og far sier ja, eller omvendt. Og om man er uenig så bør man ikke diskutere dette foran barnet. En annen ting som er veldig viktig er at det ikke er bare en av foreldrene som får i oppgave å sette ned foten, da vil barnet gjerne foretrekke «den snille». Og steforeldre bør nok helst ikke ha denne rollen i det hele tatt. Rett og slett fordi barna da kan velge å være vanskelig fordi de føler at stemor eller stefar prøver å «ta over» for den egentlige mora eller faren – og ja, her snakker jeg av egen erfaring ettersom jeg har vært det barnet som valgte å være vanskelig.

Det som gjorde at jeg begynte å tenke på dette innlegget var oppdragelse rundt matbordet. Og da tenker jeg ikke på at barna bør lære å ikke rape å fise, fordi det er forventet folkeskikk i Norge. Men på noe så enkelt som maten og spisingen. Enkelte barn roper «æsj» før de vet hva som serveres til middag, og det er for meg uakseptabelt. Det er greit at man ikke liker en matvare, men mat er ikke «æsj»! Og mange barn sier dette før de i det hele tatt har smakt på maten. Når Ane blir større så blir hun pent nødt til å smake på alt. Om hun ikke liker noe så er det greit, jeg har ikke tenkt å tenkt å tvinge henne til å spise det opp, men hun må smake på det. Det skal ikke lages egen mat til henne! Hun får spise det samme som oss (med mindre vi snakker om lutefisk eller slike spesielle ting).

Når man først snakker om bordmanerer så kommer vi jo ikke utenom det å sitte ved bordet. Jeg synes det er en fin regel at vi sitter til alle er ferdige å spise, jeg har forståelse for at dette enkelte ganger kan bli veldig lenge å vente for et barn, men jeg kommer til å forvente at Ane spør om hun kan få gå ifra og at hun takker for maten. Jeg har allerede nå startet med å ta henne i hånda å si «takk for maten» når hun er ferdig med å spise, sånn at hun så tidlig som mulig skal lære at vi gjør det etter vi har spist.

Og når middagen serveres så kommer hun også til å være nødt til å sitte ved bordet selv om hun sier hun ikke er sulten. Pappa hadde mange slike seanser med meg, og da var jeg illsint på han for det, den dag i dag mener jeg han gjorde det som var riktig. Jeg ville ikke ha middag og prøvde å nekte å sitte ved bordet. Han kom inn på rommet mitt, bar meg til kjøkkenet, satte meg ned på en stol, jeg sprang tilbake, og han kom å henta meg igjen, og sånn holdt det på, helt til jeg ble lei å valgte å spise middag istedet for å bare sitte der å se på de andre spise. Og gjett hvem som syntes det var godt likevel og var den siste til å bli ferdig? Jepp, det var meg! Stakkars, han hadde litt av en jobb i en periode! Og jeg gruer meg til det blir min tur. Men om hun velger å gjøre som meg så må det til.

Tomme trusler er noe jeg er stor motstander av. Hva lærer barnet av at man sier at man feks. tar lekene om det ikke behandler dem skikkelig, barnet fortsetter og foreldrene lar barnet beholde lekene likevell? Akkurat, ikke noe annet enn at det ikke trenger å høre etter fordi mamma og pappa mener ikke det de sier uansett. Og hvem vil vel ha det sånn? Et barn som er over alle hauger og gjør akkurat som det vil fordi foreldrene bare sier hva konsekvensene blir, men aldri viser at de mener det de sier. Det blir det samme om man lover et barn noe, men ikke holder det. Her kommer de samme reglene inn som om man lover en voksen noe. Hvordan skal barna ellers lære at de skal holde løftene sine?

Fysisk avstrafelse er noe jeg ikke klarer å forstå at folk velger å bruke i 2011! (Og er du en av de som bruker det så har jeg ikke annet å si enn at deg mener jeg å kritisere!) Alle vil bli respektert, men om du velger å slå barnet ditt om det ikke hører etter så får du ikke respekt, det som da gjør at barnet føyer seg er frykt! Men dette er det desverre ikke alle som forstår eller evt. så bryr de seg ikke om det så lenge barna hører etter. Noe jeg synes er helt horribelt! Hvorfor vil du som gjør det barnet ditt så vondt? Du ødelegger faktisk barnets grunnlag for å ha tillit til mennesker! De som terroriserer barna sine psykisk er overhodet ikke noe bedre enn de som bruker fysisk avstraffelse, bare så det er sagt!

Men jeg synes det er viktig at folk ikke er redde for å ta i barna sine for at det skal forstå at man mener alvor. De som velger å misforstå dette må bare gjøre det, men jeg snakker altså om at man kan ta tak i armen på et barn for at det ikke skal stikke av å gjøre noe det ikk får lov til, eller for å få det til å høre på det man skal si.

Til slutt vil jeg bare nok en gang si at dette er mine tanker, ingen fasit. Og at jeg respekterer at ikke alle har de samme meningene som meg, og legger meg ikke borti det. Men at dette er måten jeg ser for meg å gjøre det på. Og du må gjerne komme med dine tanker og meninger om temaet!

En tøff tid for hele Norge.

juli 24, 2011 in Tanker og meninger.

Jeg har aldri vært spesielt avhengig av nyhetene tidligere, men når jeg så på facebook at det hadde vært eksplosjon i Oslo så skiftet jeg fort over på tv 2 – nyhetskanalen. Jeg kunne ikke tro det som møtte meg på skjermen, og verre skulle det bli. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal tenke, hva jeg skal si, eller hva jeg skal skrive. Jeg er helt tom! Og jeg regner med at jeg ikke er alene. Hele landet, nei, hele verden, er i sjokk.

Jeg får vondt av å tenke på alle de uskyldige og hjelpesløse menneskene som døde, og ikke minst alle de pårørende, spesielt de som ikke vet hvor barna deres er ennå. Sansynligheten for at de lever er jo ganske liten, men vi må uansett ikke gi opp håpet. Mirakler kan skje! Og jeg synes faktisk aller mest synd på de som har overlevd. De har gjennomlevd et helvette, og det kommer ikke til å få det lett! Noen har tryglet for å få overleve, de har sett livet sitt i reprise når de trodde de skulle dø, de har sett sine venner bli skutt, kaldt og brutalt, og de har spilt død, liggende med lik både over og under seg. Likene av sine egne venner. Dette skal de leve videre med, hele livet sitt, de skal komme seg igjennom hver dag og natt i et helt liv med alle sporene etter dette i bakhodet. Jeg skal innrømme at jeg ikke blir overrasket om mange av dem ikke takler den hverdagen.

Og den stakkars familien til Anders Behring Breivik, de skal ikke få det lett. Selv om de ikke kunne gjøre noe, så kommer de også til å få tildelt skyld fra mennesker som ikke klarer å forstå at han var et eget individ, og at han lurte de også.

Men når noe sånt først skulle skje, så er jeg glad for at det var en nordmann. Mest fordi tankene som gikk gjennom hodet mitt først ropte å skrek «nå blir det krig!». Men også fordi alle de som, når noe sånt skjer, skriker ut «de jævla utlendingene, skal vi ta dem!» får seg et realt slag under beltestedet!

Jeg priser meg lykkelig over at Ane er så liten at hun ikke skjønner noe av dette. Jeg er glad for at hun er såpass avhengig av meg at jeg hadde henne hos meg når dette skjedde. Og at jeg ikke trenger å verne henne for alle inntrykkene, og forklare henne alt som har skjedd.

Det aller aller verste er at dette er måten mange enkeltmennesker verden over lever hver dag. Først nå tar vi det inn over oss, i 2011, fordi det har skjedd i vårt land. Vårt lille og fredlige Norge!

Hva skjer nå?

juli 23, 2011 in Tanker og meninger.

Jeg er i sjokk! Jeg klarer ikke helt å forstå at dette skjer i Norge. Når bildene fra regjeringskvartalet ruller over tv-skjermen i stua så er det som å se bilder fra Afganistan. Ord blir liksom så betydningsløse! Hva i all verden skjer nå?!

Det er store spekulasjoner i om en større terrorgruppe står bak, og om det er sånn, hva skjer med lille Norge da? Blir det plutselig krig her også?

Ingenting er så godt å se som at alle de jeg vet (og så for meg) at var på Utøya har oppdatert facebook-statusen sin med meldinger som «jeg lever», «jeg dro hjem i går», «har det fint» osv. Og jeg grøsser ved tanken på at jeg kan våkne i morgen til «hvil i fred-statuser»! Jeg krysser fingrene for at jeg slipper det, men jeg tror faktisk ikke det er så sannsynlig.

Jeg får helt vondt av hele situasjonen, men spesielt det som skjedde på Utøya. Hvem er det som er så syk at de skyter etter uskyldige barn?! Jeg ser for meg hvor traumatisk dette må være, spesielt for de minste deltakerne på øya. Hvor vanskelig skal det ikke bli for disse senere i livet? Jeg er helt sikker på at mange av dem kommer til å få traumer av dette. Se for deg selv: Du er 12 år, og en mann i politiuniform kommer mot deg med et våpen, og han prøver å skyte deg. Du må rømme, og han følger kanskje etter deg. Du er heldig, klarer å gjemme deg, og kommer ut av det «bare» med sjokket etter hva som har skjedd. Livet ditt er berget, men opplevelsen henger igjen. Senere i livet så kommer en politimann gående mot deg. Hva skjer i hodet ditt da? Jeg nekter å tro at den situasjonen blir enkel! Med andre ord så har denne mannen klart å ødelegge den tilliten du har til de som faktisk skal beskytte deg.

Tankerekkene mine tar jo litt av i en slik stund (ja, jeg er klar over at dette er ville tanker!). Jeg klarer ikke å la være å tenke på at det faktisk kan ligge mye bak dette, at det er bare en forsmak. Det kan faktisk ta helt av. Og jeg har født et barn inn i denne verden. Et stakkars uskyldig barn! Hun har ikke gjort noe vondt mot noen. Og hva skjer med henne om dette utvikler seg til å bli en krig? Hva skal jeg gjøre da? Jeg blir kvalm av å tenke på det..

Jeg tror og håper at de som skal beskytte oss i en slik stund gjør det de kan, og jeg håper at det er over nå, at det var denne ene mannen de har tatt som sto bak alt, og at han ikke har flere overraskelser til oss.. Mest av alt så ønsker jeg å våkne snart, og forstå at dette var et mareritt!

Vi, som resten av landet (og verden), tenner lys for alle de omkomne, pårørende, overlevende, og resten av verden, som er i sjokk!

Amming – på godt og vondt.

juli 18, 2011 in Tanker og meninger.

«Morsmelk er det beste for barnet ditt» står det i alle brosjyrer som omtaler mating av småbarn. Og enkelte helsesøstre er helt nazi på dette, noe som kanskje er bra. Men hvor langt skal man la det gå? Før jeg ble gravid har jeg egentlig ikke tenkt noe særlig på amming, jeg tror jeg tenkte at nyfødte barn blir ammet, og sånn er det bare, det kommer av seg selv. Vel, sånn er det ikke. Det hadde jo vært praktisk, men for godt til å være sant. Ingenting kommer av seg selv i denne verden.

Kanskje en timestid etter Ane ble født, og vi hadde fått hilst på, kosa og sett på henne en stund så var det tid for at hun skulle få mat. Jordmora spurte om jeg hadde tenkt på om jeg ville amme, og som jeg sa til henne så ville jeg jo iallefall prøve, men at jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå frem. Det høres kanskje teit ut, for mange tror det sier seg selv hvordan man gjør dette, men det føltes over hodet ikke naturlig til å begynne med, det var helt merkelig. Puppene min hadde jo liksom bare vært der hele livet (eller, siden puberteten), og plutselig skulle de brukes til noe.

De første dagene var det ubeskrivelig vondt! Ikke så rart med tanke på hvilke krefter det er i munnen på en nyfødt, og at puppene ikke er vant til slik røff behandlig. Men det var bare å bite tenna sammen, og tro at det var sant at det ville gå over. Ane fikk aldri skikkelig tak, og på sykehuset fikk jeg et skjold som skulle gjøre dette enklere for henne, og det gikk som en drøm. Og tro det eller ei, men det var veldig koselig å stå opp på natta for å gi henne mat. Da var det bare meg og henne, det var helt stille i rommet, og vi kunne kose oss alene.

Ettersom ukene gikk så ble det ikke fullt så koselig som det var på sykehuset. Ane ble urolig når hun skulle spise, hun lå ikke i ro. Hun kasta hodet frem og tilbake, reiv og røska så godt hun klarte, og spytta ut det meste av melka så både jeg og hun ble søkkvåte. Det begynnte å bli slitsomt, det virket ikke som om hun ville ha mat, og vi ble begge veldig urolige av det. Etter noen uker sånn så ble jeg veldig sliten, og følte meg udugelig, puppene er jo liksom der for at man skal mate barna sine, men jeg følte ikke at jeg fikk det til, hun ville ikke ligge der. Hun fikk flaske innimellom, og da kunne jeg storkose meg med å gi henne mat. Og om jeg var sliten så kunne Stian mate henne. Jeg prøvde en stund å pumpe sånn at hun kunne få morsmelk på flaske, men det tok alt for lang tid, og stjal all energien min. Så jeg prøvde å få til amminga igjen, det hadde jo vært så koselig på sykehuset, og jeg ville jobbe for at det skulle bli sånn igjen. Men jeg klarte det ikke. Alt som hadde med mat å gjøre ble slitsomt, en stund orket jeg ikke å spise selv en gang. Jeg begynnte å virkelig grue meg til hun skulle ha mat, og hele dagen gikk med til å føle seg udugelig fordi vi ikke fikk det til. Mot slutten var jeg så sliten at jeg gråt mens jeg skulle gi henne mat, av ren fortvilelse. Det eneste som sto i hodet på meg en stund var at det jeg var her for var å gi henne mat, og at jeg var en dårlig mor om jeg ikke klarte å få det til å fungere for oss.

Etter å ha hatt det sånn i noen uker, og innsett at hverken jeg eller Ane hadde det bra når det var sånn så bestemte jeg meg for å legge det på hylla. Jeg prøvde å pumpe så lenge jeg klarte, og jeg prøvde å amme før jeg la henne og før vi sto opp, fordi jeg fikk dårlig samvittighet av tanken på at jeg ikke fikk det til. En stund klarte jeg å lure meg selv til å tro at det ikke var like slitsomt lenger, og jeg ville prøve å få opp melkeproduksjonen sånn at jeg kunne fullamme igjen. Men det feilet igjen, jeg gikk på en skikkelig smell. Og en kveld bestemte jeg meg for at nok var nok. Og at nå var det slutt på å ha det sånn. Hvor lenge skal man lide for å få det til egentlig? Og hvor mye skal man ofre?

Selv har jeg fått det mye bedre etter jeg klarte å forsone meg med at det ikke gikk for oss. Og nå har jeg energi til å nyte tiden sammen med Ane. Men enkelte dager så skal jeg selvfølgelig møte folk som skal legge seg borti dette, og jeg forstår ikke hvorfor alle skal grave sånn rundt det. Jeg synes det er sårt at det ikke gikk, og enkelte dager tenker jeg at jeg vil prøve å få det til igjen, men jeg vet at jeg bare ødelegger for meg selv og strør salt i såret om jeg prøver på nytt. Da sier det seg selv at jeg ikke trenger at det første folk spør om når de møter oss er «ammer du?» og om jeg svarer nei, så spør de «hvorfor ikke?» for så å legge ut om at de ammet i x-antall år, og at det aldri var noe problem for dem. Folk har virkelig ingenting med det. Selv om det er det beste for barnet, så er erstatning et godt alternativ. Det hadde blitt det samme om jeg skulle spurt alle jeg møter «spiser du hjemmelaget grovbrød?». Svaret hadde blitt nei i de fleste tilfellene, men det betyr ikke at folk dør av den grunn. Og jeg skjønner ikke hvorfor mennesker skal gå over andre menneskers valg med lupe for å lete etter feil. Kan vi ikke bare stole på at folk tar de valgene som er best for dem selv utifra forutsetningene.

Jeg har lest en plass at «mamming er viktigere enn amming», og dette er virkelig sant! Ane har det bedre nå som hun har en mamma med energi til å leke, kose og gi henne den oppmerksomheten hun trenger, enn hun hadde når hun fikk morsmelk, og jeg var helt ødelagt fordi jeg følte meg så mislykket. Jeg prøver å ikke bry meg så mye om hva andre mener om mitt valg, og selv om det ikke alltid er like lett så føler jeg at jeg blir flinkere og flinkere for hver dag som går. Og jeg er glad for at jeg har tatt det valget jeg har. Jeg savner nettene på sykehuset, men jeg prøver å heller sette pris på de gode minnene istedet for å være lei meg for at det ikke er sånn nå. Ane er ei herlig jente, men hun vokser alt for fort, så det gjelder å nyte denne tiden før den er over!

Nå er hun våken, og klar for mat, så vi skal lage ei flaske med melk, og kose oss med god samvittighet!

 

Bevar folkeskikken ovenfor gravide.

juli 15, 2011 in Tanker og meninger.

Når man er gravid er det forventet at man skal være lykkelig, det er det over hodet ikke alle som er. Noen går gjennom hele svangerskapet alene, uten barnefar, familie og venner i ryggen. Noen har store plager, noen har mye vondt, noen blir veldig deprimerte, andre lider av fødselsangst, og det finnes til og med de som egentlig ikke vil ha barn, men ikke får lov å ta abort. Men i vår verden skal man ikke snakke om ting som er vanskelig, noe som er trist, men det er forventet at man ikke skal «plage» andre med problemene sine, noe som fører til at alt for mange har det veldig vanskelig, uten noen å snakke med. Det som gjør det hele mye vanskeligere er at enkelte folk tar for seg som de selv vil, og som gravid må du bare finne deg i det, fordi du plutselig har blitt «allemannseie».

Det er vel heller ikke ukjent at det er mye hormoner i omløp hos en gravid kvinne, men hvorfor er det da sånn at det er fritt fram til å gjøre og si hva man vil ovenfor den gravide? Folk tar ikke hensyn til at gravide har en intimgrense, de tar for seg som de selv vil. Tafser på magen deres uten å spørre, kanskje til og med uten å kjenne vedkommende. Og hva er det for slags oppførsel egentlig? Man går da vel ikke rundt å klasker hånda på magen til ikke-gravide, så hva gjør det greit å gjøre det til ei som er gravid? Jeg følte til tider at magen min stakk utenfor det som folk anså å være intimsonen min!

Og dette med alle kommentarene, hvor kommer det i fra? Det er akkurat som om en gravidmage får hjernen til å stoppe opp hos enkelte, det de sier går ikke igjennom noe som helst filter før det blir slengt ut i fri luft. Logikken i det skjønner jeg ikke, når en kvinne er gravid er hun faktisk ganske sensitiv. Kroppen er i stadig forandring, hormonene raser rundt, og tankene kjører karusell inni hodet fra før, så man trenger ikke alles meninger om alt.

Jeg fikk ofte høre at jeg hadde stor mage, og det hadde jeg også. Jeg var glad i gravidmagen min, fordi den inneholdt en baby, min datter. Men det betyr ikke at jeg alltid var like komfortabel med at den var så stor, ingen jakker gikk igjen, til og med gravidbuksene ble for trange i strikket, den stakk seg ut under nesten alle gensere på slutten, og den var tung. Det å til stadighet få høre «oi, så svæær du er!», «sikker på at det ikke er to inni der?», «jeg kan jo bare sette koppen min på toppen her jeg..», og «at du ikke sprekker!» gjør ikke at man føler seg noe finere akkurat. Men det virker som folk tror det er helt greit å kommentere alt ved en gravid kvinne. «Du har fått digre pupper!» fikk jeg også høre, og selv om puppene mine ble store så er ikke det det første man vil høre når man møter noen man ikke har sett på flere år. Synes de som kommenterer slikt virkelig at det er greit?

Mot slutten av graviditeten får man høre flere tiltalls forskjellige fødselshistorier, den ene værre enn den andre. Jeg fikk høre om fødsler i trappeoppgangen, «nær døden» opplevelser, fødsler som varte i flere døgn, og rifter herfra til himmelen. Og hadde jeg slitt med fødselsangst fra før så hadde jeg nok besvimt av alle detaljene, for de spares det virkelig ikke på! Enkelte tror de er professorer innenfor temaet fordi de har født selv, men hadde de vært det så hadde de visst at alle fødsler er forskjellige.

Poenget mitt er at folk ser ut til å tro at folkeskikk ikke gjelder ovenfor gravide. Man går ikke rundt å klår på folk i hytt og pine, man tenker seg om før man snakker, og man kommenterer ikke kroppen til andre. Det er basic lærdom, de fleste lærer det i barnehagen, men glemmer det så fort de oppfatter at et nytt menneske snart skal komme til verden..